Når dere skal følge opp innholdet i samlingene fra dag til dag er det en god ide å dele barna inn etter alder. Om mulig kan dere dele det ennå litt mer, f.eks la de eldste jobbe med disse tingene i førskolegruppe/ fem-års gruppe.

Selve samlingene kan gjøres til en fellesopplevelse.

Nå er det veldig lenge siden jeg kjørte opplegget i egen barnehage. Kan fortelle litt om de mest positive erfaringene vi gjorde. Vi kjøpte inn et lite dukkehus og lagde hånddukker Truls og Trine samt noen andre. Du får sikkert kjøpt noe som egner seg like greit. Vi laget dukkespill rundt temaene. Vi startet med at de to skulle begynne i barnehagen og var veldig usikre. Truls turde ikke å gå inn i barnehagen. Det var ganske fantastisk å sitte å høre en av tre-åringene rope til Truls "gå inn, gå inn det er ikke farlig!"(han hadde nettopp hatt en litt tøff oppstart i barnhagen).

Vi valgte å ha alle disse dukkespillene felles på hele huset. Det var faktisk et høydepunkt i uka. Alle voksne og barn deltok.

Enkelte temaer valgte vi å lage rollespill av, og i enkelte av rollespillene spilte vi voksne barn og noen barn spilte voksne. Dette skriver jeg nokså utfyllende om i hovedoppgaven min og i "Æ trur dem søv!"

Så fulgte vi opp utover i uka med formingsaktiviteter, musikkverksted diskusjonsgrupper osv. og selvfølgelig gjennom her og nå situasjonene. Når vi jobbet med stoffet delte vi barna inn etter alder.

Er det andre ting dere lurer på underveis får dere spørre igjen!

Lykke til

Hei!

Utfordringene du beskriver lyder nok ganske kjent for mange. Jeg synes det er veldig positivt at du tar tak i dette med en gang. Mange i din situasjon ville reagere slik du gjør, men i stedet for å stille spørsmål og være kritisk ville de kanskje la seg sosialisere inn i dette negative klimaet du beskriver. Når ingen stiller spørsmål og ingen reflekterer over personalets tause kunnskap, vil praksisen bestå. Jeg har dessverre ingen løsninger på dine utfordringer, men vil gjerne skissere et par mulige innfallsvinkler.

For det første er det helt nødvendig å fokusere på de voksne. Jeg synes du skal si i fra til styreren om at du ønsker litt tid på første personalmøtet til å diskutere noe som opptar deg sterkt. Du bør selvfølgelig legge fram dine tanker. Pass på å stille veldig godt forberedt. Når du tar det opp med personalet bør du fokusere på din rolle og dine utfordringer – dersom du sier at ”dere roper til barna” er det nokså sannsynlig at de andre føler seg angrepet – og som vi alle vet; da velger vi ofte å forsvare oss. Da kan det lett bli en diskusjon om hvor håpløse barna er og hvor dårlige foreldrene er til å sette grenser. Du bør derfor forsøke å få fram at du tar deg selv i å rope til barna og at du opplever at det strider i mot dine innerste tanker om hva slags voksen du ønsker å være, og hva slags forhold du ønsker å ha til barna. Spør deretter om det er andre som føler det på samme måte og om de er villige til å prøve å finne andre måter å forholde seg til barn på. Ta for dere en og en situasjon og forsøk å bli enige om hvordan dere kan gjøre det. Start f.eks med turene; for det første – det er mye hyggeligere å gå på tur med smågrupper enn med store grupper! Å gå på tur med 18 barn er sjelden hyggelig for noen – verken voksne eller barn.

Ta en prat med barna før dere skal ut på tur. Snakk med dem som likeverdige; hvordan ønsker dere å ha det når vi går på tur. Gjør notater og si ”det skal vi prøve å huske på”. Fortell så hvordan dere voksne ønsker å ha det på tur, noter det og. Lag en avtale før dere går! Jeg tror dere vil oppdage at barn og voksne egentlig har mange av de samme ønskene. De fleste ønsker å gå sammen med noen de liker å prate med. De fleste liker at det er tid og rom for undring. De fleste liker ikke at det ropes og skrikes osv.

