Dere har et godt grunnlag å jobbe ut fra når dere allerede har god kjennskap til barns språkutvikling i senere førskolealder. Dere har i utgangspunktet gode forutsetninger for å være stimulerende språkmodeller. Jeg tror ikke det er nødvendig å sette seg inn i så mye nytt stoff hvis dere bare leser litt om barns utvikling de første leveår. En bok som kan være praktisk å ha i barnehagen er Anne Høigårds ”Barns språkutvikling muntlig og skriftlig”, gitt ut på Tano – Aschehoug. Den er praktisk og lettlest, og de to første kapitlene kan gi gode ideer.

Skal dere holde øye med barnas språk over tid er Tras registrering et ok hjelpemiddel. En ”tester” som går på de helt minste er EVA, en språkscreening fra 2 til 2 1/2 år (Spæsialpedagogisk Forlag, Danmark) og SATS- screening av toåringers språk av Bente Hagtvet og Erna Horn ( Universitetsforlaget). Ta kontakt med Nordlis bokhandel eller bokhandlere av lignende format eller evt Riktige Leker i Oslo som muligens kan være behjelpelig med å bestille dem. Ellers finnes også andre registreringsark som gir bredere dekning når det gjelder barns utvikling enn bare språket. F.eks Observasjon av lek og kommunikasjon i de første utviklingsår (Vedeler/ Pedagogisk Psykologisk forlag) og Portage screening (Sørlandets kompetansesenter – som dessuten sitter på stor kompetanse når det bl.a gjelder tidlig stimulering)

Enkelte ting kan vær greit å ha i bakhode når vi jobber med de minste. For de fleste går språkutviklingen på en spontan og lett måte. Utviklingen bygger først på forståelse og dernest på språkproduksjon. De fleste sier sine første ord ved 1 års alder. Barna lærer å forstå ca 14000 ord i løpet av førskolealderen, uten at noen nødvendigvis lærer dem ordene ord for ord. Når barnet er 1 ½ har de et talespråk på omtrent 50 ord, selv om dette er veldig individuelt. Forståelsen for tale er selvfølgelig større. Vi må ha toleranse både for at enkelte barn begynner senere enn andre og at ikke alle snakker på samme måte. Når utviklingen først starter, går det som regel fort. Det kan være normalt at barn sier lite før de er tre år, men likevel bør vi være oppmerksomme på barn som ikke har begynt å snakke ved 2 års alder. Det første jeg vil at foreldre skal sjekke, er hørsel!
Anne-Lise Rygvold ved UiO skriver at man kan ha en tommelfinger regel når det gjelder barns språkutvikling: Et generelt velfungerende barn som har dårlig språkforståelse i toårsalder, kun en håndfull ord i sitt ordforråd når det er tre eller i hovedsak snakker i ett -ords ytringer når det er tre og et halvt, har et språklig problem som er nok til å vekke bekymring.

Jeg håper utviklingen går som den skal for de fleste hos dere!

Når kan vi forvente at barna uttaler riktig – r. Ja, herom strides de lærde. Noen hevder ved 5 års alder, - og slik er vel også virkeligheten, men andre sier 6 og noen 7. Der jeg jobber prioriteres ikke r’er og s’er, fordi logopedenes arbeidspress er for stort, og de må jobbe med vanskeligere saker enn lyder som ofte viser seg å falle på plass av seg selv. For å kompensere for manglende individuell hjelp, gis det i stedet tilbud om r kurs både til barnehagepersonale, lærere og foreldre. Etter hvert skal disse kursene også gjelde elever i høyere klasser.

