Lykke til med arbeidet. Det å være koordinator for en individuell plan er en krevende oppgave, men det kan være nøkkelen til gjennombruddet for barnet og familien, hvis man får ting til å fungere slik de skal.

Hver kommune er pålagt (gjennom paragrafer og forskrifter i både helse- og

Sosiallovgivningen) å ha en sentral koordinerende instans som skal ha oversikt over alle individuelle planer i kommunen/bydelen, og som også skal bistå den enkelte koordinator i sitt arbeid. Du kan altså undersøke nærmere hvem som innehar denne funksjonen i din kommune. Dessverre er det ikke alle kommuner eller bydeler som følger loven på dette området.

Ut fra min egen erfaring vil jeg anbefale å gjøre alt du gjør i tett samarbeid med barnets foresatte. IP skal jo lette deres hverdag, og ikke lage enda flere systemer rundt familien som de må forholde seg til. Og foreldre kan ha ulike syn på hvordan de ønsker det skal fungere. Noen ønsker hyppige ansvarsgruppemøter, mens andre ikke ønsker ansvarsgrupper i det hele tatt.

Ansvarsgrupper er heller ikke noe mål i seg selv, men et middel for å nå målene i barnets IP. Foreldrenes syn på hvilke områder som bør være med i planen, er også sentralt.

Når det gjelder innholdet i selve planen, så finnes det en veileder utgitt av Sosial- og helsedirektoratet som du kan leste ned fra nettsidene til SKUR (Statens Kunnskaps- og Utviklingssenter for helhetlig Rehabilitering): 

Se link her

Veilederen inneholder også tre konkrete eksempler på hvordan en slik plan kan se ut.

Ellers anbefaler jeg nettsidene til Arendal kommune som på en eksemplarisk måte informerer både brukere og ansatte om individuelle planer:

Se link her

Uten å kunne si noe om spesifikt om 2 åringens summing, og når den vil stoppe, ville jeg nok tatt det hele med stor ro. Hun er sikkert ikke selv bevisst på hva det er hun gjør, og om det enten er et uttrykk for at hun koser seg, er dypt konsentrert eller kjeder seg for den saks skyld. Når jeg sier dette må jeg likevel ta et forbehold, og det er at jentas totale utvikling synes normal. Dere skriver jo at hun er i ferd med å få mange ord, og talen vil antagelig ta over for annen lyd etter hvert. Hvis slik produksjon av uforklarlig lyd blir en vane, kan man snakke med henne når hun er moden for det og eventuelt gjøre henne oppmerksom på hva hun holder på med. Jeg har vært borti barn i skolealder som lager lyder under konsentrert, stille jobbing, eller under samling når det er mange andre som prater. For å si det slik; de har ikke Torette og tier stille ved en liten påminnelse. Selvfølgelig kan slik summing, gjentatt harking eller lange lydrekker være irriterende, og så er det jo det da, at når vi først har begynt å legge merke til det, tar slike ting så veldig mye av oppmerksomheten vår.

Kanskje dere kan foreslå for jenta at dere kan synge litt sammen eller nynne litt med utgangspunktet i hennes e-dur når fenomenet oppstår. Ha henne i øyekroken, men ikke gjør det til et problem enda, får bli mitt råd.

Når det gjeld spesialpedagogiske timar får barna tildelt timar ut i frå eit "enkeltvedtak", alså noko som gjeld ein bestemt person. Korleis skal desse timane nyttast t.d dersom barnet ikkje er til stades i barnehagen ved sjukdom eller lignende. Kan kommunen velge å nytte timane til vikarbruk eller skal det først og fremst kome barnet det gjeld til gode, ved f.eks arbeidsoppgavene som t.d lage materiell. Er det lovlig å avspasera desse timane?

Et barns enkeltvedtak er i utgangspunktet barnets egne timer, og går barnet i barnehagen gis de som regel der, men det er heller ingen grunn for at de ikke kan gis hjemme. Det vil med andre ord si at hvis spesialpedagogen jobber en dag barnehagen er stengt, har planleggingsdag eller lignende, kan hun besøke barnet hjemme. Jeg går ut fra at dette ikke er like aktuelt hvis barnet er sykt, men det kan også komme an på hva det feiler. Selv har jeg ved flere anledninger i samråd med foreldre gitt timer i hjemmet hvis barnets almenntilstand har vært slik at det kunne dra nytte av timen og samværet.

