Logg inn:
Se meg, da!
Morten Solheim, Førskolelærerstudent og styrer ved Norsk Folkemuseums Barnehage   17.09.08
Denne artikkelen vier jeg til alle der ute som har opplevd det store spenningsfeltet som finnes i daglige omsorgsrelasjoner med og mellom små, enestående mennesker.
Temaet er omsorg, og spesielt kvaliteten i omsorgsrelasjonene mellom de ansatte i barnehagene og barna.

La oss snakke om omsorg

Tør vi å snakke ærlig om omsorg? Tør vi å si at det er enkelte barn vi ikke kan fordra, slik at vi kan hjelpe hverandre med å bygge profesjonelle omsorgsrelasjoner? Tør vi å belyse, berøre, diskutere, reflektere, eller kritisere våre egne og våre kollegers måter å handle omsorgsfullt på, eller lener vi oss til at omsorg er noe som kommer av seg selv? Jeg vet hva jeg har gjort. I mange år. Det er slitsomt å lene seg for lenge på noe.

For å synliggjøre hva omsorgens plass i barnehagen er konsekvenser av, hva som kan påvirke våre handlingsmønstre i omsorgsrelasjoner og hvorfor jeg mener vi bør snakke mer om omsorg, vil jeg veve sammen ulike elementer: Mine og andres opplevelser fra praksisfeltet, mine subjektive oppfatninger av pågående debatter som berører omsorgsbegrepet, diskurser  vi kan være en del av og ulike arbeidsmåter vi kan tilegne oss for å jobbe mer bevisst med kvaliteten i omsorgsrelasjonene. La meg begynne med en opplevelse. Den opplevelsen som gav denne artikkelen en overskrift.

- Se meg, da!

Når tok du sist på et barn varme votter, byttet en bleie, undret deg over livet i en maurtue, kastet en skorpe eller kikket nysgjerrig og musestille på en liten spurv? Eller når fikk du sist en klem av et lite menneske? Prøv å tenke gjennom sist gang du gjorde noe som rørte ved et barns liv, og vise versa. I disse møtene finnes omsorg.

Og noen ganger kanskje ikke. Noen ganger har mine møter med barna fravær av lydhørhet, nærhet, innlevelse og evne og vilje til samspill. Elementer som Rammeplanen definerer som en omsorgsfull relasjon. Det har slått meg flere ganger de siste årene at jeg noen ganger faktisk ikke handler omsorgsfullt i møte med barna. For selv å redusere disse situasjonene hvor jeg ikke handler omsorgsfullt, er jeg blitt nødt til å vedkjenne meg dem. Jeg er nødt til å snakke om det.

En skikkelig vekker i forhold til hvilken vei jeg var i ferd med å gå for å skape gode omsorgsrelasjoner, fikk jeg i fjor vinter. Jeg var relativt ny i styrerrollen, og brukte mye av tankene mine på å finne ut av hvordan vi kunne sikre at hvert enkelt barn ble sett, hørt og fulgt opp i tilstrekkelig grad. Jeg brukte litt tid på å finne et verktøy som kunne hjelpe oss med dette, og landet blant annet på å prøve ut et observasjonsmateriale. En av dagene etter jeg hadde mottatt dette materialet var jeg inne på avdelingen. Tankene mine var likevel et helt annet sted, opptatt med å sette seg inn i bruken av skjemaet. Plutselig står det en jente rett foran meg på en stol og roper: ”Se meg, da, Morten!”. Det tok litt tid før jeg oppfattet hva som foregikk. En av mine kolleger stod ved siden av meg, lo litt og sa: ”Du, tydeligere kan det vel ikke bli?”. Vi lo litt av situasjonen begge to. Og hun hadde helt rett. Tydeligere kunne det virkelig ikke bli. I min iver etter å se hvert enkelt barn var det nettopp det jeg ikke gjorde. Jeg forsøkte å instrumentualisere et av elementene ved omsorgsbegrepet – å se. Men hva vet vel jeg om hva et barn vil at jeg skal se ved deres liv?

