En historie om språkstimulering og samspill mellom barn og voksne i barnehagen.
De fleste av oss vil ha en mening om at lek er en viktig del av barndommen. Men klarer vi å se verdien av leken, og gi leken stor nok plass i hverdagen? Vil en språknorm bidra til ytterligere nedprioritering av leken? Vil konsekvensene av den nye stortingsmeldingen slik den foreligger i dag, føre oss i en retning hvor vi kan legge bort læringsbegrepet og begynne å snakke om undervisning i barnehagen? Kanskje er tiden inne for at det heller satses på en personalnorm for å få opp personalets kompetanse og tid.
Det snakkes mye om lek og læring, og språknorm i disse dager, jeg ønsker derfor å dele et eksempel fra min hverdag. Jeg var sammen med to barn som har et annet hjemmespråk enn norsk. På forhånd hadde jeg planlagt at vi skulle høre en historie på barnas morsmål om en elefant og en maur som var bestevenner. Etterpå snakket vi om historien på norsk. Jeg hadde med utklipte figurer av både den lille elefanten, mamma elefanten, pappa elefanten, en bok, skrivesaker og en maur som alle hadde med historien å gjøre. Vi snakket om liten og stor, følelser og hvordan de trodde det gikk da elefanten gjemte seg bak mauren (som var litt av poenget i historien).
Barna lagde også hvert sitt bilde av historien. Vel og bra..?...kanskje...men når vi var ferdig ville barna leke i et lekemiljø jeg har laget i nederste del av en hylle. Det er laget som et lite hus, og det er masse krimskrams i en eske ved huset. Og her startet det jeg tenker virkelig er god tilrettelegging for språkutvikling. Barna elsker dette lekemiljøet, og satte i gang med leken. I leken snakket de sammen, de satte ord på erfaringer og opplevelser. De fikk virkelig brukt språket. En "r" falt ut noen ganger, men plutselig var den der. De snakket i forskjellige tider. De snakket i korte og lange setninger, de samarbeidet, lyttet og hadde god turtaking.
Noen ganger ble ikke ordene helt riktig og ordene kom noen ganger i litt feil rekkefølge, men hvem bryr seg - Det ble fest i huset!! Når det ble fest måtte de forhandle om begrepet fest. Hva er en fest? - Det ene barnet mente at da danser man og spiller musikk, det var ikke det andre barnet enig i. Allikevel ble de enig om at man spiser god mat når det er fest. Jeg dristet meg allikevel til å finne frem en super hit på barnas hjemmespråk på YouTube og satte på musikken siden det var fest i huset. Når låta kom på, jublet det ene barnet "Ååå moren min elsker den sangen". Det andre barnet smilte og sa "jeg har også hørt den sangen før, jeg liker den!" Så tok det ene barnet frem et "pizzastykke" og sa "jeg elsker å spise sånn". Jeg: "liker du pizza?" B:"Ja!" Jeg:"hva liker du best å spise på pizzaen da?" B:"Sånn hvit?" Jeg:"Kan du si noe mer om det?" B:"Det er sånn hvit, det heter masti." Det andre barnet:"Ååå jeg elsker også masti!!" Jeg:"det hørtes godt ut. Kan man spise masti med andre ting også?" B: "Ja, med pilaou (det vet jeg betyr ris)" Jeg:"ok".
Her stoppet jeg fordi jeg ville de skulle feste videre, MEN jeg lurer ennå på hva masti er. Kanskje får jeg svar i morgen, for en kollega skulle spørre foreldrene hva det er når de hentet barna i ettermiddag... Sett bort fra masti, lurer jeg også på hvordan barnas, mine kollegaers og min egen barnehagehverdag vil bli påvirket av endringene og føringene som legges for vår hverdag... Men en ting tror jeg aldri jeg kan fire på, og det er å lytte til barna, vise de respekt og anerkjennelse. Møte barna der de er, og forsøke å finne og prøve forskjellige metoder som passer til den enkelte. Barna er ikke like, de skal ikke bli like, og jeg som pedagog må kjenne så mange metoder som mulig for å kunne ivareta barna. Høye krav..? Uansett er det vel heller vi ansatte som burde fylle en norm, ikke barna...? Eller...?
