Jeg går rett på sak. ”Naturlige tegn”….. Jeg går ut fra at tegnene du tenker på, er gester og mimikk som ligger tett opp til begrepets innhold. D.v.s tegn som mange av oss bruker til daglig, uten å tenke på det, som f.eks å klappe oss på magen når vi er mette. Dette er også riktig tegn i ”tegn til tale” som jeg har skrevet om tidligere i denne spalten.

Som et råd vil jeg si; følg barnet og se hvordan det selv gestikulerer for å bli forstått. Mange barn med språkproblemer har et godt utviklet kroppsspråk. Dette kan også gjelde fremmedspråklige. Ofte bruker også ”tegn til tale” barn selvlagde tegn til flere ting, f.eks til mennesker hvor tegnet blir det som er karakteristisk for akkurat det menneske. ”Mine” barn har alle som en brukt ”langt krøllete hår” når de har snakket om meg.
Det som imidlertid kan være fare med selvlagde tegn, er at få andre vil forstå dem. Hvis behovet for å tydeliggjøre språket er sterkt, ville jeg heller lært de mest vanlige ”tegn til tale” begrepene og sørget for at barnet lærte dem i sammenheng med konkreter. Som jeg nevner i min artikkel om Karlstadmodellen, har den også vært til nytte under opplæringen av fremmedspråklige. Andre igjen vil kanskje ha nytte av Magne Nyborgs begrepsopplæring.

Det er blant ”tegn til tale” begrepene en mengde både logiske og naturlige tegn. Ta jobben og let litt gjennom bøker med tegn, finn, plukk ut og kopier de som er mest naturlige å bruke både ut fra barnets behov og ut fra de temaene eller de innsatsområdene barnehagen har.

To gode bøker å starte med er: Ordboken av Moriggi med flere. Her har Vivian Zahl Olsen laget morsomme illustrasjoner til. Boken er gitt ut Aschehougs forlag og har ISBN nr 82-03-15260-0 og en voksen opplæringshefte som opprinnelig ble gitt ut på Døves forlag med ISBN nr 82-7052-064-0. Heftet heter ”Kommunikasjon med tegn” og er laget av Helgheim, Myklebust og Sandnes.

Så fint at dere skal skrive noe om Snoezelen! Jeg har selv besøkt Snoezelen-senteret på Hamar flere ganger med ”mine” barn, og dessuten vært der på opplæring men en personalgruppe. Senteret ligger i Stange kommune og har adresse på nettet www.aakershagan.no.

Rommene, fargene og innredningen kan ikke helt forklares, men må oppleves. Det er en arena for opplevelse, opplæring og behandling.
Senteret er et opplevelsessenter, ikke bare for funksjonshemmede, men for oss alle.

På ressurssenteret hvor jeg jobbet, utarbeidet vi både det blå og det hvite rommet, og flere andre steder har også bygd opp lignende.

Snoezelenfilosofien kommer fra Nederland og begrepet er sammensatt av de to nederlandske ordene snuffelen (snuse) og doezelen (døse). Å snuse er i denne forbindelse å bruke en eller flere sanser aktivt for å få informasjon om omverdenen, og å døse er at man demper noe av den sansepåvirkningen hjernen stadig vanligvis mottar.

Filosofien var, sett ut i fra hvordan man drev trening med psykisk utviklingshemmede og andre på 70 åra, at de trengte avkopling fra alle krav, et sted, en opplevelse eller en lystbetont fritidsaktivitet i et behagelig miljø som tar utgangspunkt i sanselige opplevelser, trivsel og rekreasjon for derved å bedre livskvaliteten.

Hva slags utbytte kan barn få ved bruk av et snoezelen-senter(sansesenter)?

Barna kan øke erfaringer og muligheter gjennom å bruke sansene sine, få bruke bevegelsesapparatet, finne og ”dyrke” egne interesser som de kanskje kan klare å overføre til eget miljø, det kan fremme samspill, samhandling og kommunikasjon, oppleve nye stimuli og minske negativt stress. I tillegg kan de voksne få hjelp til å kartlegge barnet.

Vet du noe mer om hvordan de eventuelt har valgt farger på rommene, og
eventuelt hvorfor akkurat de fargene?

