Logg inn:
Ekspertpanel
Pedagog / Forfatter
Still spørsmål
Skriv ditt spørsmål og trykk send
 
Rammeplanen og fagområdene

Hei
Vi holder for tiden på å finne ett felles prosjektarbeid hele barnehagen kan samle seg om. I den forbindelse har vi snakket en del om de ulike fagområdene i rammeplan og hvordan de kan knyttes opp mot ulike prosjekt. I pedledergruppa er vi imidlertid uenige om hvilke føringer rammeplanen legger for fagområdene. I gammel rammeplan sto det tydelig at alle barna i barnehagen skulle ha erfaring med alle fagområdene i løpet av et barnehage år. Dette finner vi ikke i den nye planen og flere i ledergruppa mener at hvis barna er innom fagområdene en gang i løpet av hele sin barnehagetilværelse (1-6 år) oppfyller vi kravene. Kan du hjelpe oss å bli enig?

SVAR:
Hei
Jeg tviler på at jeg kan hjelpe dere å bli enig, men jeg kan gjerne komme med noen innspill til dere. Du har helt rett i at dette ikke står noe om at alle barna skal gjennom hvert fagområde i løpet av et år. Hvis dere leser rammeplanen godt vil dere finne svaret på hvorfor dette ikke står. Med utgangspunkt i en helhetlig forståelse av begrepet læring, har man i den nye rammeplanen lagt vekt på at fagområdene flyter inn i hverandre, og de flyter inn i hverdagen. Det vil med andre ord være helt umulig for et barn å gå igjennom et barnehageår uten at hvert fagormåde berøres. De syv fagormådene berørers faktisk hver eneste dag hele året rundt!

Jeg har skrevet mye om dette temaet i min siste bok "Fra plan til praksis".

Jeg tror dere vil kunne finne mange gode forslag her til hvordan dere kan finne arbeidsmåter som harmonerer med rammeplanens prosessfokus.

Jeg ville tenkt mer på hva som oppleves meningsfylt for barna i ulike faser i barnehagelivet, og laget en plan som tok hensyn til hvordan man kan skape progresjon i arbeidet med fagområdene. Forslag til hvordan arbeidet kan gjøres finner du i boka!

Lykke til!

Hva er sosial angst?
Hva kjennetegner barn med sosial angst? Vi haret barn på 5 år som foreldrene vil ha meldt til PPT på grunn av at de mener barnet har har dette. Vi i barnehagen og spesialpedagog som er inne jevnlig i ser ikke dette. Vi ser et barn som er fult oppegående men som kontrollerer foreldrene totalt.
SVAR:

Hei!
Mange bruker ofte begrep som sjenanse når de snakker om sosial angst eller fobi, kanskje fordi dette ikke virker så farlig, litt bagatelliserende og ikke minst mindre stigmatiserende. Man skal være klar over at sosial angst/fobi er en psykiatrisk diagnose som bør behandles av de riktige instanser og ikke av oss pedagoger. Dette er en lidelse som man ofte lykkes i å behandle. Man anslår i da at 1-2 % av barnetallet lider av så stor sjenanse eller sosial angst at det kommer inn under begrepet sosial fobi. En norsk studie viser at 13 % har sosial angst.

Sosial angst blir ofte betegnet som ”den stille tilstand” og den neglisjerte angstforstyrrelsen. Det er helt individuelt hva som utløser eller forårsaker angsten hos den enkelte. Noen sosiale situasjoner er mer angstprovoserende enn andre, og når dere eller PPT ikke klarer å observere tilstanden i barnehagen, så er det heller kanskje ikke der den opptrer. Muligens burde PPT gjort observasjonene i hjemmet. At dette kan variere, og barnet kan opptre ulikt på forskjellige arenaer, kan virke forvirrende og litt ulogisk for oss andre, men man skal også merke seg at personer med sosial angst kan bli sett på som manipulerende og kontrollerende. Mulig er det dette dere tenker versus gutten og foreldrene.

Kjennetegn kan være at de er stille eller keitete i nye situasjoner, de trenger tid til å venne seg til nye mennesker eller oppgaver. Når de trekker seg vekk kan de oppfattes som vrange eller noen som ikke mestrer(undervurdering). Unngåelsesstrategier utvikles raskt. Det mest gjennomgående trekk på barn med sosial angst er lite verbalisering og lite flinke til å delta i samtaler. I barnehagealder blir barna ofte regnet som mindre språkflinke. Følgene av å bli undervurdert, ikke få nok eller riktig tilbakemelding på seg selv, kan gi barnet et dårlig utviklet selvbilde og kan igjen føre til manglende sosial tilhørighet, utagering hjemme for bagateller, mageknip, depresjoner og lignende. Mange barn med sosial angst blir opplevd som viltre og vanskelige å grensesette av personer som barnet opplever som trygge (f.eks foreldre). Har barna vært rolige og flinke i barnehagen, kan de utagere hjemme.