Jeg har selv deltatt på et slikt kurs og driver en r- gruppe med 8 åringer med bakgrunn i det vi lærte.
Først og fremst gjelder det å sjekke tunge og munnmotorikk, for deretter å trene den, eventuelt få klippet stramme tungebånd. Har du mistanke om at din sønn her for stramt bånd, kan du be en logoped se nærmere på dette. Be gutten strekke ut tunga, opp mot nesa. Former tungespissen seg i en hjerteform, er båndet for stramt. Ting faller ikke på plass bare ved å klippe. Trening etterpå blir kjempeviktig.
Barna må være motivert for denne type trening, og vite hvorfor de trener. Mine barn klarer å sette ord på hva de gjør med munn og tunge når de uttaler r’en, og dermed kan jeg også få fortalt dem hva de gjør feil og vist dem hvor tunga skal være hvis lyden skal bli riktig. Da er det viktig at barna har en god forståelse av hva som er foran og bak, oppe og nede i egen munn. Bruk småspeil og demonstrer. Lag leker rundt munnmotorisk trening, og behold denne gymnastikken som en egen øvelse under hele opplegget. Det er vesentlig at barna får kontroll på tunga si og at tunga blir sterk og spenstig nok.
For best mulig fremgang bør det trenes minimum 3 ganger pr. uke, men vi har i utgangspunktet trent 6 dager, tre dager på skolen og tre dager hjemme.
Øvelser finner du i boka til Ingebjørg Skaug ” Norsk språklydlære med øvelser” som jeg har referert til tidligere i denne spalten. Du kan lage memoryspill eller lotto med r ord, og i starten erstatte r med ”trollspråket” t-d , f.eks t-domme(tromme), t-dapp (trapp), t-doll (troll) osv, for å prøve å legge tunga på tilnærmet riktig sted, eller d-d, f.eks d-dikke (drikke), d-due (drue) d-dømme (drømme). Øveremser kan være;
t-da
t-de
t-di
t-do  osv
og senere;
t-da-tra
t-de-tre
t-di-tri
t-do-tro osv

For at barnet skal klare den rulle-r’en som er vanlig på dine kanter, må tungespissen være plassert bak fortennene oppe. Tunga må formes som en skål og presses opp mot jekslene oppe, så blåses lufta langs midten av tunga slik at tunespissen vibrerer. Noen barn klarer kanskje dette hvis det tenker seg et luftpressborr eller en vekkeklokke som ringer. Tungens plassering i munnen ved denne lyden, er ganske lik den vi har når vi uttaler n, l, d og t.
Du sier at din sønn erstatter r med j. Det blir da, som du sikkert skjønner, den mest ”umodne” måten å prøve å si r på, for da er jo tungen et halt annet sted. Hvis barnet bruker l erstatninger, er det kommet litt lenger i prosessen.
 

Men som sagt, start med munnmotorisk trening. Det tar tid å bygge opp muskler i kroppen, - også munnens.

Er det ikke festlig med alle disse oppgavene!? Godt du snart er ferdig, da! Litt avhengig av om du har fått en gitt problemstilling eller bare et tema: Spiss problemstillingen. Gjør greie for språk- og talevansker , for eksempel  kan det være vanlig å dele språkvansker inn i tre grupper etter hva som er det største problemet:

- kombinasjon av ekspressive og reseptive vansker; barnet har problemer både å uttrykke seg og forstå hva andre sier.

-ekspressive vansker; barnet har vansker med å uttrykke seg, både med hensyn til lydsystemet og grammatikk.

-fonologiske vansker: barnet har primært vansker med lydsystemet

Er det mulig, så velg noe mer presist å skrive om enn om vanskene generelt.

Når det gjelder den delen av oppgaven som skal være mer praktisk relatert, er det muligens nyttig å vektlegge barnehagens rolle som forebyggende og grunnleggende instans. Læring barnet får i barnehagen, er viktig for den senere lese/skriveutviklingen og for matematikk. Selv synes jeg Bente Hagtvedt har skrevet mye bra om dette. F.eks Skriftspråkstimulering gjennom lek.

Barnehager bør prioritere strukturerte opplegg rundt oppøving av barns språklige bevissthet, da forståelse for språkets form er en forutsetning for å lære å lese og skrive.

Jeg har drevet språkgrupper i barnehager med utgangspunkt i enkeltbarns behov, barn som har hatt vansker med den språklige utviklingen og derfor blitt tilkjent spesialpedagogisk hjelp. I den forbindelse har vi brukt ”Språkverkstedet” til Sol Lyster og Heidi Tingleff, ISBN 82-02052-00-3. Dette er et verkstedsmateriell for språklig bevissthetsarbeid, egentlig beregnet for 1. og 2. klasse, men også for spesialundervisningen av de eldste i barnehagen. Å bruke dette for alle i en førskolegruppe, tror jeg ville være ideelt.

I den kommunen hvor jeg arbeider, har PPT utarbeidet en plan for lese- og skriving, som også innbefatter tiltak i barnehagen. Et av oppleggene de kommunale barnehagene forplikter seg til å utføre er ”Språksprell” av Elsbakk og Valle, ISBN 82-05-26850-9. Dette er metodiske språkleker for 4-6 åringer som skal drives strukturert over tid. Den passer godt å kombinere med Språkverkstedet. Hadde du fått tatt en titt på dette eller på Jørgen Frosts ”Språkleker” og Magne Nyborgs systematiske begrepsundervisning, hadde det kanskje gitt deg noen tips til både problemstillinger, opplegg og praktiske løsninger.