Barnets enkelttimer tas som regel ikke igjen ved sykdom eller ferier hvor foreldrene tar barnet fri. Oftest er det dessverre heller ikke slik at man har en spesialpedagog ekstra å sette inn hvis den opprinnelige har sykefravær.

Barnehagen kan i utgangspunktet heller ikke bestemme at spesialpedagogens timer til barnet med enkeltvedtak, skal brukes til andre barn. Arbeidsgiver kan benytte seg av sin arbeidstaker til å gi timer til andre barn med enkeltvedtak. Jeg må ta et forbehold her, sett i forhold til spesialpedagogens ansettelsesforhold og avtaler. Har hun et visst undervisningstimetall pr. uke og i tillegg tid til forberedelser, eller er hele hennes arbeidstid sett under ett? Er hun ekstern eller intern? Hvis hun arbeider i din barnehage og har din styrer som sjef, så er det styreren som bestemmer hva hun skal bruke den ”ledige” tiden til. Er hun underlagt en annen sjef, kan ikke barnehagen benytte seg av barnets timer og bruke henne som tilfeldig vikar.

I den sakkyndige vurderingen bør det stå noe om hvordan timene skal benyttes. Hvis noe er satt opp som veiledning til personalet, kan det passe ekstra fint å få tid til dette da, eller tid til foreldreveiledning for den saks skyld. Hvis spesialpedagogen har opparbeidet seg avspasering, må det være ypperlig at hun kan bruke dem når barnet likevel ikke er til stede. På et tidspunkt må hun jo få tatt dem ut.

For å si noe helt presist om dette, må jeg som sagt vite noe om spesialpedagogens ansettelsesforhold og arbeidsavtaler, og fordi jeg værer en konflikt eller en uenighet her, bør den også gjøres kjent for dere. Det eneste som er sikkert, er at spesialpedagogen ikke har fri fordi om barnet av en eller annen grunn er borte. Hun står til sin arbeidsgivers disposisjon, og en eventuell kontordag blir etter min erfaring ofte brukt nettopp slik du er inne på, - til å lage materiell til de barna som hun jobber med på enkeltvedtak.

 

EVA - test til vurdering av språk hos 2 til 2 1/2 årige barn, av Bo EGE. Gitt ut gjennom Spesialpædagogisk forlag, Herning, Danmark. Kan bestilles hos Norlis bokhandel i Oslo.

SATS av Erna Horn og Bente Hagtvedt, Universitetsforlaget (1997) ISBN 82-00-22862-2

Henvendelser kan gjøres direkte til Universitetsforlaget. Språkkofferten kan dere kanskje lage selv.

En tredje som det ikke er spurt etter er ASKELADDEN språkscreeningstest for førskolebarn av Sissel Næss og Olav Sveen. Bestillingsadresse: Grimstadholmen 115 5060 Søreidgrend Tlf.55120347

 

Hei!
Slik jeg forstår deg skal lærlingen vite hva slags miljøbetingelser som barn med spesielle behov bør ha dekket for eventuelt å kunne ha et godt tilbud i barnehagen. Jeg ville nok startet, som jeg hentydet i min første mail til deg, å snakke om Maslows behovspyramide og alle menneskers grunnleggende behov. Dette for å sikre forståelsen for det ”normale” før man begynner å se på hvilke betingelser det må tilrettelegges ekstra ut fra et barn som barn med spesielle behov. Dette er jo også avhengig av barnet og hva slags spesielle behov det har.

Jeg synes jeg kan gi deg en liste over hva som skal til for generelt å si at barnehagen legger opp et tilpasset pedagogisk tilbud for disse barna. Den har jeg sakset fra hovedoppgaven min, og jeg har brukt Jorun Burli Holmberg som referanse.

- aktiviteter ute og inne skal være tilpasset barnets behov, muligheter og tempo
- emne og temavalg skal være meningsfylte for barnet på en måte som gir mulighet for læring på egne premisser og gjennom deltagelse
- barnehageansatte skal gjennom sin kompetanse være i stand til å ta vare på barnets behov for oppfølging, læring, stell, pleie og omsorg
- tilbudet bør være forsterket med eksterne samarbeidspartnere der barnehagen selv mangler kompetanse
- de eksterne tiltak blir inkludert i barnehagens hverdag som en del av helheten
inne og uterom er fysisk tilrettelagt slik at barnet ikke blir unødig funksjonshemmet

Jeg vet ikke om dette var noen aktuelle punkter for deg. I hvert fall kan det være grunnlag for diskusjoner om hvordan ståa er hos dere, og eventuelt hva lærlingen selv legger i de ulike punktene. Det du må huske på er at de nevnte punktene er generelle, og så må man ut fra det spesifikke barn finne ut hva som er viktig å tilrettelegge akkurat for det.