Den politiske debatten

De siste årenes debatt i barnehagepolitikken har blant annet vært preget av ord som kvalitet, makspris og full barnehagedekning. Som regjeringen selv uttaler det: ”Regjeringens mål i barnehagepolitikken er full barnehagedekning med høy kvalitet til lav pris.” (regjeringen.no/barnehager). En klar konsekvens av arbeidet med å nå full barnehagedekning er at mangelen på pedagoger er blitt enorm. Bare I Oslo går er tallet på styrere og pedagogiske ledere som er på dispensasjon fra utdanningskravet på hele 28 %. Dette får konsekvenser for omsorgens plass i barnehagen.

Eller for å spisse det: Jeg er selv en del av denne begredelige statistikken, og jeg vet at det får konsekvenser for mitt daglige arbeid i barnehagen , og dermed også den biten som omhandler omsorg. Jeg er den eneste med utdannelse som førskolelærer. Eller rettere sagt, snart endt utdannelse. For å trekke en klar linje mellom praksis og politikk vil jeg påstå at en av grunnene til at jeg ikke så jenta som sa ”se meg da!”, er at politisk press har gjort meg mindre tilstedeværende i mitt arbeid med barn.

Jeg er faktisk for lite til stede, rent fysisk, i barnehagen. Min stilling er både en pedagogisk leder- og en styrerstilling - og jeg er i barnehagen kun tre dager i uken. Jeg er også for lite til stede mentalt sett i barnehagen. Dette fenomenet har jeg tidligere skildret slik: ”Jeg sitter med et gråtende barn ved siden av meg på en benk ute. Hun er lei seg, og jeg har ikke rukket å spørre henne hvorfor. På fanget har jeg et lite, varmt menneske som bare søker nærhet og ro, og rett foran meg står en svært engasjert gutt. Han er helt oppe i fjeset mitt og prøver innstendig å få fortalt meg noe. Jeg lytter ikke. Hodet mitt er på kontoret hvor post, kommende foreldresamtaler, innsending av skjemaer til bydelen og opptak av barn hoper seg opp til en diger haug.  I tillegg nærmer eksamen seg. Jeg revner snart! Ikke ti ville hester skal få meg til å ta inn flere barn i denne barnehagen. Full dekning får vente.”

Dersom barnehageforliket ikke hadde ført til en hastig utbygging av barnehager, ville ikke mangelen på pedagoger vært i nærheten av det omfanget det er av i dag og jeg ville ikke hatt mulighet til å ha en slik stilling uten å oppfylle kompetansekravet. Dersom det ikke var blitt lovet full barnehagedekning, med tidsfrist, ville vi ikke vært nødt til å sprenge barnegruppene. Eller for å si det med andre ord: min mening er at dersom den politiske agendaen hadde fortonet seg litt annerledes hadde vi bygget barnehager litt saktere. Da ville muligheten for å øke kvaliteten på omsorgen, og alle de andre elementene i barnehagen, vært høyere.

Om å spise opp maten sin

Den politiske debatten fører til konsekvenser som kan gi oss ulike forutsetninger for vårt arbeid, selv om jeg har vært med på å legitimere en utvikling jeg ikke setter pris på selv, i kraft av å takke ja til stillingen jeg besitter. Likevel har vi fortsatt klare føringer som forteller oss hvordan vi skal utføre vårt omsorgsmandat. For å eksemplifisere en situasjon som understreker viktigheten av å snakke mer om omsorg og hva omsorg er, skal jeg nå ta utgangspunkt i en praksisfortelling. Historien beskriver etter mitt skjønn et graverende eksempel på fravær av omsorg. Andre vil kanskje tolke historien annerledes. Det var min venn og medstudent, Linn, som en gang leste opp denne praksisfortellingen i klasserommet:

”Men sitter du her alene?” spør jeg en jente som er den eneste som sitter i det mørke rommet. Lunsjen er over, rommet er ryddet og alle de andre barna har gått i garderoben. ”Ikke snakk til henne” lyder en stemme fra garderoben. Jeg får klar beskjed fra min kollega om at jenta skal sitte alene til hun har spist opp knekkebrødet sitt, som hun tross alt selv hadde bedt om å få. Jenta hadde gitt uttrykk for at hun var mett, men nå fikk hun lære å spise opp maten sin. Jeg gikk ut i garderoben der jeg fant min kollega sammen med to barn. De tullet og koste seg i sofaen, fri fra jenta med knekkebrødet, som satt slik til at hun ikke kunne se dem.