Ikke glem å nevne kartlegging, f.eks ved hjelp av TRAS skjema. Det hører også til en håndbok som inneholder både teori og forslag til øvelser.

Har du en case, kan vel dette også virkeliggjøre oppgavens tema på en god måte. Sørg for en god avslutning, like mye som en god start. Sjekk at du har svart på det du skal eller sier du kommer til å gjøre og knyt ballongen igjen på slutten. Min veileder på hovedfag, sa alltid: ikke begynn og slutt med et sitat og slutt heller aldri med et spørsmål som reiser en ny problemstilling.

Som jeg også har skrevet tidligere regner vi at hvis lyden opptrer adekvat i over 50 % av tilfellene, vil lyden falle på plass av seg selv.

Barnehagen kan jobbe med språklig bevisstgjøring ved å lese mye for barna, la de bruke språket mye selv, begynne med ordbilder rim og regler og kanskje også enkle bokstav spill osv osv. Barn som har dårlig uttale, kan med fordel også leke lytteleker, slik at de blir mer oppmerksomme på lyd, - også lyder i ord. Det kan være lytteleker som i første del i Språksprell eller etter lyd kassetter (ColorCards) og lydlotto.

Det finnes også egne fonologiske vendespill på markedet som kan bestilles på Nordlis bokhandel. Her kan man plukke ut de lyder som er vanskelige for barnet og bruke bilder med disse lydene i til f.eks å spille memory.

Dere kan bruke minimale par dvs. ordpar som bare skiller seg fra hverandre med bare en lyd f.eks kopp – topp, kam – dam, lakke –jakke; alt etter hvilke lyder barnet har problemer med å plassere riktig i munnen. Den voksne kan trekke et kort som barnet ikke får se, men sier ”jeg fikk dam, så skal barnet peke på et kort med dam. På denne måten skjønner vi om barnet hører lyden riktig. Om barnet tar et hemmelig kort og sier at det er en dam, men det viser seg at bilde er av en kam, så må man si” Jeg hørte dam, men dette er jo en kam, skal ikke lyden være bak i bunnen på det ordet?” Her ser dere at for å jobbe slik må barnet vite hva som er foran og bak i munnen, og det må være bevisst på tungas plassering. Jeg synes ikke slik trening er noe barnehagen skal se på som en naturlig del av sitt pedagogiske innhold så fremt de ikke gjør det under veiledning av en logoped. Men kan dere drive med munnmotoriske øvelser og f.eks lydleker hvor dere utforsker kontrastene i språklydene f.eks lyder med og uten stemme, p-b, t-d, k-g, kan jo dette være moro og bevisstgjørende for flere.

Dette er dessverre ikke mitt spesialfelt, men jeg anbefaler fortsatt en bok av Ingebjørg Skaug som heter ”Norsk språklydslære – med øvelser”. Den tar for seg alle lydene i det norske språk og gir gode tips til hvordan man kan jobbe med dem hvis noe er vanskelig.

Så flott at dere er så observante. Dere reagerer på at språket ikke er mer på plass, og at han har like lyder knyttet til forskjellige ting. Språket er nettopp det som oftest gir en pekepinn om at det kan være noe galt med barns hørsel.

Helsestasjonene følger opp hørselen med uformelle tester (Boel observasjon), men selv om disse ikke gir utslag, har vi likevel ikke noen garanti for at alt er i orden. Å slå seg til ro etter en slik test, men fortsatt observere at det ikke skjer en forventet språkutvikling, vil være mangel på god oppfølging fra barnehagens side.

Dere må med andre ord fortsatt holde gutten under oppsikt. Det er ingenting i veien for at også dere kan ta noen uformelle prøver. Selv om han får med seg en del av det dere sier uten at dere ser på ham, betyr ikke nødvendigvis at alt er ok. Barn lærer seg fort mestringsstrategier. Det kan jo hende han ser på dere, selv om dere ikke ser på ham. Holder han seg gjerne i nærheten av en voksen når det blir snakket? Vil han gjerne sitte nærmest når det blir lest eller sunget? Beskjeder gitt til flere barn kan bli fulgt fordi han ser hva de andre gjør. Hvordan er han f.eks på beskjeder gitt fra garderoben (et annet rom) og inn på avdelingen? Reagerer han på fottrinn, billyder, telefon, flydur osv? Dere kan også prøve å si noe når dere står bak ham. Er det forskjell på høyden eller vibrasjonen på lydene han hører? Hvor lavt kan dere snakke før han faller ut?