Lykke til!

Hei!

Generelt tror jeg at barnehage i sin alminnelighet er utviklende for alle barn, også de med former for utviklingshemming.

MEN så kommer forbeholdet; ikke alle liker seg i barnehage funksjonshemmet eller ikke, og ikke alle kan dra nytte av tilbudet som gis der uten at det tilrettelegges og tilpasses barnas forutsetninger og behov. Ikke alle barnehager som er like flinke, og flere har et forbedrings potensial. Jeg ber deg lese de fire artiklene som er et utdrag fra min hovedfagsoppgave om ”forutsetninger for tilpasset opplæring”, så kanskje du vil finne en del av svaret der.

Barnehagen som utviklingsarena, kan stå å falle på fire faktorer; holdninger, samarbeid, kompetanse og ressurser, og ofte er det slik at det barnehagen kan tilby like mye står og faller på hvilke personer som arbeider der som på type organisering og fysiske forhold.

Per Lorenzen sier at hvis vi slutter å tenke på hvor barnet skulle ha vært i sin utvikling etter kronologisk alder og heller forholder oss til hvor det i virkeligheten er, ville vi klart å gitt dem et tilbud som til de andre barna på samme utviklingstrinn. Med andre ord må barnehagene være mindre opptatt av diagnoser og funksjonssvikt og heller ta utgangspunkt i de kapasiteter og uttrykksformer hvert enkelt barn er i besittelse av.

Alt er ikke bare såre vel straks barnet har fått plass i barnehage. Når det viser seg at barnet ikke klarer å tilpasse seg ”våre” mønstre, leke eller lære som de andre, er det behov for tilrettelagte og helhetlige tiltak og opplegg. Barnehagens pedagogiske tilbud må ta utgangspunkt i individets behov og ressurser og man må uavbrutt tenke differensiering, enten om det dreier seg i sosial omgang med andre, om det fysiske miljøet om planlegging og gjennomføring av turer eller av temaer, og ikke minst i behovet for pauser og hvile.

Å ta seg av et utviklingshemmet barn, eller som vi i dag kaller det; et barn med funksjonsvansker, er en krevende oppgave som fordrer både faglige og menneskelige kvalifikasjoner.

Både foreldre og samfunn har forventninger til hva barnehagen kan gi disse barna. Det forventes et positivt utbytte av barnehageoppholdet, hvor man i utgangspunktet ser på barnehage som et positivt, stimulerende miljø med muligheter for tilrettelagt pedagogisk program, tilgang til spesielt utstyr for trening og funksjonsbygging, og ikke minst er foreldrenes forventning til den sosiale settingen stor. Det er denne de håper barnet kan bli en del av. Det er viktig for dem barnet blir akseptert, får tilhørighet og blir en del av fellesskapet i barnegruppa. Skal barnet få nytte av oppholdet er det av avgjørende betydning at barnehagen og foreldrene har et godt samarbeid, og husk at det kan ligge begrensninger for barnet i det fysiske miljøet eller i akkurat denne aktuelle barnegruppen, men det er ting som kan gjøres noe med!

Lykke til med oppgaven!

 

Hei!

Begrepet temper tantrums brukes om unormalt store raseriutbrudd, som ikke står i forhold til det som måtte ha skjedd eller i forhold til barnets opplevde frustrasjon. Vi ser at barn flest har en trassalder mellom 2-4 år, men opplever at noen protesterer heftigere enn andre også lenger opp i alder. Ofte dreier det seg om en veldig sterk selvstendighetstrang.

Det er forsket på om sukker i maten kan gjøre raserianfallene verre, uten at man har fått forskningsmessige holdbare resultater på at så er tilfelle. Sinne av denne typen sees ofte hos barn med hyperaktivitet, og da begynner man jo å nærme seg en diagnose av noe slag.

