Logg inn:
De trenger tiden din!
Kirsti Stene   24.02.11
En hverdagshistorie om å gi enkeltbarn den tiden de trenger
-Vi rydder før vi går inn, gjør vi ikke?

Episoden foregår på utelekeplassen. Avdelingen skal inn for å spise formiddagsmat, og alle barna er på vei inn med unntak av Martin 2,3 som ignorerer alle henvendelser om å skynde seg inn. I dag som alle andre dager. Martin er en god og rund, litt sent motorisk utviklet gutt. Han har smilehull i begge kinn og lyst hår som står rett opp. Når vi omtalte Martin i barnehagen gikk det igjen at han ”var veldig treg”. Han var alltid sist ferdig når det gjaldt påkledning, håndvask, rydding, spising etc. Imidlertid lot han seg ikke stresse, han tok livet med knusende ro, gjorde alt i eget tempo og det virket som om han stortrivdes med det. Slik jeg så ham var han en blid, fornøyd og omgjengelig gutt.
 
En av reglene i barnehagen gikk ut på at alle barna måtte rydde 4 ting fra lekeplassen og inn i skuret før de kunne gå inn. Martin hadde alltid fritatt seg selv for denne oppgaven, noe som vi voksne syntes var helt greit. Det vi si, vi hadde egentlig aldri ventet på ham, bare tatt ham i armen når sistemann var inne. Denne dagen derimot tenkte jeg at jeg skulle utfordre Martin litt og be ham om å rydde noen få leker før han gikk inn. Uansett hvor lang tid det ville ta. ”Hvorfor skal han alltid slippe å rydde? Han er stor nok, så det er ikke noen grunn til at han i alle fall kan rydde 3 ting før han går inn”. Jeg roper til ham (han står helt i den andre enden av lekeplassen) at han må komme for vi skal inn å spise. Ingen reaksjon. Jeg roper en gang til og legger til at han skal ta med seg 3 ting å legge disse inn i skuret. Han avslutter leken han holder på med; åler seg, nesten faller av trehjulsykkelen han sitter på, og begynner å gå. Avstanden mellom oss er omtrent 50 meter, og dette er veldig langt for Martin. Jeg setter meg ned på trappa og venter. Alle de andre har gått inn, så det er bare meg og han igjen ute. Jeg tenker at det blir for mye for ham (les; dette tar for lang tid, de andre er antagelig ferdig med å spise før vi har kommet inn….)  å rydde hele 3 ting, han kan jo ikke telle engang, så jeg ombestemmer meg med hensyn til antallet og roper: ”Det holder at du rydder 2 ting, Martin”. Han sier ingenting, men kommer imot meg. Det går langsomt. Veldig langsomt. Han er som sagt liten og lubben, i tillegg har han på seg termodress og cherox, så det ser ut som han har lim under bena. Men som han smiler! Han nesten stråler, så fornøyd er han med ett eller annet. Det er fremdeles stor avstand mellom oss, så jeg roper en gang til: ”Du må huske å rydde, Martin! Vi må rydde litt før vi kan gå inn.” Han smiler fortsatt og kommer i mot meg. Går forbi ballen. Forbi bøtter og spader. Forbi lekebilene. Forbi alle mulige leker som jeg mener hadde vært lette for ham å rydde opp.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt irritert, men sitter bare nederst på trappa og venter. Det har nå gått omlag10 minutter siden de andre gikk inn. Til slutt kommer han endelig frem til meg. Jeg skal til å spørre om han trenger hjelp til å rydde, for jeg har ikke tenkt å la ham slippe unna uansett hvor lang tid det måtte ta. Men han kommer meg i forkjøpet. Han står helt inntil meg, nesene våre er tett i tett. Så tar han ansiktet mitt i de små hendene sine og sier med lav, hviskende stemme: ”lille Kirsti, jeg kommer straks.” Så snur han seg, og begynner på den lange veien tilbake til den andre siden av lekeplassen igjen! Jeg blir sittende helt stum. Jeg kjenner en stor forundring og godhet inni meg, og jeg føler at jeg ikke må ødelegge eller bryte inn i hans videre planer akkurat nå, for han er ikke ferdig med det han har i tankene. Jeg blir sittende å vente spent på fortsettelsen. Det slår meg at han antagelig har gått det forteste han har kunnet i og med at han brukte ordet ”straks,” noe som jeg aldri har hørt ham benytte før. Vel fremme på den andre siden av lekeplassen igjen, begynner han på selve ryddingen. Etter mye om og men klarer han å sette en bøtte med sand oppå lasteplanet til sykkelen han lekte med (han forsøker først å henge den etter hanken på styret, men må gi opp) og begynner å trille denne. Det går så vidt fremover, men han klarer det og bøtta blir stående. Han går riktignok forbi lekeskuret, alle lekene som ligger på bakken og kommer omsider helt bort til tappa, setter fra seg sykkelen og sier: ”Jeg tok bøtta, det er sand helt opperst”. Så går han med bestemt skritt opp trappa. Jeg holder døra åpen for ham, og han går stolt inn.  Hele denne episoden tok omtrent 45 minutter og de andre var ferdige når vi kom inn, men det spilte overhodet ingen rolle!      

 



Denne artikkelen er åpen for alle!


Dersom du ønsker tilgang til alle artiklene på barnehageforum.no har vi tilbud på medlemskap.
TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
 
 
Anbefalt
Kjell   30
Appen
RELATERTE ARTIKLER
Velkommen til barnehagen
Tid for nye foreldre
Jeg leser en bok
Når debatten blir personlig - et tankespinn om å våge å mene noe
En samtale