Kjære Kristin. Jeg elsker jobben min, men..

Førskolelærere tilhører en yrkesgruppe hvor personlig engasjement og interesse utgjør en vesentlig faktor for deres motivasjon. Det er ikke den skyhøye lønna som spiller inn, tror jeg. Vi drives av en dedikasjon og et ønske om å utgjøre en forskjell i barns liv. I vår kunne Dagsavisen melde at førskolelærere også er de yrkesutøverne som trives best i jobben sin (www.dagsavisen.no). Dette tviler jeg ikke et sekund på, jeg ser den trivselen og denne dedikasjonen hver eneste dag i øynene til mine kollegaer. Det er bare det, at dette dessverre ikke er holdbare faktorer. Det begynner å vokse seg et stadig tjukkere ”men” etter denne setningen om at jeg elsker jobben min. For det gjør jeg virkelig. MEN..

Jeg ønsker å gi deg et innblikk i noen sider ved jobben vår jeg vanskelig kan se at dere forstår, gjennom de rammene dere setter for vår yrkesutøvelse, Kristin.

Det er fredag ettermiddag. Klokka nærmer seg henting og flere med meg puster lettet ut og tenker ”vi fikk det da til, i dag og”. På tross, ville kanskje noen lagt til. MEN hva fikk vi egentlig til? Med åtte kollegaer borte med sykefravær og et vikarbudsjett som var sprengt allerede før første løvblad falt, og i tillegg fulle barnegrupper, virker forutsetningene mildt sagt elendige. Ikke elendige, hvis en tenker at barnehagens mandat er oppbevaring av barn. Elendige, når barnehagens mandat er ”å ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling”. Elendige, når vi som jobber der har dette som ambisjon, og til en hver tid ønsker mer enn hva som praktisk talt er mulig å få til.

Fredag ettermiddag. Jeg sitter inne på et lite, mørkt rom med tre barn (”Hæ?”, tenker barnehageansatte nå – ”tre barn på en voksen”?). H.C. Andersens stemme rumler rundt i rommet, bord er snudd om til sofaer og alle barnehagens pledd og puter er samlet i en diger haug. Jeg legger meg ned i haugen sammen med barna, lukker øynene og tar inn stemningen. Det er da den ene jenta på 5 år stryker meg over kinnet og hvisker til den andre; ”no sovne hu” og den andre jenta på 4 begynner å synge rolig; ”når trollmor har lagt sine elleve små troll..”. Etter hvert begynner vi å fabulere om drømmer for fremtiden. Barna forteller om jobbønsker som ”sminke-operatør” og sjukepleier og forteller levende om en bror som fikk hull i hodet to ganger. Det er den slags magi som kanskje er vanskelig å sette ord på til dere, men det er også den som driver meg. MEN den slags magi er vanskelig å få til, når voksenmangel krever fellesaktiviteter med så mange barn og så få voksne som overhode mulig. Situasjonen beskrevet over er egentlig ikke et unntak i så måte. Hele den tiden jeg tilbrakte i det magiske rommet, var jeg klar over situasjonen for mine kollegaer på andre siden av døra. Jeg forsøkte å lukke ørene for alle konfliktene, gråtingen og det mange vil kalle kaos i gangen, rett før henting. Jeg forsøkte det, fordi jeg så verdien av tida med de tre barna i blikkene, i kroppene og i stemmene deres, og ikke var villig til å gi det opp. Jeg ble nødt til å være ego. Profesjonen min formante det.

Det er ikke det, at stunder som denne er sjeldne i min hverdag på jobben. MEN, jeg savner å være tilstede i dem, uten tanken om ”MEN er det egentlig nok folk ute?”. De knappe rammene som er satt av dere for jobben vår, gjør dét nærmest til en umulighet. ”Barnehageoppropet” som florerte i sosiale media og på ulike nettsider i høst, er en sterk og viktig varsellampe på bemanningssituasjonen for førskolelærere og andre barnehageansatte, Kristin. Ta det på alvor! Vi trenger flere kompetente voksne å samarbeide med! Jeg ønsker så veldig å fortsette å dele magi og fantasteri med barnehagebarn i resten av mitt arbeidsliv. MEN…