Og hvem er vi - som kan bestemme når du er mett? Og hvem er vi – som kan slukke lyset og gå, mens du må sitte igjen og lære voksenlivet? (Linn Boland, førskolærerstudent).

Da hun var ferdig å lese denne lille historien var det så stille som jeg aldri før har hørt det. Som deltidsstudenter med en hverdag i praksisfeltet tror jeg vi alle følte oss truffet. Alle hadde vi vært den som fant jenta sittende alene, og alle hadde vi vært mennesket som mente det var riktig å la henne sitte der. Men ingen av oss hadde vært jenta. I alle fall ikke på mange år. Og kanskje var det derfor det ble så stille når Linn leste denne historien høyt. Fordi vi plutselig evnet å sette oss inn i situasjonen til jenta som måtte sitte alene i det mørke rommet til hun hadde spist opp knekkebrødet sitt.

Diskurser vi er en del av

Om jeg tenker tilbake på ulike arbeidsplasser jeg har jobbet ved, kan jeg fra utsiden sette søkelys på ulike diskurser, normer og uttalte sannheter jeg har vært, og kanskje fortsatt er, en del av. I eksempelet av praksisfortellingen over, kan vi antakelig lese noen slike diskurser. Den tydeligste for meg blir en diskurs jeg vil kalle ”bordskikk-diskursen”. Den knytter til seg ulike problemstillinger som dreier seg om å bruke måltider som en arena for læring og oppdragelse. I denne diskursen finner vi sannheten om at det er viktig å lære barn å spise opp maten sin. Den sannheten har jeg selv vært en del av, og den befinner seg i spenningsfeltet mellom omsorg og oppdragelse. Når vi voksne enes om slike sannheter, bevisst eller ubevisst, kan det bidra til at målet helliger middelet slik som i situasjonen Linn beskriver.

En viktig grunn til å snakke om omsorg er for meg muligheten til å kunne avdekke og endre på slike diskurser. Ved selv å måtte dokumentere sine egne omsorgsrelasjoner kan vi bidra til å få et videre perspektiv på vår daglige praksis i omsorgsrelasjonene.

En måte å arbeide på

Ved et prosjektarbeid noen medstudenter og jeg gjorde ved Høgskolen i Oslo, gikk vi sammen med ledergruppen i en barnehage og forsøkte blant annet å dokumentere oss selv i omsorgsrelasjoner. Et ambisiøst men lærerikt utgangspunkt. Dette gjorde vi ved at hver av gruppens medlemmer tok med seg dokumentasjon fra en selvopplevd situasjon til hvert gruppemøte. Dokumentasjonen ble så gjort til gjenstand for refleksjon i hele gruppa. Slik sett kan en si at vi faktisk gjorde oss selv til gjenstand for pedagogisk dokumentasjon . Noe som i seg selv har egenverdi å kjenne på hvordan føles, med tanke på hvor ofte vi dokumenterer barna og deres virke i barnehagen.

Det spennende ved å jobbe på denne måten var at gruppemedlemmene gikk inn og reflekterte over egen praksis. Og vi klarte faktisk å bryte litt opp på noen diskurser:

I forkant av at vi skulle ut å dokumentere, forsøkte vi å gjøre rede for hva vi som gruppe la i begrepet omsorg. Dette gjorde vi i form av å fortelle hverandre små historier om omsorgsrelasjoner vi selv hadde opplevd som barn, for deretter å sette ord på hva det var med disse opplevelsene som gjorde at vi omtalte de som omsorgsfylte. Disse ordene skrev vi opp. Ord som vi selv som barn hadde opplevd var viktige i en omsorgsrelasjon. Et av ordene som gjentok seg flere ganger var tid.