Snoezel-senteret har ulike farger på rommene, men har ikke nødvendigvis tatt utgangspunkt i en fargefilosofi. Det er nemlig ulike teorier på område, og enkelte kan være motstridende. Det vi vet er at farger får oss mennesker til å reagere både fysisk og psykisk, som at rødt er regnet som en varm farge, men at den får fart på blodsirkulasjon og hjertefrekvens. Blått hevdes å påvirke intellektet og de kognitive prosessene, samtidig som den virker avslappende for kroppen. Jeg vet at mange velger denne fargen på soverommene sine. Både Goethe og Steiner m.fl har teorier om farger. ”Farv deg vakker” er en litt eldre bok utgitt i 1985 på Dreyers forlag av C. Jackson.
Selv likte jeg det hvite rommet best. Det var en lise for sjelen og skapte en intens indre ro, selvfølgelig også påvirket at innredningen i rommet, med hengekøyer, vannseng, behagelig musikk og bilder og lignende.
I tillegg til fargene er det luktene, vibrasjonene, temperaturen og alt det taktile materialet som kan gi inntrykk, erfaringer og opplevelser.. Snoezelen er et sanseopplevelsesrike som gir mulighet til bedre balanse og større energi.

I forhold til den kognitive utviklingen, hva er det som fremmer barnas
utvikling her?
 
Det er ingen konkrete teorier som knytter seg til snoezelenfilosofien, men hvis vi tar utgangspunkt i at ”læring” er en relativ varig endring av opplevelser og atferd gjennom erfaringer, vil jeg mene at Snoezelen gir muligheter for nye erfaringer i fullt monn som kan være med på å øke barnets oppmerksomhet, bevissthet og følelsen av selv å være aktiv. Man kan si at forholdene ligger til rette for en del av de forutsetninger som skal til for at man skal lære, bl.a er motivasjonsfaktoren sterk, det gir multifunksjonshemmede en basalstimulering og det gir ulike sansestimuleringer som igjen kan føre til ny læring. Sanseintegrasjon kan drives som lek, og være grunnlaget for læringen.
 
Hvorfor benytter man et slikt senter i forhold til barn med spesielle behov?

Ut fra de svarene jeg har gitt deg her, samt de opplysningene du ellers måtte innhente, tror jeg du kan trekke konklusjoner selv om hvorfor noen synes det er nyttig å kunne få benytte seg av et slikt tilbud som de bl.a gir på Aakershagan (Ottestad).
Ta en telefon dit opp og spør om de har informasjonsmateriell. www.ks.torshov.no har liggende ute en oppgave som kanskje kan ligne litt på det du skriver. Selv har jeg brukt stoff fra en prosjektrapport som Else-Marie Svebak har stått ansvarlig for i 1996, for å svare på spørsmålene dine.  

Du er heldig som får arbeide med disse utrolig forskjellige og utfordrende barna med Downs. Jeg anbefaler deg å få dem skikkelig kartlagt når det gjelder alle utviklingsområder. Dette klarer du selv eller i samarbeid med PPT og fysioterapeut. Ut fra hvor barna befinner seg, vet du hvor det neste trinnet på utviklingsskalen ligger, og så får du jobbe deretter. Jeg anbefaler deg å lese mine innlegg om tegn til tale og om Karlstadmodellen og det Irene Johansson selv skriver. Modellen kan brukes for alle barn med Downs syndrom avhengig hvor i modellen du starter. 

Sue Barclys ordbilde metode bør du også sette deg inn, og se om noe av den evt. kan være et supplement eller et helhetlig tilbud innenfor alternativ kommunikasjon. Skap en god relasjon til barnet som første punkt, og ved siden av å jobbe med språk, motorikk og logisk tenkning etter modeller eller metoder du står for eller mener passer for dine barn, så tenk ADL trening, slik at barna blir mest mulig selvstendige ut fra sine egne forutsetninger.

Gi dem ansvar og valg, lær dem å takle seg selv i en situasjon blant andre barn uten å innta rollen som klovn. Vi vet ingenting om hvor barna har sitt tak i forhold til utvikling, så gi dem en sjanse gjennom god tilrettelagt og differensiert opplæring.

”Marihøna” er medlemsbladet til Ups&Downs. Her og gjennom foreningen får du mye informasjon. Abonner på bladet!

Vedrørende spising og matsituasjon har helsevesenet, ofte gjennom hab.taemet egne spiseteam som kan rådgi deg.

Det stemmer at det ikke finnes så mange rene metoder i forhold til Angelmanns Syndrom, og heller ikke så mange lenker på det norske nettet heller. De som har dette syndromet mangler en bit på kromosom 15, er relativt sterkt psykisk utviklingshemmede og som regel språkløse. ”The happy puppet syndrom”, blir det også ofte kalt, da de ler lett, selv om forståelsen ofte mangler. I forhold til disse trekkene, og også ataksien, bør dere legge opp trening innenfor alternativ kommunikasjon, f.eks ved hjelp av tegn, piktogram eller peks. Jeg har opplevd at noen av disse barna profiterer på data, da de kan være ganske visuelle og dataen i seg selv setter en ramme rundt dem som forsterker konsentrasjonen. Også her bør ADL trening prioriteres. En del atferdsytringer som selvskading eller utadgering kan forekomme, men kan dempes med medisiner. Et tilleggshandicap kan være epilepsi i varierende grad. Diagnosen blir antagelig satt gjennom kromsom/genprøver ved sykehuset.

