En generell regel er at det er kun helsepersonell som skal utføre oppgaver som er av medisinsk art, som for eksempel å gi medisiner, stikke gjennom hud, og å gjøre målinger. Det er et stort ansvar for en ufaglært (innen
helse) å skulle gi riktige doser, og fange opp nye symptomer eller avvik fra stabil tilstand.

På den annen side er det veldig viktig for disse barna å leve et så normalt liv som mulig, og å få delta i aktiviteter, dagligliv og turer som andre barn. Det er dette er målet for behandlingen av disse barna.

De færreste barn med kroniske sykdommer trenger medisiner i løpet av en barnehagedag. De fleste tilstander kan behandles ved at foreldre selv gir medisiner om morgen og ettermiddag, eller ved sukkersyke at barnet kan ha en insulinpumpe som avgir riktig medisin fortløpende. Men det finnes unntak.

Barnehageansatte ble tidligere rådet til å inngå skriftlige avtaler med foreldre med hensyn til medisinering, men en feilmedisinering eller uheldig hendelse kan allikvel bli ett hett tema ved skyldspørsmål eller erstatningsansvar. Det er kun helsepersonell (og foreldre selvsagt) som har myndighet til å gi medisiner, og helsetilsynet fraråder at barnehageansatte involverer seg i medisinering av barn.

Når det gjelder sukkersyke kreves det opplæring (på sykehus eller av helsepersonell, ikke foreldre) dersom man skal måle blodsukker eller sette insulin. Dessuten er det alltid en risiko for at man gjør feil, og dessverre kan en feildosering få alvorlige konsekvenser ved sukkersyke. Det er imidlertid ingenting i veien for at barn med sukkersyke skal få gå i barnehagen, og at ansatte lærer hva de bør gjøre som førstehjelp dersom barnet får "føling" ( lavt blodsukker), eller hva mans skal være oppmerksom på hos barnet. Med diabetesbarn bør terskelen for å ringe etter foreldrene være svært lav, ved avvik av adferd eller mistanke om symptomer hos barnet (nesten all annen sykdom vil påvirke blodsukkernivåene hos et diabetesbarn).Foreldre og barnehage kan også inngå et samarbeid med kommunehelsetjenesten dersom barnet trenger medisinering i løpet av en dag, men jeg har ikke funnet dokumentasjon på at barnet har krav på dette.

Håper noen av synspunktene her kan hjelpe dere til å lage retningslinjer for hvordan dere skal forholde dere til barn med spesielle behov for oppfølging.

Slik som du beskriver det høres det ut som om det er Norovirus dere er plaget av. Høysesong for Norovirus er høst og vinter. Det er veldig forskjellig hvor syk man blir, noen får veldig lette symptomer med litt kvalme og uvelhet, mens noen kaster opp mange ganger og får diare og magekramper. Noen får også litt feber. Felles er at oppkastrunden varer kort (6-24 timer), og at det er svært smittsomt. Barn kan være i fin form i mellom oppkastrundene selv om de har Noroviruset.

Hvis dere skal forsøke å begrense nye tilfeller og redusere smitten må dere følge rådene dere er kjent med for Norovirus, også ved de lette tilfellene. Når 2-3 i samme omgivelser får symptomer er nok epidemien i gang. Selv om man ikke kan vite helt sikkert uten å ta prøver (noe som ansees som unødvendig i barnehagesammenheng), er det riktig å følge tiltakene som ved Norovirus epidemi, for sannsynligvis er det dette viruset som "går".

Hei
RS virus er et virus de fleste barn blir utsatt for innen de er 2 år. Noen barn får alvorlig infeksjon av RS-virus, mens mange ikke får annet enn forkjølelsessymptomer.

De barna som er mest utsatt er de aller minste, dvs de under 6 måneder, og de er neppe i barnehagen. Søsken kan dra med smitte hjem og smitte mindre søsken. Barn med andre lungesykdommer, nedsatt immunforsvar osv er også en utsatt gruppe for alvorligere sykdomsbilde.
Noen større barn kan også bli så syke at de må legges inn i sykehus, men det er vanligst at det er de under 6 måneder som legges inn.

Grunnen til at barna blir lagt inn er at de er tette i luftveiene, sliter med pusten, og er allment årlige. På sykehus får de lettet plagene til virusinfeksjonen går over.

