Barnehageforum

Vi har et barn på snart 4 år som er svært småspist. Det er faktisk så ille at barnet nesten ikke vil ha mat. Det er også problemer med å få i barnet drikke. Energinivået er det ingenting å si på,s å det går ikke på det at barnet blir slapp og ikke orker noe. Men foreldrene har uttrykt bekymring angående dette og vi er usikre på hva vi skal si. Det kan også nevnes at barnet er tynn og spe.
Har du noen tips på hva vi kan gjøre??

• Les svaret fra Siri Haberg

Hei
Når det gjelder "småspiste" barn tror jeg at det mye unødvendig bekymring og fokusering hos foreldre og andre voksne. Friske barn spiser det de trenger av kalorier. Noen er naturlig tynnere enn andre barn, og vekst og utvikling kan gå i rykk og napp.

Når det gjelder barn som spiser lite generelt eller i perioder, er det viktigste å tenke på hva de spiser og ikke hvor mye. Server sunn og næringsrik mat til måltidene, som til andre barn. Ingen småspising med kjeks, saft eller lignende i mellom, skjerper appetitten til måltidene. Gir man mye snacks imellom blir det en ond sirkel av dårlig appetitt til måltider, usunne kalorier og dårlige matvaner med mye mas fra foreldre.

Bekymret bør man bare bli dersom barnet viser tegn til sykdom eller mistrivsel. Det kan være vekttap, slapphet, langvarig diare eller andre plager. Aktive barn som vokser i høyden, er aktive og blide, og har normal utvikling, er som regel sunne og friske, og trenger vanlig sunn mat.

Jeg tror det er viktig å unngå masing og "belønning" for å spise mat. La barnet lære seg å stoppe å spise når det kjenner metthetsfølelse (noe vi voksne også burde bli flinkere til), og la appetitten vokse til neste måltid uten småspising i mellom. Unngå masing og oppmerksomhet om hvor stor mengde som er spist. Gi små porsjoner, og la heller barnet forsyne seg en ekstra gang om det er mere sultent.

Mas om "å spise opp" , "ta bare et par biter til" osv tror jeg vil bidra til at barna kan få en usunn holdning til mat, og venne seg til å spise selv om de egentlig ikke er sultne. Overvekt er en større trussel mot barns helse, og vi glemmer at noen barn naturlig sett ser ganske tynne ut, uten at dette betyr at noe er galt.

Redsler

Hei.
Hvordan kan man hjelpe et barn, 4år,som bruker store deler av dagen på å gå
rundt å engste seg for fluer, veps, fly, stikk-kontakter og alt som kan være
"farlig". Barnet gråter mye, og kommer ikke inn i lek - iallefall ikke lek
som varer over tid. Vårt dilemma blir: når skal man ignorere/overse (eller
kan man i det hele tatt gjøre det...) og når skal man gå inn å bekrefte
barnets følelser, trøste og forklare at ting ikke er farlig. Barnet har
ellers helt aldersadeikvat utvikling, og har en trygg hjemmesituasjon. Noen
tips og ideer hvordan vi, og foreldrene, kan hjelpe dette barnet?

• Les svaret fra Tone Rebbestad

Hei!
En eller annen gang har barnet opplevd eller ”lært” at noe er farlig. Det kan ha blitt stukket, og forstår kanskje ikke ennå forskjellen på veps og flue. Kontakter har det selvfølgelig blitt advart mot mange ganger. Når det gjelder fly kan det som barnet til en venninne av meg ha blitt skremt av den voldsomme lyden fra en F16 en gang hvor også den voksne som hun satt på fanget til skvatt, og overført dette til andre fly eller sågar til andre ting som byr på ubehagelige lyder. Kanskje var det vi voksne som reagerte eller har fobi for veps, hunder, slanger, hva det nå kan være som påvirker barnet og er med å opprettholder følelsene.. Mange er mestre til å overføre egne redsler eller bekymringer på barna. En mor likte som liten aldri å gå i bursdager. Dette overførte hun, sikkert ubevisst over på sønnen, ved stadig å spørre om han virkelig hadde lyst til å gå, at hun kunne være med, at han ikke måtte hvis han ikke hadde lyst osv. Vi bekrefter og opprettholder utvilsomt redsler på en eller annen måte. Når f.eks barnet er redd for å legge seg eller ligge alene, så sier vi i beste mening; Jeg skal sitte her å passe på deg, jeg. Ja, greit nok, men samtidig er det nesten en bekreftelse på at det er noe man må bli passet på for.

Jeg anbefaler ikke å overse barnets redsler, for de er virkelige nok for den som det gjelder, men man må ikke hause det opp heller. Si; jeg skjønner du er redd, men fluer stikker faktisk ikke og er ikke noe å være redd for. Kanskje dere kan se på døde insekter, studere nærmere gjennom bøker, opplevelser osv det barnet er engstelig for. Når vi voksne er redde er det ofte mangel på reell kunnskap som er bakgrunnen, selv om vi sikkert alle kjenner noen som har virkelige fobier. Vær litt føre var hvis dere f.eks skjønner at barnet kommer til å oppdage flyet. Se, nå skal vi se og høre flyet snart. Husker du hva vi pratet om sist?