Hei!
Jeg har ikke svart så raskt på spørsmålet om Løvåsmodellen, da jeg uten nærmere opplysninger ikke kunne finne noe eksakt svar. Nå har jeg likevel besluttet å komme med følgende forslag.

Mette Løvås, ansatt på Torshov kompetansesenter både skriver og holder kurs om ”Berøring som virkemiddel”. Hun er blant annet opptatt av relasjoners betydning for samspill og kommunikasjon. Hvis dette er temaet du mener modellen innholder, så ta kontakt med kompetansesenteret.

Hvis du tenker på veiledning, går jeg ut fra at det ikke er Løvåsmodellen, men Lauvås du mener, og her er det skrevet flere bøker i forhold til veiledningsmodellene til Handal og Lauvås. Lauvås’ kone har skrevet og holder kurs om tverrfaglig samarbeid.

Til slutt vil jeg nevne Løvstadskolen (hvis det er slik at du er i tvil om navnet) som har en egen strategi i forhold til pedagogisk mestring av vold. Nettadressen er http://www.lovstadskolen.no/.

Gir du meg flere opplysninger, kan jeg muligens hjelpe deg videre.

Med vennlig hilsen Tone Rebbestad

Her kan jeg nok ikke gi et fullgodt svar!

Som spesialpedagog har jeg aldri fått henvist barn som ”bare” biter. Biting har vært et ledd i en atferdskjede som resultat av barnets funksjonshemming. Det kan være barn med autistdiagnose som biter andre i frustrasjon, eller seg selv for den sak skyld, eller det kan være språkløse barn som i mangel av ord i pressede situasjoner tyr til denne form for reaksjon.

Som førskolelærer derimot, møtte jeg en del ganger dette problemet på småbarnsavdelinger. Barn som ikke helt var kommet over den orale fasen, ikke hadde særlig innlevelse i andres følelser, snakket dårlige og var impulsstyrte, kunne plutselig sitte i armen på et annet barn eller på en voksen for den saks skyld.

Jeg har snakket med personalet i barnehagene rundt meg, og de forteller at problemet oppstår med jevne mellomrom, men ikke så ofte at de vil si at det er en del av en utvikling som alle skal igjennom.

Deres erfaringer er at det eneste som nytter er tett oppfølging, hvor personalet lett leser situasjonen og kan være i forkant. Dette betinger at dere over en tid setter fokus på akkurat dette barnet og noterer ned hver gang en episode inntreffer og hva som eventuelt skjedde i forkant som kunne ha vært en utløsende faktor, og som dere voksne kanskje kan være med på å forhindre. Prøv å få en forståelse for hvorfor barnet biter. Kjeder det seg, er det sint, har det noen å leke med, er det for få leker av samme type, er barnet generelt frustrert, er det lei seg, har det sosial kompetanse, vet det noe om lekestrategier osv…

Når situasjonen er slik at det oftest går ut over et spesielt barn, vil jeg godt nærmere inn på relasjonen disse imellom og observert den spesielt. Kan dere gi et alternativt innhold til leken deres, ”spleise” dem på noen måte, eller ”må” de skilles. Jeg har mest tro på det første.

Gi umiddelbar respons, nei, du får ikke lov å bite, trøst barnet som ble bitt, vis frem bitemerke, fortell at det gjør vondt, og ikke minst lær barnet hva det kan gjøre i stedet.

Et time - out hvor man fjerner barnet fra de andre en stund, for å snakke med det i rolige former, kan være en løsning for noen. Barnehagens pedagogiske plattform og menneskesyn, kan gi føringer i forhold til hvilke reaksjonsmønstre / metoder dere bør bruke.

Her er en artikkel som du bør lese. Her finner du tips og råd til hvordan du kan håndtere slike utfordringer:

Vedr. saksgang.