Språket i den alderen kan dere kartlegge selv med EVA eller SATS. Det vil jo også gi et innblikk i om gutten hører, hva han forstår og hva han kan si.

I de tilfellene hvor gutten tar kontakt for å vise dere hva han vil, så sett ord på dette. ”Du vil ha bilen på hylla? Bil? Vær så god, her er bilen. Kan du si bil? Bil?” osv. Er det en trygg gutt som kanskje kan si enkelte ord, og viser å ha god språkforståelse, så kan dere presse litt mer. ”Hva vil du ha? (gutten peker/viser) Åh, den ja. Hva heter den? Barn vil jo ganske raskt oppfatte at det er lettere å be om noe med ord enn å måtte ta med seg den voksne og vise. 

Er dere fortsatt bekymret, så er det ingen grunn til ikke å drøfte dette med de foresatte. Det viser jo bare at dere gjør jobben deres og at dere tar både foreldre og barn på alvor!

Her i kommunen har vi brukt TRAS nesten siden den kom, og både pedagogisk personale, en del 1.klasselærere og logopeder har blitt kurset. Vi har også samme pålegg som dere, at skjemaet skal, med foreldrenes tillatelse, følge over i skolen.

Det er en del praktisk arbeid med TRAS, for det første bør man ha satt seg godt inn i BÅDE Håndboken OG selve registreringsskjemaet. Barnets kontaktperson i barnehagen har ansvar for observeringen av barnet, men innføringen i skjemaet gjøres i samarbeid med pedagogisk leder. Jeg er nok av den oppfatning at det først og fremst er pedagogisk personalet som bør stå ansvarlig for dette. Det er en del vurderinger som må gjøres, og det bør ikke være for store rom for tolkning i hva som ligger i begreper og i forventninger til utvikling. Observasjonene førskolelæreren gjør kan diskuteres og settes opp mot assistentens opplevelser og oppfatning av barnet.

På grunn av for lite definerte uttrykk, har jeg erfaring med at barn fra samme avdeling kan bli vurdert ulikt, ut fra observatørens erfaringer og kunnskap og forståelse for den totale kartleggingen. Eksempel på slike uttrykk i skjemaet er ”sosiale spilleregler”, ”en viss tid”, ”adekvat”, ”leke/tøyse med språk” det er som jeg nevnte en forutsetning at håndboka blir fulgt og forstått, og at skjemaet blir vurdert og utfylt av noen som har formell kompetanse på barns utvikling, og som vet hva som ligger bak disse ordene og forventningene.

Jeg har også, med praksis fra 1. klasse, sett at lærere kan sitte med et helt annet inntrykk av den nye 1. klassingens språklige utvikling enn det skjemaet kan gi inntrykk av. Dette kan gå begge veier. Det vil si at barn som blir regnet for å ha gode språklige evner, i skolesituasjonen ikke viser seg å ha det, eller omvendt. Jeg tror ikke skjemaene burde vært overlevert uten at den som gir det fra seg får gått gjennom det med den hun gir det til. Det kan være med på å sikre en felles forståelse og et felles begrepsapparat. Kursing og opplæring av personer som skal være ansvarlige for registreringen, må skje kontinuerlig og ikke være en engangsforeteelse.

Bakkrunnen eller begrunnelsen for TRAS er etter min mening, plausibel. Vi vet at systematiske observasjoner og registreringer er mer holdbare enn ”synsinger”, og vi vet at det ikke for barnehagens del var så mange av disse. Forskning viser også at forsinkelser i språkutviklingen kan føre til blant annet lese/skrivevansker og at tidlig intervenering kan avhjelpe språkvanskene og eventuelt forebygge sekundærvanskene. TRAS registreringen, kan gjøre det lettere å identifisere barnets språklige kvaliteter før skolestart.