Etter hvert, hvis ikke anfallene avtar, til tross for tiltak rettet inn mot de voksnes oppdragelsesmetoder, bør jenta til videre observasjon og kartlegging. Det dreier seg om grensesetting og om tydelige, trygge voksne som skal se barnet og prøve å forstå, men samtidig ikke la barnet bruke sine utbrudd til manipulering. Hvis barnet bruker sine utbrudd manipulativt for å f.esk å få sin vilje gjennom, kan dette av og til observeres gjennom å følge med på hvordan det betrakter sine foreldres reaksjon i øyekroken gjennom raseriutbruddet. Selv om dere har mistanke om at et barn bruker sin atferd helt bevisst, er ofte tvang fra den voksnes side mer skadelig enn til gagn, men det kan nytte å avlede, bruke forslagsmetoden eller rett og slett overse / overhøre.

Sinne anfall i seg selv, tror jeg bestemt ikke vil skade jentas hjerne, men det kan kanskje Siri, vår lege i ekspertpanelet svare nærmere på. Mulig hun også har litteratur på område.

Jeg foreslår at dere leser om sosialemosjonelle vansker som sådan, for å se problemet mer i overordnet perspektiv.

Hei
Raseriutbrudd er ikke kjent å gi noen skade, selv om de forekommer ofte.

Siri Håberg

lege

Hei!
Dere gjør deres beste med denne gutten, skjønner jeg! Han er en fornuftig kar virker det som, og i en alder hvor han sikkert vet forskjell på riktig og galt, og også en del om konsekvenser. Kan der på noen måte gå inn på en avtaleordning med ham? Hvis dere først er åpne for time- out, så tillater dere vel litt belønning også, og da tenker jeg ikke i form av ting eller søtsaker, men i form av opplevelser og oppmerksomhet. Dere sier han liker å få oppmerksomhet, og i og med at familiesituasjonen kan være vanskelig, kan vi jo spekulere i om det i tilknytning til de vanskelige dagene har skjedd noe spesielt som gjør at han har ekstra behov for denne oppmerksomheten. Da kan negativ oppmerksomhet gå like bra som positiv… Jeg har tro på en løsning hvor dere setter dere ned med ham på en god dag, snakker om hvordan man skal være mot hverandre og hva som skjer både med en selv og den annen part når man ikke er det. Kanskje dere i denne samtalen kan komme frem til hvilke konsekvenser et brudd på avtalen vil føre til og forslag på hva dere kan gjøre for noe morsomt sammen etter 1, 2, 3 uker om det går bra. Tidsintervallet må ses opp mot hvor ofte problemene inntreffer. Dette ligner litt på atferdsmodifikasjon, men jeg tror vi kan forsvare det hvis avtalene er laget i samarbeid med gutten, og vi samtidig har en tro på at han er i stand til å velge sine egne handlinger og skjønner konsekvensene av dem. Jo eldre og mer moden han er, jo bedre kan dette fungere.

Samtidig må dere jobbe på et annet plan, nemlig med familien. Hva er problemet, hvordan påvirker det guttens følelsesverden og dermed oppførsel og hva kan barnehagen være behjelpelig med?

Lykke til!

Hei!
Det er fint at 3 åringen endelig har begynt å snakke litt. At det som kommer er uklart, er ikke så rart. Jeg vet at enkelte barn som er sene med å ta i bruk verbalspråket, snakker krystallklart når det først kommer. Det virker nesten som de har holdt språket inni seg til de vet at de mestrer det godt, men oftest er det nok motsatt. Fordi språket er kommet sent i gang, har han ikke den samme uttaleøvelsen som de andre, og da kan det bli urent en stund. At han er stille og beskjeden, gjør sitt til at han mumler. Det er sikkert også årsaken til at bror føler han må hjelpe til. Støtt barnet i språkutviklingen, vær med i lek og forsterk det han sier. Ikke press ham eller rett på uttalen, bare gjenta det riktig. Følg med på utviklingen og kontakt logoped hvis dere ikke synes det går riktig vei, eller at det stagnerer. Vær oppmerksom på at han kan få det litt vanskelig når bror skal slutte i barnehagen og begynne på skolen. Kanskje dere kan forebygge dette ved å lage en liten leke og språkgruppe rundt ham til faste tider med barn på samme alder?

