Vi hører ikke alltid det som blir sagt, men det vi tror blir sagt
Kommunikasjon – en definisjon
kommunikasjon, av latin: Communicare, «å gjøre felles». Kommunikasjon utgjør en grunnleggende forutsetning for alt sosialt fellesskap. Ingen sosiale systemer, sosiale organisasjoner eller samfunn kan etableres og opprettholdes – eller endres – uten kommunikasjon. Først som deltaker i kommunikative handlinger blir mennesket et sosialt vesen.
Eksempel
«Jammen hør nå her, jeg sier jo bare at selvfølgelig kan vi gjennomføre det pedagogiske prosjektet, det er jo veldig spennende og utfordrende!» «Jeg synes det er mer avgjørende å få utviklet nye materialer til språkutviklingen hos barna!» «Joo, men det jeg snakker om er tiden som må brukes til det!» «Og det jeg snakker om er at vi må bli flinkere til å snakke om dette, ha en annen måte å kommunisere på!» Samtalen bølger frem og tilbake. Det er mange som er engasjert, enkelte er helt passive, noen snakker mer enn de lytter. Alt i alt er det allikevel en engasjert faglig utveksling som lenge går noenlunde bra, inntil man nærmer seg punktet der det skal konkluderes. Hvis man må konkludere, da. Det er litt uklart. Da stokker det seg litt…
Overstående eksempel er ikke representativt for kommunikasjon. Kommunikasjon er mange forskjellige ting på en gang, og det er ytterst vanskelig å fange inn alt i ett kort eksempel. Men det er likevel flere aspekter som er med her. Som det fremgår av definisjonen er kommunikasjon helt avgjørende for om vi kan skape et fellesskap, et samarbeid om bestemte mål. Hvis man sammenligner det med vår definisjon på samarbeid, er likheten påfallende. Derfor bør kommunikasjon i en barnehage være et område som dyrkes spesielt og som tas opp i personalgruppen. Hva er det som preger vår daglige omgangsform? På hvilke måter henvender vi oss til hverandre? Hvordan opplever hver og en av oss kommunikasjonen? Hva kan vi gjøre annerledes? De følgende punktene er forslag til hva man kan ta tak i når man vil gjøre en slik gjennomgang.
Vi snakker om et felles tredje, et barn, en pedagogikk, et samarbeid. Vi snakker om noe utenfor oss selv hvor våre private meninger og formuleringer ikke er en del av en faglig helhet. Vi trenger et faglig språk der vi kan møtes og snakke om barnet, barnegruppen, aktivitetene, målene med ord som personalet har felles. En personalgruppe må ha et profesjonelt språk som både kan gjengi de faglige erfaringene vi har og brukes til å utvikle pedagogikken i fellesskap.
Vi snakker ofte forbi hverandre, slik som i eksemplet over. Men i virkeligheten er det ikke alltid fordi vi er uenige, men oftere fordi vi ikke snakker om det samme, og fordi vi snakker i forskjellige lag. Den ene snakker om faglige utfordringer, den andre snakker om noe metodisk, den tredje snakker om noe praktisk og den fjerde om vår måte å snakke sammen på. Fire lag i den samme kommunikasjonen – ikke noe å si på at det blir vanskelig å konkludere, for hva var det sentrale i det vi snakket om og hvor mange tema fikk vi sett på? Klarte vi å holde sakene fra hverandre? Man må klargjøre hva som er hva. Snakker vi akkurat nå om… eller snakker vi om..? Kan vi ikke først ta stilling til… og så senere bestemme oss om..?
En god kommunikasjon forutsetter som regel at det blir ryddet opp i temaene. Det trengs oversikt og klarhet. Dette forhindrer på ingen måte kreative og nyutviklende debatter, men bare sørg for at vi vet hva vi snakker om til enhver tid. Overlapping kan ikke unngås, men det hjelper hvis den reduseres.
– Ordene vi velger
– Måten vi sier dem på
– Måten vi ser ut på når vi sier dem
– Omgivelsene, lokalet, innredningen, lyset
– Hvor trøtte vi er – og den aktuelle sinnsstemningen
Alt dette, og mer til, utgjør kommunikasjonen. Sammen danner det en ramme og en opplevelse av helheten. Og det betyr også at det som fungerer godt i en situasjon kanskje ikke gjør det i en annen. Vi må hele tiden ta hensyn til hvor vi befinner oss, hvem vi er sammen med og hvordan hele situasjonen er.
Teksten er hentet fra boken «Personalgruppen – Samarbeid og kommunikasjon» av Kjeld Rasmussen.
Det at vi ikke alltid hører det som faktisk blir sagt, kan selvfølgelig skyldes at det ble utydelig formulert, men ofte skyldes det noe annet.
Når man snakker til andre, har man det vanligvis klart for seg hva man mener. Når andre så ikke forstår, eller misforstår, går man ut fra at de ikke har hørt ordentlig etter, eller at de ikke vil forstå. Men du kan ikke forvente at det du har sagt alltid blir hørt akkurat slik du hadde tenkt og ment det!
I en systemisk forståelse av kommunikasjon utgjør hvert enkelt menneske et univers for seg. Det ligger mange år, mange erfaringer, mange følelser og tanker bak at jeg som person i dag sier det sånn og mener det slik. Hvert menneske har sitt eget univers, og det jeg sier til dem må derfor gjennom det «filteret» de har.