Vi diskuterte dette begrepet, tid, en del i gruppa. Noe som kom frem i denne diskusjonen var at tid er noe vi har for lite av i barnehagen, og da i form av tid sammen med barna. Et av gruppemedlemmene bestemte seg for å kartlegge hvor mye tid hun faktisk brukte på barna i løpet av en arbeidsdag. Resultatet var at hun fikk større oversikt over hvordan hun disponerte sin egen tid, og at denne reelle oversikten så annerledes ut enn det hun hadde trodd på forhånd. Ulike forhold hun trakk frem var blant annet hvor mye tid som gikk med til praktiske gjøremål, møter, rydding og uformelle samtaler med kolleger. Refleksjonen vi hadde omkring denne dokumentasjonen i felleskap, bidro til at vi så på dette med tid i barnehagen med andre øyne. Diskusjonen om tid ble hevet fra at tid er noe vi har for lite av, til at tid er noe vi har og som vi har mulighet til å prioritere ulikt.

Den faglige debatten

Barnehagefolk nr. 2, 2007 hadde Barnehagens innhold som tema. Heftet gav mange grundige og berikende artikler om læring, lek, oppdragelse og de ulike fagområdene, og gav også et godt innblikk i at mange barnehager praktiserer et helhetlig læringsbegrep. Ingen av artiklene omhandlet begrepet omsorg . Hva er det som gjør at et sentralt begrep fra Rammeplanens kapittel om barnehagens innhold uteblir – og det i et hefte hvor nettopp innholdet skal settes ord på?

Og min undring er stor. Tenk deg om; når var sist gang du leste en artikkel, et medieoppslag eller en fagbok som omhandlet omsorg i barnehagen?  Innhold og kvalitet er mye omtalte begreper i dagens offentlige debatt om barnehager. Men etter min oppfatning er omsorg lite diskutert som et sammenfattende element med disse begrepene. Lar vi oss blende av store ord om fag, læring og kompetanse? Er omsorg gammeldags? Eller er vi blitt så profesjonelle at omsorgen bare ligger under huden på oss, og at den ikke lenger trengs å bli diskutert i en faglig kontekst?

I boken ”Førskolelæreren i den nye barnehagen – fag og politikk” (2007) konkluderer Kristin Rydjord Tholin og Thomas Moser i sitt kapittel ”Omsorg og læring – hvor ”ny” er rammeplanen” med følgende:

”Vi vil avslutte kapittelet med å konkludere med at tiden nå er inne for å rette oppmerksomheten mot innholdet i barnehagen, og ikke la fagdebattene styres av politiske strømninger med et syn på barnehagen som enten et tilsyns- og sosialt tiltak for familien, eller en pedagogisk virksomhet for barn eller en institusjon for sosial utjevning.” (Tholin og Moser i Bjerkestrand og Pålerud (red.), 2007:93).

Det kan late til at å ikke la fagdebattene styres av politiske strømninger, er vanskelig. Barnehagefolk nr. 2 og 3, 2007, har begge barnehagens innhold som tema. Artiklene i bladene redegjør i stor grad for dokumentering av ulike læringsprosesser i barnehagene. Jeg ønsker ikke å kritisere disse artiklene, da jeg finner de både innholdsrike og viktige i debatten om barnehagen som læringsarena. Det jeg stiller spørsmålstegn ved er om vi lar våre faglige debatter i større grad gjenspeile den til enhver tid gjeldende, politiske retorikken. Dette til tross for at våre styringsdokumenter ikke alltid stiller samme krav til oss som det de politiske strømningene tilsier.