I utgangspunktet er jeg mot å kartlegge barn i ett og alt. Man skal ha en god grunn for å gjøre det, og man skal vite hva kartleggingen skal brukes til. Nå tror jeg imidlertid at med disse typer registreringer, ”utsettes” ikke barna for press og eventuelt ikke-mestringsfølelser, på samme måtesom de kanskje vil kjenne i forhold til tester. Likevel er jeg litt tilbakeholden, og tenker ”er nå dette nødvendig da?” Kan ikke førskolelærere nok om barns språkutvikling til å se når barn trenger hjelp eller ekstra støtte? Samtidig utgjør skjemaet en god dokumentasjon både på språklige svakheter eller gode kvalifikasjoner. Viser det seg at barnet har store hull, må det inn nøyere vurderinger og undersøkelser.

Registreringen er delt inn i litt ulike deler, og de av mine kollegaer som er logopeder, har satt spørsmålstegn ved uttaledelen, og når man forventer å ha de ulike lydene inne. De er av den oppfatning at kravene her er satt ut fra forskning på engelsktalende barn, uten at jeg vet om dette medfører riktighet. Av litteraturlista som utgjør bakgrunnen for stoffet, er imidlertid en del engelsk/amerikansk litteratur og forskning. Ellers har de ingen motforestillinger mot skjemaet slik det er, og blir brukt i dag. Vi kan i tillegg se at bevisstgjøringen har vært stor hos en større del av barnehagepersonalet på barns språkutvikling.

Det er mye stoff å lese om TRAS hvis du går inn på sidene til senter for atferdsforskning gjennom www.uis.no, www.isp.uio.no og www.statped.no/tras

Dessuten er det kommet et annet registrerings og observasjonsskjema for barn som har problemer med sosial mestring, som kan utfylle TRAS. Dette heter ALLE MED og kan bestilles på www.investforlag.no og ses på som en minidokumentasjon på Web-Tv  HER   
En artikkel og en presentasjon finner du også på den samme siden.

Håper du fikk litt ut av svaret mitt.

Hei!
Jeg har svart på litt om hodedunking tidligere i denne spalten, og ber deg titte litt på det også, da sitasjonen oftest oppstår i hjemmet.  Dette er slett ikke er et ukjent fenomen blant temperamentsfulle barn, særlig i alderen, 1-3 år men det er ubehagelig for oss å se og være med på, særlig i de situasjonene barnet helt er uten kontroll og tilgjengelighet og derved kanskje også skader seg selv. Jeg har erfaring med både blod og blåmerker, og sågar utslåtte tenner, hvor barnet i fullt sinne slår etter den som prøver å stoppe utadgeringen eller kaster beskyttende puter vegg i mellom. Når barnet er så lite, er det imidlertid råd å holde dem. Foreldrene bør også prøve å snakke med barnet når det er rolig og fortelle at det slår seg og at det derfor er lurt å bli venner med puta. Prøv å få foreldrene til å skjønne hva som utløser anfallene, er det måten det blir sagt nei på, er unnamanøvrering og avledning prøvd, er det signaler man kan se på forhånd slik at de kan være føre var eller oppstår situasjonene rett og slett når barnet er overtrøtt?

Hold øye med barnets utvikling ellers og evne til aktivitet, lek og samspill. Er dette i orden, skal dere se at fenomenet forsvinner av seg selv. Øker det i styrke, så ta kontakt med PPT.

Lykke til!

Du kan ta kontakt med de barnehagene her i Skedsmo som har forsterkede avdelinger. Dette er ordinære fireavdelings barnehager som har en avdeling med økt og tilpasset areal, økt bemanning og litt annen fagutdanning. Det er et mindre antall barn på disse avdelingene, men flertallet er tatt inn på vanlige vilkår, mens kanskje 3-4 er de fordi de har spesielle behov. 

Vi har en tredeling av barnehager i Skedsmo. De ordinære, de forsterkede og en med spesialavdeling. De forsterkede har også ansvar for t-timene eller spesialpedagogisk hjelp til førskolebarn rundt om i kommunen. Disse er Brånås barnehage, Vardeåsen nærmiljøsenter og Volla barnehage. Strømmen barnehage, her spesialavdelingen. Ring og spør om du kan få komme på besøk!

Alle kommuner har fått såkalte psykiatrimidler fra staten. Hos oss har dette blant annet ført til opprettelse av et psykiatrisk team, hvor man kan få veieldning. Jeg ville være betenkt over å starte en gruppe rundt dette barnet uten å ha rådført meg med fagpersoner om dette var forsvarlig, særlig ikke hvis innholdet skal være så ”problemfokusert” som du beskriver. Hvorfor skal man snakke om skilsmisser, omsorgssvikt, overgrep med barn hvis dette ikke er en del av disses verden? Isteden ville jeg tatt problemene etter hvert som de kom / var aktuelle for barnet (det er små individer vi snakker om, tross alt), og bare med det barnet det gjaldt. Det kan forholde seg annerledes hvis det er snakk om dødsfall blant barna eller deres nærmeste familie. Da har dere, eller bør ha, en rutineperm om hvordan dere skal håndtere situasjoner hvor barn er i sorg.

