Pedagogies of Hope var temaet for den 17. RECE-konferanse (Reconceptualizing early childhood education) som fant sted på Vestbredden.
Bildet: Rektor Reem-Al Shareef (t.v.) ved Qurtuba School, i forhandlinger med Israelske soldater. (Foto: Halvor Kolsrud).
Kan ulike pedagogiske tilbud og virksomheter gi håp? Med okkuperte områder som rammen for det hele er det uansett nærliggende å tro at det nettopp er håpene som fargelegger hverdagen til menneskene som bor her.
Håp dreier seg om lengten etter endring. Håp består av kontraster og kan innebære både savn, ønsker, gleder og fortvilelse. På Vestbredden kan håpet i sin mest konkrete forstand dreie seg om ønsket om få lov til å gå på skolen - i dag.
Det er umulig å gi en ren omtale av denne forskningskonferansen, uten å beskrive konteksten og omgivelsene den fant sted i. Nina Johannesen, uttalte at det å skulle legge frem sin egen forskning knyttet til norske forholds problematikk, på mange måter gir en lammende effekt, med Vestbredden som bakteppe.
Skolevei: Barna ved Qurtuba School i Hebron må daglig forbi denne sikkerhetsporten bevoktet av isralske soldater. Om de kommer på skolen idag eller ikke, avgjøres i stor grad av soldatenes dagsform og humør (Foto: Ann Merete Otterstad).
Det var forberedt et studiebesøk i forbindelse med turen til Hebron, til universitetet og en barneskole, Qurtuba School. Vi møtte rektor Reem Al-Shareef utenfor et checkpoint midt i byen. Hun skulle ta oss gjennom sikkerhetssjekken, da skolen lå inne på okkuperte områder. Sikkerhetssjekken gikk greit og vi kom inn i en helt øde gate. Butikkene som lå som perler på en snor bortover veien var slått for med lysegrønne dører og sveiset igjen. Et lite stykke innover ble vi stoppet av en israelsk patrulje. Rektoren fikk refs fordi hun hadde tatt med seg vår guide inn på området. Guiden var araber. Hun forsøkte videre å forhandle oss inn og fortalte at vi var på skolebesøk, men gutten i patruljebilen ønsket ikke å gå i dialog. Som en reaksjon tente de på litt søppel i nærheten og ba oss skynde oss ut fordi det brant.
På utsiden av checkpointen fikk vi et lite foredrag om skolen, og om livet bak muren i Hebron. Skolen har blitt tent på og brent ned to ganger av israelske settlere.
På en konferanse hvor det meste blasner fordi omgivelsene er oppslukende, er det vanskelig å få taket på de ulike foredragsholdernes budskap. En eldre professor klarte likevel å sette noen faglige tanker i sving, for mitt vedkommende. Munir Fasheh har en doktorgrad i utdanning fra Harvard University. Fasheh har mer enn 40 års erfaring fra utdanningsfeltet, hovedsaklig i Palestina, men også fra andre deler av den arabiske verden og fra USA. Under sitt foredrag går han hardt ut mot utdanningssystemene, og hevder at undervisning i utstrakt grad dreper visdommen. Fasheh har en mild fremtoning og hans faglige integritet og selvsikkerhet, kombinert med erfaringer, bidro til at hans budskap bar frem i salen, selvom det provoserte. Fasheh kom blant annet med påstanden om at demokrati ikke er en verdi, men et verktøy. Dette satte diskusjonen i sving med to av de amerikanske tilhørerne.
Håpet til det palestinske folket ligger også i at historier om forholdene blir tatt med tilbake, når noen utenfra krysser grensene. Dette var et budskap som ble understreket av menneskene vi møtte på Vestbredden. Våre direkte møter med barn på denne reisen var begrenset. Å si noe om barnas oppfattelse av sin egen hverdag, blir slik sett umulig. Dette er likevel mitt bidrag til å gi et lite innblikk i hvordan virkeligheten kan fortone seg for barn i et okkupert område. Barn som på tross av stengte skoleveier og systematisk marginalisering er fulle av livsglede, mot og håp.
Kan ulike pedagogiske tilbud og virksomheter gi håp? Med okkuperte områder som rammen for det hele er det uansett nærliggende å tro at det nettopp er håpene som fargelegger hverdagen til menneskene som bor her.
Håp dreier seg om lengten etter endring. Håp består av kontraster og kan innebære både savn, ønsker, gleder og fortvilelse. På Vestbredden kan håpet i sin mest konkrete forstand dreie seg om ønsket om få lov til å gå på skolen - i dag.
Radikalt forskningsnettverk
RECE-nettverket er ment å skulle være et forum for alternative og kontroversielle retninger innen pedagogisk forskning. Å avholde en konferanse på de okkuperte palestinske områdene understreker også at nettverket våger å handle politisk. For palestinere er den eneste mulighet til å kunne delta på en internasjonal forskningskonferanse, at konferansen faktisk finner sted i Palestina.Det er umulig å gi en ren omtale av denne forskningskonferansen, uten å beskrive konteksten og omgivelsene den fant sted i. Nina Johannesen, uttalte at det å skulle legge frem sin egen forskning knyttet til norske forholds problematikk, på mange måter gir en lammende effekt, med Vestbredden som bakteppe.