La meg komme med et eksempel: Tholin og Moser peker i kapittelet sitt på hvordan omsorg og læring blir omtalt i den gamle og den nye rammeplanen blant annet ved å gi tallstatistikker på forekomsten av begrepene. Eksempelvise tall fra den nye rammeplanen er at omsorg nevnes 28 ganger og læring 52 ganger. Innledningsvis i kapittelet hevder de at den helhetlige tilnærmingen til omsorg og læring er intakt, og at dersom praksis i barnehagene dreies bort fra dette har det ikke sin begrunnelse i rammeplanen (Tholin og Moser, 2007). Tallene i seg selv gir selvsagt ingen mening så lenge ordene er tatt ut av sin kontekst. Likevel mener jeg det er verdt å nevne at i Stortingsmelding nr. 16 ” … og ingen stod igjen - Tidlig innsats for livslang læring” nevnes omsorg 20 ganger i stor kontrast til læring som nevnes 1150 ganger. Disse tallene gjenspeiler etter min mening teksten i dokumentet, som i sin retorikk bidrar til en dreining bort fra det å se omsorg og læring i en sammenheng.

En stortingsmelding er ikke bare en politisk strømning, men en klar redegjørelse for det videre politiske arbeidet innenfor et felt. Jeg vil hevde at Stortingsmelding nr. 16 ikke ivaretar det helhetlige læringsbegrepet, og med dette bidrar til en sterk redusering av omsorgen både som et element med egenverdi og som en viktig forutsetning for læring. Jeg vil også hevde at den fremtredende retorikken i denne meldingen i en viss grad viser seg i Rammeplanen, selv om utgangspunktene for bruk av retorikken kan ha ulike motiver

At vi som fagpersoner forholder oss til Rammeplan for barnehager (KD, 2006) og Lov om barnehager (2006) som våre viktigste styringsdokumenter, er etter mitt skjønn avgjørende for praksis i barnehagen. Og i akkurat det øyemed, kan jeg si meg enig i Tholin og Mosers oppfordring om ikke la fagdebatten preges av politiske strømninger, men heller av det som er uttalt og gjeldende som vårt samfunnsmandat. Omsorg er en del av dette.

Om å bare være

Omsorg har verdi i seg selv slår rammeplanen fast. Det er dette synet på omsorg som jeg kanskje i minst grad finner i både barnehagefolk nr. 2 og 3, 2007 (begge heftene omhandler barnehagens innhold), og som jeg generelt sett savner i den faglige debatten. En ting er å våge å fortelle hverandre om de vanskelige relasjonene. En annen ting er å evne og sette ord på de situasjonene som ikke har et faglig innhold, men som likevel er verdifulle. Bente Ulla (2007) skildrer en slik situasjon på en vakker måte i sin mastergradsavhandling ”Omsorg, Makt og Barndommar”:

”Det er sommardag i barnehagen, ein slik dag der vassmuggane står på bordet og solkremen er i flittig bruk. Borte i graset ligg Fatima på eit teppe. Ho ligg ikkje aleine. For trafikken til og frå teppet er jamn. Fyrst kjem Ebba, deretter Osman. Så kjem June og Iver. Dei dumpar ned i fanget hennar, kosar litt og fyk vidare. Eg går nærmare for å lytte; kva er det ho fortel dei? Det einaste eg høyrer er ei dova humle som susar i graset. Eit ordlaust stryk over håret. Eit pust i bakken. Nærleik.” (Ulla, 2007:61).

Hva gjør det med oss å fortelle hverandre disse historiene? Jeg tror det gir oss en følelse av at arbeidet vi gjør ”mellom linjene” er av stor betydning. Jeg tror disse historiene gir oss grunn til å si at det som kanskje ikke omtales som ”innenfor det pedagogiske arbeidet”, eller som faglig begrunnet, i aller høyeste grad kan være godt begrunnede pedagogiske valg vi gjør for å skape kvalitetsfylte omsorgsrelasjoner mellom oss og barna. Og jeg tror det forteller oss at noe om at omsorgen vi gir i barnehagen, i enkelte tilfeller, faller oss helt naturlig. Jeg vil hevde at det å sette ord på, og det å la seg selv og andre begrunne faglig de valg man tar i omsorgsrelasjoner med barn, er av betydning for kvaliteten på relasjonene.

