Jeg vil så gjerne sende et brev til deg. Nå gjør jeg det, men på en annerledes måte.

Brevet er fortsatt til deg, selvsagt, men jeg deler det med flere. Jeg deler det med alle andre som også har noen de vil sende brev til. Jeg deler det med alle som har møtt en som deg.

Du stormet inn i livet mitt en helt vanlig arbeidsdag. Du og dine vakre foreldre gav meg den enorme tilliten det er, å prisgi din omsorg til mennesker dere ikke før hadde møtt. Fra første stund vant du mitt hjerte. Og det med den største selvfølge. Du så meg inn i øynene, snudde på hælen og rygget fortrolig inn mot fanget mitt. Med en intensitet jeg aldri før har opplevd fra noe annet menneske noensinne, viste du meg deretter daglig din uhemmede kjærlighet til meg. Det var overveldende.

Det er underlig hvordan det kan gå til, at i en relasjon hvor du er ment å skulle være profesjonell, blir du likevel personlig involvert. Eller kanskje er det ikke så rart. Kanskje er det helt umulig å ikke bli personlig involvert når ditt profesjonelle mandat er å stå i relasjon til et annet menneske.

Du tok meg altså med storm en sensommer formiddag. Jeg kan aldri glemme det. Jeg har ikke tall på de timene jeg har sittet ved siden av deg, tålmodig, og ventet på deg. Gjerne under lunsjen. Gjerne når du stormet ut av rommet fordi noen hadde misforstått deg. Du hadde et fast hjørne i garderoben, der hvor to hylleseksjoner møttes. Jeg satt på den lave benken ved siden av. Du kunne sitte slik lenge. Noen ganger hylende som en høststorm, andre ganger stille som når den første snøen faller. Der satt vi. Du ventet. Jeg ventet. Så, når det passet, gikk vi inn igjen for å spise. Jeg har ikke tall. Likevel vet jeg at tallet er høyere på de gangene det var du som ventet tålmodig på meg. Jeg skulle alltid noe. Du ventet. Og like hjertelig møtte du meg, hver gang jeg tilgodeså deg med noen minutter av mitt arbeidsliv.

Vet du hva jeg gjør i dag, Milla? Jeg jobber på en skole som skal utdanne mennesker til å møte slike mennesker som deg. Jeg skulle ønske jeg kunne spørre deg om hvordan jeg skal gjøre jobben min best mulig. Jeg skulle ønske du kunne fortelle meg noe om hva du ville synes var viktig å fortelle disse menneskene. Hva er profesjonelt: å være personlig i møtet med barna man jobber med og lever med dag ut og dag inn i flere år, eller å la det være?

Du lærte meg mye om livet. Jeg ble en annen i møte med deg. Det var du som viste meg at det går vel så fort å ake på vått høstløv som på snø. Det var du som viste meg at barn kan fly. Det var du som viste meg at uansett hvor mye man vil, er det umulig å ikke bli berørt av mennesker man møter. Det var du som lot meg erfare at noen mennesker kan man aldri glemme. Hva du gjør i dag vet jeg ikke. Men når jeg tenker på deg, som jeg gjør ganske ofte, liker jeg å tenke at du fortsatt er et menneske som stadig går rundt og vinner nye hjerter med det ditt gode, ærlige vesen.
______________________________________________________________________________________________

Dette innlegget er gjengitt fra Morten Solheims blogg http://mortensolheim.blogspot.com/ med tillatelse fra forfatteren.