Et møte med palestinske skolebarns virkelighet
De Israelske sikkerhetsmurene deler opp vestbredden som et vilkårlig sammensatt lappeteppe. Dette gjør at skole- og undervisningssituasjonen for mange både barn og voksne i områder er problematisk. Som del av konferansens program var en en reise til Hebron. Byen er delvis overtatt av israelske settlere, og mange av gatene og butikkene er avstengt og lagt øde.Skolevei: Barna ved Qurtuba School i Hebron må daglig forbi denne sikkerhetsporten bevoktet av isralske soldater. Om de kommer på skolen idag eller ikke, avgjøres i stor grad av soldatenes dagsform og humør (Foto: Ann Merete Otterstad).
Det var forberedt et studiebesøk i forbindelse med turen til Hebron, til universitetet og en barneskole, Qurtuba School. Vi møtte rektor Reem Al-Shareef utenfor et checkpoint midt i byen. Hun skulle ta oss gjennom sikkerhetssjekken, da skolen lå inne på okkuperte områder. Sikkerhetssjekken gikk greit og vi kom inn i en helt øde gate. Butikkene som lå som perler på en snor bortover veien var slått for med lysegrønne dører og sveiset igjen. Et lite stykke innover ble vi stoppet av en israelsk patrulje. Rektoren fikk refs fordi hun hadde tatt med seg vår guide inn på området. Guiden var araber. Hun forsøkte videre å forhandle oss inn og fortalte at vi var på skolebesøk, men gutten i patruljebilen ønsket ikke å gå i dialog. Som en reaksjon tente de på litt søppel i nærheten og ba oss skynde oss ut fordi det brant.
På utsiden av checkpointen fikk vi et lite foredrag om skolen, og om livet bak muren i Hebron. Skolen har blitt tent på og brent ned to ganger av israelske settlere.
Fag og okkupasjon
Turen til Hebron gjorde inntrykk. Å skulle tilbake og høre på foredrag fra pedagogiske virksomheter i vestlige samfunn, ble en underlig og absurd kontrast. Alle foredrag som ikke ble holdt av Palestinere, bleknet på et vis. Samtidig ble nettopp det faglige samlingspunktet helt sentralt. Som intetanende, frittgående hvit mann, er det oppsiktsvekkende lett å falle i fordomsgraven. Mitt bilde av et folk utsatt for okkupasjon, hadde jeg på forhånd tegnet opp som mennesker med mye iboende nedstemthet, bitterhet og sinne. Mine fordommer ble glatt parert av et vennligsinnet, imøtekommende folk, som i aller høyeste grad var opptatt av sine og våre faglige engasjement, på alle nivåer.På en konferanse hvor det meste blasner fordi omgivelsene er oppslukende, er det vanskelig å få taket på de ulike foredragsholdernes budskap. En eldre professor klarte likevel å sette noen faglige tanker i sving, for mitt vedkommende. Munir Fasheh har en doktorgrad i utdanning fra Harvard University. Fasheh har mer enn 40 års erfaring fra utdanningsfeltet, hovedsaklig i Palestina, men også fra andre deler av den arabiske verden og fra USA. Under sitt foredrag går han hardt ut mot utdanningssystemene, og hevder at undervisning i utstrakt grad dreper visdommen. Fasheh har en mild fremtoning og hans faglige integritet og selvsikkerhet, kombinert med erfaringer, bidro til at hans budskap bar frem i salen, selvom det provoserte. Fasheh kom blant annet med påstanden om at demokrati ikke er en verdi, men et verktøy. Dette satte diskusjonen i sving med to av de amerikanske tilhørerne.
Håp på tvers av grenser
At utdanning skaper håp, råder det kanskje liten tvil om. Universitetet i Hebron stod som en stolt kontrast til den innmurte skolen i samme by. Universitetet er nyoppført de siste årene, og er en av de viktigste institusjonene i området. Hebrons universitet er også et viktig symbol for håp. Kunnskapen har bragt flere palestinere både ut av områdene og tilbake igjen. Munir Fasheh er en av de som har vendt tilbake, etter en karriere i USA. Han jobber i dag for organisasjonen Arab Education Forum. AEF er en non-profit organisasjon som arbeider for å viderebringe tidligere arabiske generasjoners lokale erfaringer og kunnskaper.Håpet til det palestinske folket ligger også i at historier om forholdene blir tatt med tilbake, når noen utenfra krysser grensene. Dette var et budskap som ble understreket av menneskene vi møtte på Vestbredden. Våre direkte møter med barn på denne reisen var begrenset. Å si noe om barnas oppfattelse av sin egen hverdag, blir slik sett umulig. Dette er likevel mitt bidrag til å gi et lite innblikk i hvordan virkeligheten kan fortone seg for barn i et okkupert område. Barn som på tross av stengte skoleveier og systematisk marginalisering er fulle av livsglede, mot og håp.