Hvis dere har et barn i barnehagen dere ser bør ha mer hjelp i sin utvikling enn det dere kan gi innenfor et allmennpedagogisk OG tilrettelagt tilbud, må dere sørge for å ha et møte med foreldrene slik at dere har den samme forståelse for barnets behov. En henvisning til PPT må underskrives av foreldrene. Henvisningsskjemaene får dere av PP-kontoret. Deretter utarbeider PPT en sakkyndig vurdering i forhold til barnets eventuelle rett til spesialpedagogisk hjelp. Vurderingen skal også si noe om innholdet og omfanget av hjelpen. Kommunene har noe ulik praksis når det gjelder hvem som fatter enkeltvedtak i forhold til den sakkyndige vurderingen. Når vedtaket, som foreldrene har klagerett på, er fattet, skal det så raskt som mulig settes ut i livet. Det gjøres ved at enten en ekstern spesialpedagog gir barnet timer i barnehagen, hjemme eller annet egnet sted, at barnehagen får veiledning fra PPT og selv utfører timene eller at det er ansatt egne spesialpedagoger i barnehagen eller en som ambulerer på flere.

Ofte er det slik at man henviser, søker et visst antall timer ved årsskiftet og får timene neste barnehageår. Nye timer søkes for ett år ad gangen, men det holder som regel med en sakkyndig uttalelse. Før barnet begynner på skolen utarbeides imidlertid ofte en ny sakkyndig uttalelse, da behovene i skolesammenheng kan være annerledes enn i barnehagen.

Dessverre er det ofte slik at ventetiden på en sakkyndig vurdering kan være lang, særlig kommuner av en viss størrelse opererer med stor tall henviste barn, og man må huske at barnehagebarna bare utgjør en liten del av disse. Uten en sakkyndig vurdering settes det heller ikke inn spesialpedagogiske tiltak, men det kan hende det er kapasitet til veiledning underveis.

De fleste kommuner har nedfelte rutiner når det gjelder saksgang på dette området, så ta kontakt med dem og spør om en skriftlig redegjørelse for dette. Dere bør i tillegg lese hva Opplæringsloven sier om spesialpedagogisk hjelp til førskolebarn.

Når den spesialpedagogiske hjelpen settes i gang, skal det utarbeides en individuell opplæringsplan (IOP) for barnet i samarbeid med foreldrene og spesialpedagogen. Noen steder tar spesialpedagogen ansvar for at dette blir gjort. IOP er et arbeidsredskap både for dere og for de som ellers skal utføre den spesialpedagogiske hjelpen. Hvilke målsettinger dere har for barnet skal nedfelles her, samt beskrivelser av de tiltak dere tror må til for å nå målene. Også IOP må undertegnes av foreldrene. Planen lages som regel for et år av gangen, men evalueres i halvårsrapporter for gitt spesialpedagogisk hjelp..

Lykke til!

Hei
Først må jeg bekjenne at jeg verken har vært på kurs i Webster-Stratton programmet/metoden eller benyttet den, men som dere vil se av den informasjonen jeg formidler nedenfor, har vi vel alle gjenkjennelser på mange av elementene og noen av oss har kanskje blitt benyttet både i barnehagen og privat. Det er elementer klart hentet fra atferdsterapeutisk tenkning, men som metode satt i system.

Programmet bygger både på moderne atferdsanalyse, kognitiv tenkning, sosial læringsteori, utviklingspsykologisk teori og kunnskap om gruppeprosesser og har etter hva jeg har hørt og lest hatt gode resultater. Likevel kan jeg ikke som du ber om gå inn på positive og negative sider ved metoden, da bruken av et slikt program må være ut fra pedagogens ståsted både når det gjelder menneske/verdi og læringssyn.

Webster-Strattons lærerprogram ble første gang utprøvd i Norge våren 2002, og er så vidt meg bekjent drevet som et prosjekt med en tidsramme på 10 år og tok mål av seg til å bli spredd over hele landet på en tidsperiode på 5. Willy-Tore Mørch ved Universitetet i Tromsø er sterkt inne i dette prosjektet. Flere barnehager og skoler har blitt skolert samt foreldre og helsearbeidere. Metoden er utarbeidet av Carolyn Webster-Stratton som er en amerikansk professor i barnepsykologi. Hun har skrevet boka ”De utrolige årene”, hvor de pedagogiske prinsippene er hentet fra. Metoden er først og fremst tenkt brukt overfor barn i alderen 2-8 år med grenseutprøvende atferd, og der foreldrene synes å ha behov for hjelp fordi de opplever barnet sitt som både krevende og utfordrende.

Kort sagt kan man si at metoden, eller programmet, handler om å ignorere uønsket atferd og gi positiv oppmerksomhet mot ønsket atferd. I denne metoden settes dette i et system. Det legges sterk vekt på å endre de voksnes atferd, for så effektivt å kunne endre barnas.