I en gruppe med barn, vil de ofte befinne seg i utkanten, på en huske eller i en sandkasse. De liker ikke fokus på seg selv og noen kan ha vansker med øyekontakt. Særlig jentene kan ha vansker med samtalen. De føler seg ofte ukomfortable i vilter lek. Har barnehagen en god struktur med tydelige forutsigbare voksne og faste rutiner, kan barnet virke veltilpasset. Situasjoner uten tydelig struktur, kan derimot by på problemer. Hvis et barn opplever situasjoner i barnehagen som angstprovoserende, selv om de er trygge, så kan reaksjonene komme først når de er tilbake i et trygt hjem. Hvis foreldrene opplever dette, kan de mene at barnet er uten atferdskontroll, mens barnehagen vil påstå det motsatte. Derfor synes jeg nok at foreldrene skal snakke litt mer med PPT evt med en representant fra BUP som kan sammenfatte opplysningene fra både barnehage og hjem og observasjoner som er tatt begge steder.

Dette tok litt tid å få svart på, men som jeg sa innledningsvis er det ikke mitt fagfelt og jeg måtte derfor innhente stoff.  (Spesialpedagogikk nr 8/o6). Hvis jeg kommer over noe mer interessent, skal jeg prøve å få skrevet noe mer angående temaet. Vi har jo også et annet innlegg om de stille barna på sidene våre.

Lykke til!

Når skal vi ikke levere ut barn til foreldre/foresatte?

Har vi noen gang lov til å nekte å levere ut barn til den som kommer for å hente barnet i barnehagen?

Hvilke tillfeller er dette?

 

 

SVAR:

Du spør om det finnes tilfeller der barnehagen kan nekte noen å ta med seg barnet hjem og det gjør det. For det første regner jeg med at alle er kjent med regelen om at dersom ikke en av foreldrene henter barnet skal barnehagen være varslet om dette på forhånd. Det er viktig at barnehagen har gode rutiner rundt dette.

 

Vanligvis har man en avdelingsbok der slike ting blir notert. Dersom dere opplever at det kommer personer og skal hente barnet uten at dere har fått beskjed, må dere få tak i en av foreldrene som kan bekrefte at dette stemmer.

 

Det finnes også situasjoner der dere kan nekte barnets foreldre å ta barnet med ut av barnehagen. Som en tommelfingerregel er dette i situasjoner der du opplever at barnet kan komme til skade fysisk eller psykisk.

 

F.eks:

1)Dersom den personen som skal hente er synlig beruset/ruset

2)Dersom den personen som skal hente lukter alkohol 3)Dersom den personen som skal hente virker psykisk ustabil eller truende

4) Dersom dere har en god grunn til å tro at personen som henter er en trussel mot barnets sikkerhet psykisk eller fysisk.

Her er det viktig at personalet bruker sin vurderingsevne. Dette er også en av grunnene for at det skal finnes en pedagog på avdelingen til enhver tid.

 

Dette er pedagogens ansvar. Dersom situasjonen oppleves vanskelig å håndtere bør det tas kontakt med barnevernet.

 

Det finnes også andre situasjoner der man i barnehagen kan nekte foreldre å hente barnet. Dette er i forbindelse med barnevernssaker, der det er fattet vedtak om at en av foreldrene ikke har rett til å møte barnet.

 

Siden dere stiller spørsmålet antar jeg at dere har opplevd situasjoner der dere har vært i tvil. Dersom dette har sammenheng med usikkerhet rundt foreldres omsorgsevne oppfordrer jeg dere til å ta en telefon til barnevernet snarest å diskutere problemstillingen med dem. På denne måten kan dere sammen legge opp en handlingsplan for hvordan slike situasjoner kan løses på en god måte for alle. Utgangspunktet må være barnehagens ansvar for å ivareta hensynet til barnets beste.

Barn som blir slått

I min barnehage har vi i ped.ledergruppa diskutert rundt temaet om barn som sier de blir slått hjemme. Det gjelder barn fra andre kulturer der vi vet det er en vanligere oppdragelsesmetode. Dilemmaet vårt er: vi prøver å få et ekstra tett foreldresamarbeid med disse foreldrene, og er redd det vil sjære seg om vi setter hardt mot hardt og sender bekymringsmelding til barnevernet. Samtidig synest vi ikke det er greit at unger blir slått - uansett kultur. Vi snakket om det er vårt ansvar å evt. være veiledere for foreldre i slike saker. Hva tror du om dette?

SVAR:

Jeg ser absolutt det dilemmaet dere føler med hensyn til framtidig kommunikasjon og samarbeid med de foreldrene det gjelder. Samtidig er barnehagens ansvar å sette hensynet til barnet foran alt annet. I Norge har vi en veldig klar lovgivning med tanke på fysisk avstraffelse, det er rett og slett ikke akseptert, og det har derfor ingen betydning hvilket land foreldrene kommer fra. Jeg syns dere skal spørre dere om hvordan dere ville gått fram, dersom barnet som ble slått hadde etnisk norske foreldre. Praksis må selvfølgelig være den samme uansett familiens nasjonalitet eller kulturelle bakgrunn.