Dette er en mulig måte å starte en prosess. Prosessen bør følges opp videre. Det er veldig viktig med positive tilbakemeldinger dersom du opplever at dere oppnår resultater. Dette gjelder både til barn og voksne. Jeg tror det er viktig å si ting som; ”Jeg syns det var veldig fint å være på tur med dere i dag! Det var så fint at…” Vær konkret!

For det andre du må fokusere på ditt forhold til barna; barnas tillit, kjærlighet og respekt for deg må vinnes – du kan ikke rope deg til den. Du må tenke at du skal vise hvert enkelt barn at de betyr noe helt spesielt for deg. Dette tar naturlig nok tid – og du må bruke den tiden det tar. Tenker du; jeg vil være en voksen som setter spor, jeg vil være en voksen som barna spør etter når jeg er syk, jeg vil være en voksen som barna kommer til når de har noe på hjertet. Så må du spørre deg selv; hvordan er en sånn voksen, hva krever det av meg? Relasjonsbygging er krevende men når du lykkes er belønningen enorm.

Med utgangspunkt i måten du har formulert ditt spørsmål til meg opplever jeg at du er en reflektert voksen. Det du trenger er nå er tid og litt tålmodighet. Jeg ønsker deg lykke til! Ikke gi opp.

Hei!
Det er et viktig og utfordrende tema du tar opp. Det er nesten umulig å svare på dette på en kortfattet og enkel måte, og ekstra vanskelig blir det når jeg verken kjenner barnet, foreldrene, personalet eller barnegruppa.

Jeg blir litt usikker på om du egentlig er bekymret for at barnets litt tilbaketrukne atferd er noe mer og noe annet enn bare sjenanse. Jeg får en følelse av dette fordi du nevner spesialpedagog. Jeg tror det er svært viktig at du respekterer foreldrenes ønske. Samtidig er barnehagens oppgave å ivareta barnet. Jeg synes derfor du bør kontakte PP-tjenestens ressursteam. I vår bydel hadde vi et fagteam med spesialpedagoger. De kunne komme ut i barnehagen å observere hele gruppa uten at foreldrene ble kontaktet. Vi kunne ikke ta opp med dem vår bekymring for enkeltbarn, men de kunne si fra til oss dersom de reagerte med bekymring i forhold til enkeltbarn eller andre faktorer som de la merke til. Det er en måte å få bekreftet eller gjerne avkreftet en bekymring. Vi opplevde hos oss at ressursteamet reagerte som oss i forhold til et barn. Da kunne vi kontakte foreldrene og fortelle at en spesialpedagog som observerte gruppa reagerte med bekymring. Dette var et godt utgangspunkt for å få satt i gang tiltak. Vi må ikke glemme at dette er en tung prosess for foreldrene. I denne prosessen tror jeg det er viktig å forsøke å se det litt fra deres side, og å ha et ressursfokus, ikke et problemfokus: Sammen skal vi hjelpe jenta deres så hun får en enda bedre hverdag sammen med andre barn og voksne.

Jeg får en følelse av at det handler om et barn med lite selvhevdelsesevne. Evne til selvhevdelse er helt nødvendig for å komme i kontakt med andre mennesker. Barn med lite evne til selvhevdelse vender seg ofte innover og søker selskap i seg selv. De oppleves som innadvendte. Dette er en utfordring som generelt har fått for lite oppmerksomhet innenfor pedagogikken. Jeg synes det er flott at dere ser de usynlige barna og ikke overser dem. Tenk over hvordan dere kan gjøre dem mer synlige i hverdagen.
Ofte er det små håndgrep som skal til og dere har kommet ganske langt i det øyeblikket dere har blitt klar over at det er en utfordring. Jeg har skrevet mye om selvhevdelse i boka "Æ trur dem søv!" og også noe i "Fra ord til handling!" Jeg har flere eksempler på hvordan man kan legge til rette for å trekke de lite selvhevdende barna mer med i det som skjer. Jeg er helt enig med deg i at dette er et arbeid som må gjøres før skolestart. Vi har vel alle møtt usynlige barn gjennom vår skoletid, og ingen fortjener å ha det sånn.