Enkelte barn, flere med CP, har jeg drevet med lydtoleranse trening på. Jeg sier i fra at nå smeller bildøra, nå skal det støvsuges først i et annet rom etter hvert nærmere og nærmere, eller tilvenning til miksmasteren, smell av kjøkkendører, ringeklokker, telefon osv. Dette har nesten alltid vært vellykket. Jeg klarer kanskje ikke å forhindre at min plutselige hoste eller nys utløser en spasme, men barnets erfaring etter hvert tilsier at dette ikke er farlig, og det ender derfor ikke med gråt.

Lykke til!

Barn som sier l i stedet for r

Hva gjør man når fire-fem årige barn ikke klarer å uttale r, men sier l? Er det noen øvelser man kan gjøre? Er det grunn for bekymring?

• Les svaret fra Siri Haberg

Hei
Hvis barnet ellers snakker godt og har et godt ordforråd, synes jeg det er litt tidlig å bekymre seg for uttalen av denne ene lyden. Det finnes egne øvelser man kan gjøre for å trene på r-lyd, men i så fall bør nok dette skje etter råd fra helsestasjon eller logoped. Hvis foreldrene ønsker kan de ta opp dette med helsestasjonen for å få henvisning til logoped, eller selv kontakte logoped for noen tips. Så kan foreldrene formidle videre til dere om det er noe dere kan/bør bidra med.

Inntil videre synes jeg at barnehagen bør avvente foreldrenes samtale med helsestasjon/logoped.

Trassalder og foreldreveieldning

Kva er dei viktigaste momenta å ta med når vi som barnehage skal vegleia foreldrene i høve til barn i trassalderen? Foreldrene ynskjer vegleiing! Eg har laga eit skriv med fokus på den "gode samtalen med barna", "tydelege vaksne" og "grensesetting"!! Treng litt drahjelp!

• Les svaret fra Kari Pape

Hei!
Du spør hva som er viktig i arbeidet med foreldreveiledning. Først og fremst skulle jeg ønske at vi kunne slutte å bruke begrepet trassalder, som er et veldig foreldet og feilaktig begrep. At barn har et ønske om å markere egne synspunkter er både naturlig og sunt. Det gamle idealet om det lydige barnet, burde for lengst være byttet ut med ønsket om å hjelpe barnet til å utvikle sin ansvarlighet. For at barn skal utvikle ansvarlighet er det viktig at de stiller spørsmålstegn ved mye av det vi voksne gjør, og det er viktig at de blir behandlet som likeverdige mennesker.

For at vi skal kunne hjelpe barn til å utvikle ansvarlighet i forholdet til seg selv og andre, er det helt avgjørende at de møter ansvarligheten i de voksne. Jeg liker derfor bedre å snakke med foreldrene om ansvarlighet enn om grensesetting. Da har jeg to klare prinsipper for arbeidet, som jeg synes det er viktig å veilede foreldre i forhold til. Det handler om å kommunisere tydelig og med utgangspunkt i ansvarlighet:

Ofte stiller vi barnet spørsmål, men noen ganger burde vi ikke gjøre det:

1) Still aldri et barn spørsmål, dersom du ikke har til hensikt å lytte til barnets svar. Du vet allerede svaret på spørsmålet.

Eks: "Har du lyst til å sitte i barnesetet ditt når vi kjører?" Når barnet svarer nei, har du et problem. Da blir barnet stående med ansvaret i en situasjon som egentlig er foreldrenes soleklare ansvar. Barnet blir oppfattet som trassig eller vanskelig, mens sannheten er at mor eller far har gjort det vanskelig for barnet gjennom å stille spørsmålet.

Spørsmålet skulle aldri vært stilt. På samme måte som "vil du være med hjem i dag?, vil du at mamma skal gå nå? Osv.

Når vet du svaret på spørsmålet?:

2) Du vet svaret på spørsmålet når du kjenner at det handler om ansvarlighet. Dette er mitt ansvar som voksen, derfor forteller jeg barnet "nå skal du sitte i barnesetet ditt!" Hvis barnet sier "nei!" er problemet et helt annet. "Jo, det må du, det er mitt ansvar å sørge for at det ikke skjer deg noe når vi kjører bil, så det bestemmer jeg!"

Mitt beste råd til deg som spør er å tenke igjennom situasjoner i hverdagen som ofte kan oppleves som konfliktfylte, og hjelpe barna ved å veilede foreldrene i forhold til dette. Mye løser seg når vi slutter å spørre om ting som er den voksnes ansvar å avgjøre. Da forstår vi at det er ikke barnet som er vanskelig/trassig, men det er jeg som gjør det vanskelig for barnet.

Håper dette kan være en liten hjelp i ditt videre arbeid!

MEST BRUKTE EMNEORD:

ARTIKLER:

A-V

• Adopterte barn i barne..

• Barns utvikling - Ettå..

• Barns rett til utvikli..

• Barn tenker annerledes..

• Fonologiske strategier..

• Norsk barneoppdragelse..

• Ny forskning fra New Z..

• Snakk om bildet 1: Fry..

• Snakk om bildet 2 - Sp..

• Utviklingspedagogikk i..

• Velkommen til familief..

Habitus as Orgnr: 986300503 Postadresse: Postboks 9266 Grønland 0134 Oslo. Besøksadresse: Egedes gate 1, 0192 Oslo.
Telefon: 21 53 03 30 Fax: 21 53 03 31. E-post: post@barnehageforum.no