Det er barnets tilstand som avgjør om barnet skal inn på sykehus og behandles. Det har ingen hensikt å ta blodprøver av barn som er friske nok til å være utenfor sykehus.

Dere i barnehagen trenger ikke være spesielt på vakt etter RS virus, da de barna som trenger tilsyn er for syke til å være i barnehagen, og ofte yngre enn barnehagealder.

Det man skal se etter hos de minste barna hvis man mistenker RS virus, er nedsatt almentilstand, rask og pesende pust eventuelt med pipelyder, og stygg og slimete hoste. Barn man synes har dette, bør tilsees av lege/legevakt. Spesielt barn under 6 måneder bør ha raskt tilsyn, da disse barna har trange luftveier og kan trenge sykehusinnleggelse.

Her er litt mer om allergisk purpura, også kalt Henoch - Schönlein purpura etter de to legene som først beskrev tilstanden.

Tilstanden skyldes en reaksjon i immunapparatet, ofte utløst av en infeksjon noen uker før symptomer opptrer. Immunreaksjonen gir små hudblødninger, slik som blødninger ved hjernehinnebetennelse (små røde prikker som ikke forsvinner hvis man trykker et glass over). I tillegg kan barnet få reaksjoner andre steder i kroppen, som i nyrer , ledd, tarmkanalen og også høyt blodtrykk. Tilstanden kan være ganske alvorlig og smertefull, og kan trenge sykehusinnleggelse. De aller fleste blir friske av seg selv etter noen måneder.

Barnet kan trenge kontroller og oppfølging fra sykehuset i noen måneder. Det er ikke så mye dere kan gjøre fra eller til i barnehagen, og jeg synes det høres fornuftig ut at barnet skal ta det med ro inntil det er friskt nok til full aktivitet i barnehagen. Redusert oppholdstid høres fornuftig ut i denne perioden.
Du kan også søke på Henoch - Shönleins purpura på nettet for mer informasjon om tilstanden, hvor du blant annet vil finne denne linken http://www.printo.it/pediatric-rheumatology/information/Norvegia/PDF/7_HSP_Norway.pdf

Hei.
Forstoppelse hos barn er ikke uvanlig i perioder. Det er plagsomt for barnet og til bekymring for foreldre. Det kan også, slik som du beskriver, utvikle seg til en ond sirkel, der barnet vegrer seg for å bæsje fordi det har kommet sprekker rundt endetarmsåpningen som gjør det smertefullt å gå på do. Barnet holder seg lengst mulig, og avføringen blir enda hardere.

Det høres ut som du har tenkt ut noen mulig løsninger selv. Miniklyster er ikke vanlig å bruke hos barn, med mindre det følges opp av lege som en del av å "bryte" den onde sirkelen. Dette gjelder også avføringsmidler. Hos dette barnet du beskriver, kan det hende at man bør ha et slikt opplegg i en kort fase for å komme ut av situasjonen.  Barnet bør da tas med til lege for utredning og oppfølging.

For å forebygge at barn blir forstoppet, er det viktig med nok fiber i kosten og nok væske. Altså grovt brød (unngå loff og finere brødsorter), rikelig med vann og drikke, mye frukt og grønnsaker. Man kan også tilby sviskesaft, slik som du foreslår, eller tilsette dette i yoghurt eller annen mat. Det er viktig at man følger slike råd, og ikke blir "avhengig" av å bruke avføringsmidler eller andre tiltak til stadighet.

Hei!
Vedrørende barnestotring, har jeg ikke brosjyrer eller lignende å sende dere. Ta kontakt med Bredtvet kompetansesenter i Oslo.

Kort kan likevel jeg si at de fleste barn har perioder med hakking eller stotring i alderen 2-5 år, men for de færreste utvikler dette seg til stamming. Med andre ord kan man se på fenomenet som en naturlig del av utviklingen og noe som oftest går over av seg selv. I følge Alf Preus kan det være vanskelig å skille stotring fra begynnende stamming. Småbarnshakking er ofte preget av at det er hele ord og uttrykk som blir gjentatt, særlig i begynnelsen av en setning, mens for begynnende stamming er det mindre enheter i ordet som blir gjentatt. Vær en god språkmodell selv og skap situasjoner hvor barnet opplever god taleflyt, som gjennom f.eks rim, regler, sanger osv. Les som Torbjørn Egner! ”Det var en gang --- en liten bjørn--- som het Ole Brum!