En avsluttende oppfordring

La meg med dette oppfordre alle der ute, assistenter og pedagoger, til å gjøre nettopp dette: Snakke om og fagliggjøre omsorg. Antakelig er det mange som gjør det allerede. I så tilfelle ser jeg frem til å høre mer om hvordan omsorgsbegrepet blir ivaretatt ute i de ulike barnehagene. La oss skrive de daglige omsorgsrelasjonene inn i den faglige debatten om barnehagens innhold, og la oss bidra til at barnehager fortsetter å se lek, læring og omsorg i en sammenheng. 

 

Fotnoter:

[i] ”Foucault (1972) understood discourse as body of thinking and writing that used shared language for talking about topic, shared concepts for understanding it and shared methodes for examining it.” (Mac Naughton, 2005:20.

[ii] Jeg har gleden av å dele hverdagen med mine helt enestående kolleger. Retter i den forbindelse en stor takk til Mari, Maria, Sylvia, Rannveig og Ida for en utrolig innsats i arbeidet med å skape kvalitetsfylte omsorgsrelasjoner. Takk også til barna for omsorgen de deler med oss, og for at hver og en av dem er unike deltakere i et sterkt og skjørt demokrati.

[iii] ”Det er refleksjonen som danner grunnlaget for utviklingen av arbeidet, og en reflekterende holdning til praksis forutsetter et verktøy. Pedagogisk dokuentasjon er et slikt verktøy.” (Åberg og Taguchi 2006:22).

[iv] I denne sammenheng mener jeg omsorg, som i at omsorgsbegrepet blir diskutert eksplisitt som et begrep med egenverdi.

[v] Jeg er kjent med at flere av Barnehagefolks lesere kan være forfattere av artikler, innlegg, eller fagbøker om nettopp omsorg. Min hensikt er ikke å underkjenne de som har bidratt til å belyse omsorgsbegrepet, men snarere å sette fokus på hvilke elementer av barnehagens innhold som har vært mest fremtredende i den pågående samfunnsdebatten.

Litteratur:

Bfd, 2007. Rammeplan for barnehagen. Rundskriv Q-0903 B. Oslo: Barne- og familiedepartementet.

Bjerkestrand, Mimi og Turi Pålerud (red.), 2007. Førskolelæreren i den nye barnehagen – fag og politikk.
Oslo: Fagbokforlaget.

Kalmèr, Solheim, Strømme og Sørlundsengen, 2007. ”Du passer jo like godt på de barna du ikke elsker”.
 Eksamensoppgave, Språk makt og barnehagepolitikk. Førskolelærerutdanningen, HiO. Ikke publisert.

KD, 2007. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Mac Naughton, Glenda, 2005. Doing foucault in early childhood studies. Great Britain: Routledge

Solheim, Morten, 2008. Midlertidig barndom. Debattinnlegg. Oslo: Aften

St.meld. nr. 16, 2006-2007. ...og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

SØF-Rapport 04/06, 2006. Samfunnsøkonomiske konsekvenser av ferdighetsstimulerende førskoletiltak
Trondheim: SØF AS.

Ulla, Bente, 2007. Omsorg, makt og barndommar. Rekonseptualiseringar av omsorg gjennom feministiske poststrukturalistiske tilnærmingar. Masterstudiet i barnehagepedagogikk, Høgskolen i Oslo. Ikke publ. utgave.

Åberg, Ann og Hillevi Lenz Taguchi, 2006. Lyttende pedagogikk. Oslo: Universitetsforlaget AS

 

Denne artikkelen er åpen for alle!


Dersom du ønsker tilgang til alle artiklene på barnehageforum.no har vi tilbud på medlemskap.
TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
 
 
Anbefalt
Kjell   30
Appen
Denne artikkelen er også publisert i Barnehagefolk 02/2008
Omsorg
Omsorg er gull
Skitne barn blir oversett i barnehagen
Om omsorg for de yngste i barnehagen
Omsorg fortsatt viktig i barnehagen
Bokanmeldelse - Omsorg i barnehagen
Å ha rom for alle barn krever kompetente omsorgsgivere
Omsorg er mer enn omsorg