Tips til litteratur: Aud Fossen har skrevet en bok som heter "Snakk med barn om følelser". Her tror jeg du vil kunne finne noe som er nyttig for dere.
Marie-Louise Folkman har skrevet boka "Utagerende og innadvendte barn" - jeg kjenner den ikke så godt, men kanskje finner du noe nyttig i den også!

Lykke til med arbeidet!

Dere spør hva jeg tenker om at barna har med seg leker hjemmefra. Det viktigste er kanskje hva dere tenker om dette selv, men jeg kan gjerne dele noen erfaringer med dere.

I min barnehage hadde vi "Ha med dag!" hver fredag. Barna gledet seg veldig til dette og vi opplevde at det for mange var ukens store høydepunkt. Vi opplevde ofte en annen type lek, disse dagene og det var overveiende positivt. Fredagssamlingen ble et høydepunkt for barna når de i tur og orden fikk stå midt i ringen og vise fram sin leke og velge en sang om leken. Noen ganger måtte vi dikte sanger fordi det ikke fantes sanger om alle lekene.

Samtidig opplevde vi voksne en del utfordringer; det å glemme å ha med leke var en stor nedtur, ja nærmest en liten sorg for barnet det gjaldt. Ofte var leken borte når foreldrene kom for å hente. Av og til gikk leken i stykker, til stor sorg for barn og voksne, ofte kom det leker i barnehagen på andre dager enn fredager, og foreldre unnlot å ta kampen opp med barnet og overlot den til oss, av og til kom det våpenleker i barnehagen, noe vi ikke ønsket å ha der. Dette skapte unektelig en del debatt innad i personalgruppa. Skal vi droppe det, fordi det blir for mange problemer? Jeg må nok innrømme at det var en viss uenighet i personalet. Selv er jeg ikke tilhenger av å droppe ting som  mange barn har glede av, fordi vi voksne definerer det som et problem. Jeg vil heller ta tak i utfordringene og forsøke å løse dem. Vår løsning ble å utvikle noen tydelige retningslinjer:

- Våpen og krigsleker tillates ikke og blir sendt med hjem igjen

- Vi oppfordreet foreldrene til å ta kampen opp hjemme, hvis leken kom i barnehagen andre ukedager enn fredager ble den sendt med hjem igjen (ofte med en hyggelig kommentar: f.eks "den var kjemefin, den kan du ha med når det blir fredag!"

- De voksne kan ikke ta ansvar for lekene barna har med, men vi gjør selvfølgelig så godt vi kan for å hjelpe til med å finne dem, og å ta vare på dem

- Kun en leke

- Når et barn har glemt leke på fredag, får det lov å velge seg en leke i barnehagen som de "eier" den dagen Vi oppfordret også foreldrene til å snakke med barna om det å låne ut leken sin til andre. Viktig trening for mange barn!

Igjen vil jeg si at det viktigste er hva dere tenker om dette. Ta en diskusjon og forøk å være løsningsfokusert. Mange vil kanskje være redd for at det blir en kamp om finest og dyrest. Dette var en opplevelse vi overhodet ikke hadde hos oss. Så husk; ikke lag problemene før de eventuelt oppstår!

Lykke til!

Hei!

Personlig tror jeg barn bruker banneord fordi de har hørt andre bruke dem. Jeg tror ikke barn banner fordi de ønsker å såre eller støte andre. At de likevel kan komme til å gjøre akkurat det, er noe vi som voksne må ta ansvar for å forklare dem. Jeg har ingen løsning på dette som dere tydeligvis opplever som et problem, men tenker at du kommer langt med sunn fornuft. Min fornuft tilsier at vi bør snakke med barn, resonnere og forklare ting for dem, og samtidig høre på det de har å si. 

Når dere i barnehagen hører barn som banner tror jeg det lureste dere kan gjøre er å forsøke å forklare dem hvorfor dere ikke ønsker at de skal bruke banneord i barnehagen. Forklar at det ordet du brukte der er et banneord, og mange mennesker blir veldig støtt (såret og lei seg) over å høre slike ord. Vi skal derfor ikke bruke sånne ord i barnehagen. Hvis barna da forteller at sånn sier vi hjemme, så synes jeg det er naturlig å forklare at vi i barnehagen ikke kan bestemme hva som er lov hjemme hos andre, men vi kan bli enige om hvilke regler som gjelder i barnehagen.