Mitt råd er derfor, forhold deg til barnet og vær lydhør for om hun trenger noen å snakke med, litt ekstra omsorg eller om hun av en eller annen grunn har dårlig dagsform, er lei seg, isolerer seg og lignende. Sørg for at hun har adgang til voksenpersoner og oppfatter barnehagen som et trygt og godt sted å være. Det kan godt være at en liten lekegruppe blir godt kjent uten at det innbefatter emner av noe slag. Be om råd fra psykiatrisk team, PPT, barnevernet eller mors behandler om hvordan barnehagen best skal forholde seg til barnet og familien. Kan hende barnet oppfatter barnehagen som et fristed  fra problemer, og da skal i hvert fall ikke vi påføre henne det. Forhør deg på nærmeste BUP om de har kurstilbud til barnehager vedr. dette problemområdet.

Lykke til!

Lykke til!

Hvis foreldrene ikke vil ha barnet i barnehage fordi de må betale for det, er dette deres valg, men jeg ville jo i en samtale prøvd å få dem til å forstå barnets utviklingspotensiale i et sosialt fellesskap og med et kompetent personalet, kontra i en mer ensom tilværelese i hjemmet hvor det kanskje kommer en spesialpedagog innom et par dager i uka to timer ad gangen. Er dere bekymret for barnets utvikling hvis så skjer, så kan det jo faktisk være en barnevernssak. Blir barnehagen brukt som forbyggende barnevern, vil det være kommunen (barnevernet/helse og sosial) som betaler plassen.

Mer er det vel ikke å si om dette!

Hei!

Nå er vi inne på et vanskelig tema. En 5 åring har vanligvis ikke de helt store forutsetningene for å forstå den bakenforliggende grunnen til at han ikke kan besøke pappa hjemme. Hvis det er slik du skriver, går jeg ut fra at det finnes et barnevernsvedtak på at samvær med barnet skal skje under tilsyn, og at besteforeldrene i dette tilfelle er godkjent. Hvis far ikke lenger er rusmisbruker, bør saken kunne revurderes. Og så kommer det vel litt an på hvordan far bor også,- og sammen med hvem.

Hvis ikke vedtaket foreligger er det kanskje slik at besteforeldre og mor ikke helt stoler på ham og har gått inn i en slik avtale med fars forståelse (i og med at han forholder seg lojal til en slik eventuell avtale). Enda en stund kan man fortelle gutten at bestemor og bestefar også har lyst til å være sammen med ham de gangene han skal være sammen med pappa, og at eventuelt den plassen pappa bor på ikke passer /er noe fin/ stor nok osv til å ha barn på. Barn kan takle mye, og jeg synes vi skal holde oss så nær sannheten som mulig, men vi behøver ikke å male verdens elendighet på veggen før barnet har forutsetninger for å forstå.

Dette er min mening! Kanskje andre har råd?

Jeg ser absolutt det dilemmaet dere føler med hensyn til framtidig kommunikasjon og samarbeid med de foreldrene det gjelder. Samtidig er barnehagens ansvar å sette hensynet til barnet foran alt annet. I Norge har vi en veldig klar lovgivning med tanke på fysisk avstraffelse, det er rett og slett ikke akseptert, og det har derfor ingen betydning hvilket land foreldrene kommer fra. Jeg syns dere skal spørre dere om hvordan dere ville gått fram, dersom barnet som ble slått hadde etnisk norske foreldre. Praksis må selvfølgelig være den samme uansett familiens nasjonalitet eller kulturelle bakgrunn.

Du spør om det er deres plikt å veilede foreldrene. Jeg mener dette er en helt sentral oppgave for barnehagen. Før dere melder fra om bekymring til barnevernet, bør dere be foreldrene komme til en samtale. Her må dere være veldig tydelige i forhold til den bekymring dere opplever. Tilby gjerne foreldrene hjelp i forhold oppdragelse, fortell dem hva de kan gjøre i stedet for å bruke vold mot barna og vær helt tydelig på at saken vil bli meldt til barnevernet dersom det gjentar seg at barnet blir slått.