Jeg har plukket ut en informasjon fra hjemmesidene til Bredtvet. Du finner dem ved å gå inn på www.statsped.no  eller skolenettet.

Kan det være småbarnsstotring?
Barn i førskolealder er i sterk vekst og utvikling. Barnet utvikler i denne alderen store språkferdigheter med lange ord og setninger. Det er ganske vanlig i denne utviklingsfasen at det oppstår talebrudd eller gjentakelser. Dette behøver ikke å være stamming. Slike naturlige talebrudd er vanligvis:

Nøling eller pause når barnet forsøker å   finne riktige ord for tankene sine

Gjentaking av hele ord og stavelser
("jeg...jeg vil ha det")
("mamma...mamma kom")
("me-melk")

Gjentaking av deler av setningen ("jeg vil ha...jeg vil ha det")

Vanligvis bryr ikke barnet seg om slike talebrudd. Eller så er barnet ikke selv klar over disse. Talebruddene følger ofte en jevn rytme. De kan opptre to til tre ganger - for det meste i begynnelsen av ordet eller setningen. Jo lettere og løsere talebruddene er, desto mer sannsynlig er det at barnet har vanlig småbarnsstotring.

Kan det være stamming?
Andre former for talebrudd kan være:
Gjentaking av språklyd ("du t-t-ta'r den")

Forlengelse av språklyd ("mmmere mat")

Brudd i språklyd ("jeg skal ko...(stillhet)...mme")

Økning av stemmestyrke eller endring av        stemmeleie

Barnet er brydd av sine talebrudd (f.eks. ser barnet vekk eller viser kroppslig uro når dette opptrer)

Barnet unngår spesielle talesituasjoner og ord

Barnet bytter ut ord

Barnet strever med å snakke

Talebruddene følger ofte en ujevn rytme. De opptrer hyppig både i begynnelsen og inni ord og setninger. Slike symptomer kan bety at barnet stammer.

Noen fakta om stamming
Stamming oppstår hos de aller fleste i alderen 2 til 5 år. Som regel utvikles stamming gradvis, noen ganger kommer den plutselig.

Det er vanlig at stamming opptrer periodisk i førskolealder. Det betyr at barnet i lange perioder kan ha mye flytende tale.

Man har ennå ikke funnet én bestemt årsak som kan forklare hvorfor noen barn begynner å stamme. Likevel antas det at stamming har en nevrologisk forklaring. Det antas også at flere faktorer virker sammen når stamming oppstår eller utvikles. Foreldrene er imidlertid ikke skyld i at barnet begynner å stamme. Barnet utvikler heller ikke stamming fordi det er blitt kilt, skremt eller er mer nervøst enn andre barn.

Flere førskolebarn har eller har hatt en periode med stamming. Noen barn blir kvitt stammingen uten å få hjelp. Vi vet aldri på forhånd hvem som slutter å stamme. Det er derfor viktig å søke hjelp for å være på den sikre siden.

Det er flere gutter enn jenter som stammer.

Hos noen kan stamming være arvelig.

Stamming eksisterer i alle sosiale lag av befolkningen og i alle land og kulturer.

Når skal dere søke hjelp?
Det er viktig at foreldre som mener at barnet har begynt å stamme, eller som føler uro og bekymring for barnets talebrudd, søker hjelp så fort som mulig. Forskningsresultater fra Norge og andre land understreker betydningen av at "tidlig hjelp er god hjelp". Det ser ut til at det er større muligheter for at barnet kan slutte å stamme dersom det får logopedhjelp så nær opp til stammingens begynnelse som mulig. Et barn som stammer, har rett til å få hjelp i henhold til Lov om grunnskolen.

Hvem kan hjelpe?
Det kan være vanskelig å skjelne mellom småbarnsstotring og stamming. En logoped er den som best kan vurdere om barnet stammer eller ikke. Logopeden har teoretisk utdanning og praksis for å kunne diagnostisere barnets ulike symptomer.

Hvor kan dere søke hjelp?
Ta kontakt med pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) i kommunen. Det går også an å ta kontakt med skole- og barnehageetaten i kommunen. Disse kan henvise videre til logoped.

Bredtvet kompetansesenter bistår kommuner/fylkeskommuner etter nærmere avtale der det er behov for senterets kompetanse.