Hei!
Den gang jeg skrev om tilpasset opplæring, var det enkelte som reagerte på begrepet, fordi man jo ikke drev opplæring i barnehagen. Jeg var vel av en annen oppfatning enn disse når det gjaldt begrepet opplæring og også når det gjaldt innholdet i tilpassa opplæring. Men vi ser at det også skilles på spesialpedagogisk hjelp og spesialpedagogisk undervisning i henholdsvis barnehage og skole. Når du snakker om individuell opplæring, går jeg ut fra at det er spesialpedagogikken du mener.

Rammeplanen den gang hadde et klart overordnet prinsipp om at barnehagens innhold skulle tilpasses både ulike gruppers og enkeltbarns særegne behov. Dette ble for meg det samme som lå i tilpasset opplæring på skolen etter opplæringsloven, og er altså noe som gjelder alle barn både i skole og barnehage. Jeg synes fortsatt vi er litt for opptatt av A4 barnet, selv om jeg mener at dette ikke finnes, men at det blir for arbeidsbelastende og utfordrende og tilrettelegge for alle, men noe kan vi likevel klare. Jeg ser på tilpasset opplæring som en bro mellom allmennpedagogikken eller den normative pedagogikken, som jeg liker å kalle det, og spesialpedagogikken og ikke et skille. Nordahl og Overland mener at tilpasset opplæring er som en paraplybetegnelse å regne som favner både den tradisjonelle pedagogikken og den spesialpedagogiske pedagogikken.

Rammeplanen sa også noe om læring. Blant annet at læring og omsorg skulle ses i et helhetlig læringsperspektiv og at læringen skjedde i samspill med andre mennesker og at læringen best ble ivaretatt når man så det spesielle i hvert enkelt barns situasjon.

Vi vet at barn generelt har behov for at læringsvilkårene omfatter hele dets personlighet. Barneperspektivet er fortsatt sterkt fokusert ved at vi setter barnet i sentrum og at de blir sett på som subjekter og aktører i eget liv. De er deltagere i sin egen læring gjennom samspill, dialog og aktivitet. Gjennom et utvidet læringsbegrep forstås en sammensmeltning av lært og erfart kunnskap også i spontane, ikke planlagte situasjoner. E. Befring kaller dette en allsidig læring hvor som jeg nevnte i starten omsorg og læring blir sett på som to sider av samme sak, men som samtidig skiller mellom den uformelle og formelle læringen.

Barnehagen har fått en større rolle som kulturformidler og har også begynt å snakke om ”fag” i sammenheng med barnehagens innhold. Barnehagen er definitivt på vei inn som en del av utdanningssamfunnet, og med det som bakgrunn synes jeg å kunne rettferdiggjøre det ellers så skolerelaterte begrepet tilpasset opplæring til også å gjelde i barnehagesammenheng, - uten at det er snakk om spesialpedagogisk hjelp.

Spesialpedagogisk hjelp skal det barnet ha som ikke pga sine spesielle behov kan dra nytte av verken det allmennpedagogiske eller det tilpassede tilbudet. Dette avgjøres i en sakkyndig vurdering og gjennom et enkeltvedtak. ( Apropos dette, er det i disse dager ute til høring om bl.a kravet til sakkyndig vurdering skal falle bort, og at enkeltvedtak kan fattes uten dette hvis saken er godt nok opplyst, men det er en annen historie) Det er lettere for en barnehage og påberope seg denne hjelpen til et barn enn en skole, for her kan barnet få hjelpen kun på grunnlag av sine spesielle behov, mens i skolen kan det ha rett på spesialpedagogisk undervisning i en skole, men kanskje ikke i an annen alt etter hvor gode skolene er på tilpasset opplæring og hvilken faglig kompetanse de sitter inne med. Vi må ha i minne at et bedre tilpasset opplæringstilbud generelt kan alt i alt bidra til å minimalisere negative følger av en funksjonshemming.

Jeg vet ikke om jeg har svart akkurat slik du var ute etter, men noen innspill har du kanskje fått?
Lykke til!

I utgangspunktet tror jeg ikke dette er noe å engste seg for. Det virker jo som jente mestrer språket i seg selv i og med at de har en naturlig samtale med foreldre.

Det er nok mer snakk om temperament, personlighet og kanskje litt introverte, sjenerte jenter. Rart at en barnehage har tre av dem. Problemet behøver ikke å overføres til skole da dette er en helt annen arena som jentene kanskje velger å møte på en helt annen måte, og der de også kanskje selv blir møtt annerledes enn i barnehagen. Hvis disse tre kan være sammen i lek hos dere har de det kanskje like bra som når de eventuelt føler seg presset inn i samværsformer de ikke har lyst til, er trygge på eller føler at de mestrer.