Selvfølgelig er dette et tema som det er klokt å drøfte med foreldrene. Snakk gjerne med foreldrene om barnehagens uttrykte holdning til dette. Jeg er rimelig sikker på at ingen foreldre er uenige med dere. De aller fleste er enige om at banning er en uting! Kanskje resulterer dette i at voksne som er sammen med barn blir noe mer klar over sin egen rolle som språkmodeller og legge litt bånd på seg selv i forhold til banneord!

Lykke til!

- Hva vil vi med måltidet - hva ønsker vi å oppnå? (Forsøk å skille det viktigste altså hovedmålet fra delmålene)
- Hva er det viktig at den enkelte voksne tenker over/gjør under måltidet for at målene skal nås?
- Hvem har ansvaret for at det blir gjort?
- Sett også av en rubrikk til evaluering - hvordan lykkes vi. Dere kan gjerne være mer konkret: hvordan gikk det i dag?

Fyll ut evalueringen etter hvert måltid og forsøk å finne ut hvorfor det gikk bra - i tråd med planen - eller eventuelt ikke så bra. Reflekter over:

Hva dere eventuelt kan gjøre annerledes i morgen?

Siden dere er en gruppe, kan det være morsomt og spennende om dere fyller ut skjemaet sammen, men evaluerer og kommer med tiltak og endringsforslag hver for dere. Da vil dere også oppdage mye i forhold til dette at 4 øyne ser mer enn 2.

Det viktigste er at dere lærer å se sammenhengen mellom det de voksne gjør og de prosessene som skjer rundt bordet.

Lykke til!

Hei!
Som du selv sier, dette med søskensjalusi er jo helt normalt. Jeg tror som du sier at foreldrene må trygges i forhold til det. Det er heller sjelden at barn ikke reagerer, og det er viktig at barnet blir møtt med anerkjennelse også i forhold til negative følelser. Jeg tror det er viktig at både foreldre og barnehage gir litt ekstra oppmerksomhet til barnet som har blitt storesøster/bror.

Jeg hørte en gang en sammenlikning mellom det å bli storesøster/bror og det at din kjære hadde fått seg en elsker som du måtte dele seng med og være grei med! Vel det er kanskje litt drøyt, men at mange barn opplever det som veldig tøft er det ingen som helst tvil om.

Jeg fikk lyst til å fortelle en liten historie fra min egen praksis. "Ei lita jente hadde gledet seg hemningsløst til å bli storesøster. Endelig skjedde det og lykken var stor. Far kom i barnehagen med storesøster og fortalte at "det går så bra!" Så gikk det en uke og far kom i barnehagen med storesøster. Igjen spurte vi "hvordan går det?" svaret var "det gikk så bra!" Vi forsto ganske snart at storesøster ikke lenger synes det var så kjekt. Min sønn(som ennå ikke var blitt storebror) kom gledesstrålende hjem fra barnehagen og fortalte at han hadde kjøpt en lillesøster for et eple, en skikkelig god byttehandel syntes han. Dagen etter kom jeg i barnehagen og fant førskolelæreren jeg delte avdelingen med og den nybakte storesøsteren i fortrolig samtale inne i et bitte lite avlukke i dukkekroken. "Er det her dere to sitter!" sa jeg. Da svarte førskolelæreren "ja, her sitter vi to og har en liten storesøsterkosestund!" Det ble mange av de etter hvert og ting falt på plass!

Lykke til i arbeidet!

Hei!
Foreldre har innsynsrett i alle saker/papirer som gjelder deres barn. De kan også bestemme om TRAS skjema skal følge over til skolen.

Forklar heller skikkelig hvorfor dere kartlegger og hva dere tenker er viktige tiltak for å fylle de hullene som er der.

Får foreldre god og faglig informasjon, er det meste "spiselig". tenk også på å få med samarbeidsperspektivet, og se hva dere sammen kan gjøre for å hjelpe barnet i dets utvikling.

Lykke til!