Jeg legger kort frem de pedagogiske prinsippene eller tiltakene som blir presentert i boka. Så får dere ut fra hva dere tror på og hvilket grunnsyn barnehagen har, vurdere om dette er noe dere kan bruke. I så fall kan dere ta kontakt med blant annet Sørum kommune, som jeg vet har avholt kurs, Evenshaugen barnehage i Møre og Romsdal som har vært med i prosjektet eller PPT for Surnadal, Rindal og Halsa i samme fylke, som har vært ledere for prosjektet.

I ”Spesialpedagogikk” nr. 10/2002 skriver Arne Tveit om temaet.

1. Begynn med deg selv
Demp konfliktnivået og etterstreb en rolig og bestemt opptreden

2. Lek skaper positive foreldre (les ansatte)
Lek med barnet hver dag. La barnet styre. Har samværet med barnet skåret seg helt så start med 15 min hver dag, og gled deg over å være sammen med det

3. Gi barnet ros
Grip fatt i de små, men kanskje få, positive tingene som barnet gjør og gi det positiv oppmerksomhet.

4. Overse den dårlige oppførselen
Dette handler om ignorering. Barnet har uansett behov for oppmerksomhet, men det skal det ikke gis ved dårlig oppførsel (ut fra teorien om at dette vil føre til mer av samme oppførsel)

5. Tydelige beskjeder
Still ikke spørsmål som innbyr til valg når barnet skal gjøre noe. Finn ut hva som er viktig å gjennomføre (spising/legging osv), og hvordan dere vil ha det, og ikke la det bli gjenstand for forhandling. ”Nå skal du legge deg, kontra; vil du legge deg nå?”

6. Belønningssystemer
Hvis de 5 punktene over kan gjennomføres så kan dere gå videre. Før skjema over konkrete atferdsproblemer som skal endres, og bruk klistremerker, punkter osv hver gang det går bra og avtal premiering til slutt og noen mindre underveis. 

7. Tenkepause
Er det jeg vil kalle timeout. Brukes ved helt uakseptabel atferd. Barnet vises bort til et bestemt sted, rom e.l for å tenke seg om eller roe ned i inntil 5 min. avhengig av alder. Det er den voksne som skal hente barnet ut av denne situasjonen. Vær rolig, bestemt og konsekvent.

8. Inndragelse av goder
Punktet benyttes hvis tenkepausen ikke fungerer. Gjennomfør det du sier. Her er heller ikke rom for forhandlinger.

(Punktene ble beskrevet i Aftenposten i 2005, der Willy Tore Mørch også ble intervjuet)

Jeg kan tenke meg barnehagene vil ha mest problemer med tenkepausene og belønningssystemet, men dere får lese boka, evt. gå på kurs og vurdere om dette er en metode til bruk i deres barnehage, om det finnes andre multisystemiske metoder som passer dere bedre eller om Webster-Stratton er et nyttig supplement til de allerede eksisterende pedagogiske metoder i møte med småbarn med aggressiv og krevende atferd.

Lykke til!

Hei!
For det første synes jeg det er en betingelse at du får veiledning av PPT el en spesialpedagog hvis du skal utføre spesialpedagogiske timer og spesialpedagogisk arbeid. Jeg er klar over at kompetansekravet ikke kommer klart frem i Opplæringsloven, men jeg ville ikke gått til tannlegen med barnet mitt hvis det egentlig trengte en lege, hvis du forstår hva jeg mener. Hvis du gir timer etter § 5.7, bør den sakkyndige vurderingen si noe om hva timene skal innholde og hva IOP’n bør omfatte. Den synes jeg du skal få hjelp til å lage.

Så videre til spørsmålet ditt. Les Liv Vedelers bok om pedagogisk bruk av lek. Den heter nettopp det. Der er det også et kapittel som går på lek som spesialpedagogisk metode.

De gangene jeg har vært i bilde som noe annet en veileder for barn som trenger hjelp til samspill, har jeg alltid dannet små lekegrupper. Legg opp timene med faste tema som bygg og konstruksjon, billek, spill, forming, kjøkkenaktiviteter; i det hele tatt så mye som mulig som går på samarbeid og samhandling. Turer og små utflukter skaper ofte godt samhold barna i mellom, og de kan få fellesopplevelser og nye ting å snakke om. Drama- og musikktimer er ofte positivt hvis ungene synes det er morsomt.

I tillegg må du huske på din egen rolle i leken, særlig i forhold til kommunikasjon. Du skal være en god rollemodell og se når du må hjelpe, gi alternativer, lære bort hva som er lurt å gjøre/si osv.

Lykke til!