 

Du spør om det er deres plikt å veilede foreldrene. Jeg mener dette er en helt sentral oppgave for barnehagen. Før dere melder fra om bekymring til barnevernet, bør dere be foreldrene komme til en samtale. Her må dere være veldig tydelige i forhold til den bekymring dere opplever. Tilby gjerne foreldrene hjelp i forhold oppdragelse, fortell dem hva de kan gjøre i stedet for å bruke vold mot barna og vær helt tydelig på at saken vil bli meldt til barnevernet dersom det gjentar seg at barnet blir slått.

Trassalder og foreldreveieldning
Kva er dei viktigaste momenta å ta med når vi som barnehage skal vegleia foreldrene i høve til barn i trassalderen? Foreldrene ynskjer vegleiing! Eg har laga eit skriv med fokus på den "gode samtalen med barna", "tydelege vaksne" og "grensesetting"!! Treng litt drahjelp!
SVAR:

Hei!
Du spør hva som er viktig i arbeidet med foreldreveiledning. Først og fremst skulle jeg ønske at vi kunne slutte å bruke begrepet trassalder, som er et veldig foreldet og feilaktig begrep. At barn har et ønske om å markere egne synspunkter er både naturlig og sunt. Det gamle idealet om det lydige barnet, burde for lengst være byttet ut med ønsket om å hjelpe barnet til å utvikle sin ansvarlighet. For at barn skal utvikle ansvarlighet er det viktig at de stiller spørsmålstegn ved mye av det vi voksne gjør, og det er viktig at de blir behandlet som likeverdige mennesker.

For at vi skal kunne hjelpe barn til å utvikle ansvarlighet i forholdet til seg selv og andre, er det helt avgjørende at de møter ansvarligheten i de voksne. Jeg liker derfor bedre å snakke med foreldrene om ansvarlighet enn om grensesetting. Da har jeg to klare prinsipper for arbeidet, som jeg synes det er viktig å veilede foreldre i forhold til. Det handler om å kommunisere tydelig og med utgangspunkt i ansvarlighet:

Ofte stiller vi barnet spørsmål, men noen ganger burde vi ikke gjøre det:

1) Still aldri et barn spørsmål, dersom du ikke har til hensikt å lytte til barnets svar. Du vet allerede svaret på spørsmålet.

Eks: "Har du lyst til å sitte i barnesetet ditt når vi kjører?" Når barnet svarer nei, har du et problem. Da blir barnet stående med ansvaret i en situasjon som egentlig er foreldrenes soleklare ansvar. Barnet blir oppfattet som trassig eller vanskelig, mens sannheten er at mor eller far har gjort det vanskelig for barnet gjennom å stille spørsmålet.

Spørsmålet skulle aldri vært stilt. På samme måte som "vil du være med hjem i dag?, vil du at mamma skal gå nå? Osv.

Når vet du svaret på spørsmålet?:

2) Du vet svaret på spørsmålet når du kjenner at det handler om ansvarlighet. Dette er mitt ansvar som voksen, derfor forteller jeg barnet "nå skal du sitte i barnesetet ditt!" Hvis barnet sier "nei!" er problemet et helt annet. "Jo, det må du, det er mitt ansvar å sørge for at det ikke skjer deg noe når vi kjører bil, så det bestemmer jeg!"

Mitt beste råd til deg som spør er å tenke igjennom situasjoner i hverdagen som ofte kan oppleves som konfliktfylte, og hjelpe barna ved å veilede foreldrene i forhold til dette. Mye løser seg når vi slutter å spørre om ting som er den voksnes ansvar å avgjøre. Da forstår vi at det er ikke barnet som er vanskelig/trassig, men det er jeg som gjør det vanskelig for barnet.

Håper dette kan være en liten hjelp i ditt videre arbeid!

siste artikler (6)
Kari Pape skriver her avklarende om pedagogisk dokumentasjon i barnehagen. Dette er et godt grunnlagsdokument for en diskusjon i barnehagen.
I denne artikkelen gir Kari Pape noen råd og tips til hva en bør tenke gjennom før en skal ta i mot nye familier i barnehagen
Sommer i barnehagen - oppbevaring eller pedagogisk tilbud? Er tilgjengelighet hele sommeren gjennom til barnets beste? Kari Pape ser på kvalitetsbegrepet og er som vanlig på barnas side.
Kari Pape har skrevet mange bøker. Hennes siste handler om barnehagen som læringsarena: "Se hva jeg kan a!"
Vi skal gi barn lyst til å søke kunnskap, sier Kari Pape. Hun er opptatt av barnehagen som læringsarena, og er glad for at forslaget til ny rammeplan stiller tydeligere krav til de ansatte.
01.08.2006
Ny rammeplan
Kari Pape deler sine tanker om medvirkning, kunnskap og læring i den nye rammeplane og understreker at det er lovlig sent å komme med kritikk nå.
Kari Pape
ekspertsvar -
artikkel arkiv -