Nyhetsbildet fremover vil preges av de grusomme hendelsene 22. juli, 2011. Les hvordan barnepsykolog Magne Raundalen mener vi bør forholde oss til dette.
Jeg må fortelle deg om noe trist som har hendt i Oslo og på et sted som heter Utøya. Det er noe som en veldig slem mann har gjort. Det var veldig slemt, og alle snakker om det. Jeg må snakke med deg om det fordi det kommer til å være i nyhetene på TV, radio og aviser hver dag i mange dager. Jeg er sikker på at du får høre om det, derfor vil jeg fortelle det først. Er det greit, selv om det er veldig trist?
Den slemme mannen jeg skal snakke om er ikke farlig lengre, for han sitter i fengsel, og han slipper aldri ut av fengselet. De passer på ham natt og dag. Alle dørene er låste med mange hemmelige låser, og politi passer på så han kan ikke rømme fra fengselet. Aldri.
Nå skal jeg fortelle om det han gjorde. Han laget en bombe som veide tusen kilo, og han fikk den inn i en varebil han hadde kjøpt. Han måtte bære litt og litt oppi bomben, for det er ingen som kan løfte tusen kilo. Så kjørte han med bombebilen til Regjeringen i Oslo, der statsministeren og andre som bestemmer over Norge er på jobb. Det var heldigvis mange som hadde gått fra jobb og hjem til familiene sine, men likevel var det 7 mennesker som døde da han sprengte bomben. Han tente på bomben, og så løp han vekk fra bilen da bomben sprengte, så han selv ble ikke skadet. Men hele det store Regjeringsbygget på 12-etasjer, var ødelagt, men det raste ikke sammen. Heldigvis. Da hadde mange flere mennesker dødd.
Han ville sprenge Regjeringsbygningen fordi han var sint på de som jobbet der. Han var sint på dem fordi de hadde sagt at mange folk han ikke likte fra andre land, kunne komme til vårt land. Det var jo helt sykt det han tenkte.
Du vet jo at bestefaren din, faren til pappan din, som er flyver har fløyet til mange land, og at han og bestemor på Kløfta har vært i mange land, og at de ofte bor i Syden og i Amerika. Det er ingen som blir sinte for det. Du vet at jeg som er pappa til mamman din sammen med din andre bestemor har vært i mange land, og hatt det veldig fint der.
Den slemme mannen som heter Anders B mente at for mange fra andre land hadde fått lov av Regjeringen å bo i vårt land. Vårt land heter Norge, det vet du. Nå ville han skremme Regjeringen.
Han visste også at det på en øy som het Utøya var det mange ungdommer på kurs. De ville lære mer om Norge og Regjeringen. De var på kurs, og hadde litt ferie også, fordi det var sommer. Da dro den slemme mannen dit med en annen bil, og han hadde gevær og pistol, og han begynte å skyte ungdommer.
Det var helt forferdelig, og jeg tenker at du blir litt redd når jeg forteller dette. Du kan sitte i armkroken min nå. Og så kan jeg si til trøst at det nesten aldri er noen som gjør sånne ting. Det har aldri hendt så lenge jeg har levd, og jeg er 70 år. Så vi voksne er ikke redde nå når han er tatt og stengt inne i fengsel for resten av livet sitt.
Nå har politiet skrevet ned alt det slemme han har gjort, og nå må de bestemme hvor de skal holde ham inne, så han aldri kommer ut. De som skal bestemme det heter Retten, og politiet må fortelle Retten alt den slemme mannen har gjort. Alt han ødela i Regjeringsbygget, alle de 7 som ble drept av bomben, og alle de unge han skjøt og drepte på Utøya.
Det er noen som har sagt til politiet at Anders B er syk i tankene og at han må bo på et sykehus resten av livet. Han blir stengt inne der og, akkurat som i et fengsel. Vi kan nesten si at det er et sykehusfengsel.
Til de voksne
Jeg er ikke helt sikker på om jeg vil si dette uansett, kanskje sjekker jeg ut om trykket når ham eller ikke. Mest sannsynlig gjør jeg det nå fordi han har brødre på 6 år og 8 år, og de har snakket om det til meg flere ganger allerede. De beste til å snakke med de små barna om dette er selvsagt foreldrene som kjenner dem. Det er viktig at de tenker at de må ha tid, og at det planlegges rom for spørsmål, passende pauser og mulighet for å gjenta det. Det er også viktig at barnehagen har beredskap for hvordan de skal håndtere temaet i barnegruppene.