Jeg anbefaler til dere på samme måte som ved en tidligere anledning å lese temanummeret til Spesialpedagogikk: Sjenerte barn og unge i nr-08/.00 samt artikkelen ”Når barn faller utenfor i leken” i nr. 9/2001.

Boka ”Utagerende og innadvendte barn”, av Marie Louise Folkmann, som bl.a. bygger på Daniel Sterns teorier, beskriver hvordan få kontakt med barna på en god måte.

Dere kan kanskje få noe ut av svaret jeg kalte ”Stille og tospråklig” også.

Lykke til

Hei!
Jeg undres på om dette ikke er en form for selvstimulering. I mitt miljø forekommer selvstimulering oftest hvis barna kjeder seg eller føler seg alene og ikke har overblikk over hva som skjer. I stedet for å gå inn å avbryte, så går dere inn i en samlek om snurringen og i samtalen med/om leken. Se om dere kan klare å få til et felles fokus på det han driver med slik at kommunikasjonen ikke bare blir mellom ham og snurringen/leken, men at han også kan involvere en tredjepart når dere viser at dere er interessert. Slik lek går an å utvide etter hvert ved å få inn flere elementer. Atferden i seg selv er jo litt merkelig, så antagelig bør dere observere ham nøyere i tilfelle dette er noe dere bør formidle videre til PPT for nærmere vurdering.

Hei!

Det virker som du mener at barnet har vansker med å kunne verbalisere begrunnelser på hvorfor, en type forklaring på årsak/virkning med andre ord. Det kan selvfølgelig ha en språklig/begrepsmessig forklaring, særlig hvis han i praksis mestrer dette, f.eks prøver å snu buksa, vrenge genseren, skjønner han må ha regntøy på for ikke å bli våt osv. Ellers så er slike spørsmål typiske som deler av ulike intelligenstester eller observasjoner som har til hensikt å kartlegge barnets kognitive nivå. Det er tester/observasjoner barnehagen ikke kan eller bør gjøre selv. Er dere usikre på barnets intelligens i den grad at dere har mistanke om grader av psykisk utviklingshemming, så må dere ta kontakt med PPT. Er det forklaringer som kan ses i sammenheng med språkutviklingen, finnes det flere kartleggingsredskap til hjelp i dette (beskrevet på våre sider), eller at dere tar kontakt med logoped/spes.ped som har kompetanse til å forta spesifikke språklige tester.

Hei!
Dere har i grunnen prøvd alle de tiltakene jeg i første omgang ville foreslå. Har han skjønt dette med valg, ansvar og konsekvens? Var konsekvensene klare på forhånd, var avtalen forstått? Var konsekvensene logiske i forhold til type handling?

At han kan sitte urolig i samling, er han vel ikke alene om. Det avhenger mye av interesse, av tema, hvordan samlingen blir gjennomført, den voksnes engasjement, barnas plassering, praktisk organisering av aktiviteten osv. Kanskje han rett og slett begynner å synes at barnehagen er kjedelig og for lite utfordrende, så skaper han sine egne. Eller så står dere overfor et av de barna vi allerede i barnehagen kan få mistanke om vil få problemer oppover. Er det slik at han ikke makter å ta seg inn eller ikke har impulskontroll, klarer han ikke å regulere sin atferd etter situasjonen. Noen ganger kan det være lurt å sette inn ekstra ressurser på slike barn over en kort periode både for å ha anledning til å gå tettere innpå, avverge situasjoner og hjelpe til med reguleringen, rett og slett prøve å bryte en vond sirkel, men også for å kartlegge skikkelig det som skjer.  Dette er klart avhengig av barnehagens økonomi, eller om dere kan omprioritere arbeidsinnsatsen/ansvarsområder. Det er også mulig å spørre eksterne, PPT, om råd eller hjelp til observasjon, men da må det skje med foreldrenes vitende og vilje. Jeg går ut fra at de allerede er involvert og inneforstått med det arbeidet dere allerede har gjort i forhold til gutten. 
Jeg har stor forståelse for at dere ikke synes dette er lett, særlig når man ser at tiltakene ikke virker. Da er det kanskje lurest å søke om hjelp!

Lykke til!