Gode råd mens du venter på hjelp
Forsøk å se på barnet og gi den oppmerksomhet når dere snakker sammen. Det er viktigere hva barnet sier enn hvordan. Hvis du er veldig opptatt, slik at du ikke kan gi full oppmerksomhet, så fortell at du vil lytte når du er ferdig med det du holder på med. Pass på at du holder dette løftet.

Forsøk å redusere ditt eget taletempo. Dette er meget viktig i arbeidet med å drive stammingen tilbake. Det er mer effektivt at voksne setter ned sitt eget taletempo enn å fortelle barnet at det skal snakke langsommere. Langsomt taletempo kan blant annet oppnås ved å bruke korte ord, korte setninger, flere pauser i setningen og mindre avansert språk.

Barn trenger mye oppmerksomhet og tid sammen med foreldrene. Forsøk å gi barnet udelt oppmerksomhet på barnets premisser i det minste fem - ti minutter daglig. Det kan være å leke, spille spill, lese eller samtale.

Vær oppmerksom på at du ikke bør stille for store krav eller forvente for mye av barnet når det gjelder språk, flytende tale og væremåte.

Du bør ikke snakke for barnet. La barnet snakke ferdig selv - uten å bli avbrutt.

Hvis barnet stammer, er det viktig at det ikke blir bedt om å finne andre ord.

Forsøk å ha samme væremåte enten barnet stammer eller ikke. Prøv å akseptere de talebruddene barnet har mens dere venter på hjelp

Det første som falt meg inn når jeg leste spørsmålet ditt, var at denne gutten er ikke kvitt stammingen sin. Han har derimot lært seg strategier for å skjule den. Slike strategier kan være den formen for tiks som du beskriver. Andre kan være at de blunker med øynene tramper litt med benet og lignende ting. Hvis gjentagelser og blokkeringer i talen synes å ha blitt bedre eller forsvunnet, kan det innebære en forbedring, men det kan også bety at barnet holder tilbake stammingen sin, som da egentlig blir enda mer innestengt og blokkert. Skjult stamming føles ofte som en større belastning enn den hørbare. Ikke gjør barnet klar over tiksene, da dette er hans kamp mot stammingen, men i følge logopedene jeg har snakket med, er ikke slike unna manøvreringer særlig heldig, og det bør jobbes med at han legger det av seg. Til det trenger han hjelp av en logoped, så dere får bare henvise og høre hva fagfolkene har å si.

Du kan godt lese mitt forrige innlegg om barn som går på tærne, noe det som regel ikke ligger noe unormalt i opptil 3 års alder. Vi kaller det for habituell tågange, det vil si at barnet også kan trå ned med hele foten. Nå handler ditt spørsmål om en 6 åring, og da har kanskje ikke foreldrene så jevnlig kontakt med helsestasjonen, slik at de heller burde ta kontakt med primærlegen sin, evt. en fysioterapeut om dette fenomenet som ikke er vanlig hos såpass store barn. Det at dere har mistanke om en liten CP, kan dere ha grunn ti i og med det generelt dårlige motorikken og siklingen, men det kreves at barnet utredes nærmere av de rette instanser. Første skritt er å drøfte usikkerheten med foreldrene, men jeg synes ikke dere skal ha noen tanker om evt. diagnose i denne samtalen. Slikt skremmer! Foreldrene har sikkert noen tanker selv, og ser og kan sammenligne barnet sitt med andre. Både lege og fysioterapeut kan etter undersøkelse og kartlegging henvise videre til sykehus eller habiliteringstjeneste. Dere kan også vurdere å melde barnet til PPT for bredere utredning bl.a evnemessig.

Men husk, dere må få foreldrene på banen!

Slike virus kommer hvert år, og er til stadighet i barnehagene. Det som kan forebygge smitte i barnehagene er å innskjerpe håndhygienen både for barn og voksne, og å huske på å vaske plastikkleker og lignende, helst i oppvaskemaskinen eller vaskemaskinen (inne i putetrekk eller lignende). Vask også av dørhåndtak og stolkarmer med såpevann jevnlig, så reduseres smittefaren.

Hvor lenge hevelsen sitter i varierer også, oftest blir den betraktelig mindre i løpet av 1-2 dager.

Les mer om vepse/bi-stikk på legens hjørne:

http://www.barnehageforum.no/article.asp?contentID=528