Derfor er det langt fra sikkert at mottakeren hører det jeg sier. Han eller hun hører kanskje noe annet, noe som passer bedre til de forutsetningene vedkommende har. Eller at samtalepartnerne i noen tilfeller hører det de vil høre.
Det er ikke alltid så entydige årsaker til en bestemt kommunikasjon, ofte er det mange forskjellige hendelser og tanker som fører til at man ikke er dem eller samspillet bevisst. Under alle omstendigheter understreker det behovet for å interessere seg for hvorfor vi tenker som vi gjør og hvorfor vi kommuniserer som vi gjør.
Vi minnes igjen Storm P. og «Det er ikke noe som kommer av seg selv, unntatt lommerusk».
Eksempel: I en personalgruppe snakker man om et barn som har mange problemer å stri med, både i og utenfor barnehagen. Mange episoder blir nevnt, og mange støttemuligheter blir diskutert. Det er også to medarbeidere som flere ganger fremhever at man ikke skal gjøre noe nå, men se tiden an og se om det skjer en endring.
På et tidspunkt truer samtalen med å begynne å gå i ring med stadige gjentakelser. Styreren avbryter derfor samtalen og oppfordrer gruppen til å bruke noen minutter på å forholde seg til hvordan de kommuniserer om denne saken. Er det noen utvikling i samtalen?
Har de låst seg fast? Klarer de å bryte dette mønsteret? Samtidig gjør hun vennlig, men bestemt oppmerksom på at hun som leder har et klart ansvar for at det skjer noe med dette barnet og at det å se tiden an kanskje rett og slett ikke er en brukbar løsning akkurat nå.
Her foreslår man å kommunisere om kommunikasjonen: Vi avtaler å bruke fem minutter på å stille oss utenfor oss selv og analysere hvordan vi kommuniserer akkurat nå. Kan vi gjøre det annerledes og bedre? Samtidig tydeliggjør dette et grunnvilkår for samtalen – det skal skje noe for dette barnet.
Maktrelasjonen blir tydeliggjort når styreren avbryter og peker på at det er ytre krav til saksgangen, og da kan alle forholde seg til den. Og igjen, man trenger ikke være enig i premissene, men fordi den er betydningsfull for kommunikasjonen er det nyttig å gjøre den synlig.
Samtidig presiseres det at styreren bør ta initiativ i en sak som denne. Det er fint hvis andre gjør det, men hvis dette ikke skjer må styreren gå inn og få analysert og forbedret den mangelfulle kommunikasjonen.
kommunikasjon, av latin: Communicare, «å gjøre felles». Kommunikasjon utgjør en grunnleggende forutsetning for alt sosialt fellesskap. Ingen sosiale systemer, sosiale organisasjoner eller samfunn kan etableres og opprettholdes – eller endres – uten kommunikasjon. Først som deltaker i kommunikative handlinger blir mennesket et sosialt vesen.
Eksempel
«Jammen hør nå her, jeg sier jo bare at selvfølgelig kan vi gjennomføre det pedagogiske prosjektet, det er jo veldig spennende og utfordrende!» «Jeg synes det er mer avgjørende å få utviklet nye materialer til språkutviklingen hos barna!» «Joo, men det jeg snakker om er tiden som må brukes til det!» «Og det jeg snakker om er at vi må bli flinkere til å snakke om dette, ha en annen måte å kommunisere på!» Samtalen bølger frem og tilbake. Det er mange som er engasjert, enkelte er helt passive, noen snakker mer enn de lytter. Alt i alt er det allikevel en engasjert faglig utveksling som lenge går noenlunde bra, inntil man nærmer seg punktet der det skal konkluderes. Hvis man må konkludere, da. Det er litt uklart. Da stokker det seg litt…
DET FAGLIGE INNHOLDET I EKSEMPLET
Grunnbetingelser for kommunikasjonOverstående eksempel er ikke representativt for kommunikasjon. Kommunikasjon er mange forskjellige ting på en gang, og det er ytterst vanskelig å fange inn alt i ett kort eksempel. Men det er likevel flere aspekter som er med her. Som det fremgår av definisjonen er kommunikasjon helt avgjørende for om vi kan skape et fellesskap, et samarbeid om bestemte mål. Hvis man sammenligner det med vår definisjon på samarbeid, er likheten påfallende. Derfor bør kommunikasjon i en barnehage være et område som dyrkes spesielt og som tas opp i personalgruppen. Hva er det som preger vår daglige omgangsform? På hvilke måter henvender vi oss til hverandre? Hvordan opplever hver og en av oss kommunikasjonen? Hva kan vi gjøre annerledes? De følgende punktene er forslag til hva man kan ta tak i når man vil gjøre en slik gjennomgang.
Profesjonell kommunikasjon er noe annet enn privat prat
Et grunnleggende aspekt ved å være samlet om et profesjonelt arbeid, er at vi snakker sammen på andre måter enn om vi er samlet om noe privat.Vi snakker om et felles tredje, et barn, en pedagogikk, et samarbeid. Vi snakker om noe utenfor oss selv hvor våre private meninger og formuleringer ikke er en del av en faglig helhet. Vi trenger et faglig språk der vi kan møtes og snakke om barnet, barnegruppen, aktivitetene, målene med ord som personalet har felles. En personalgruppe må ha et profesjonelt språk som både kan gjengi de faglige erfaringene vi har og brukes til å utvikle pedagogikken i fellesskap.
Vi snakker ofte forbi hverandre, slik som i eksemplet over. Men i virkeligheten er det ikke alltid fordi vi er uenige, men oftere fordi vi ikke snakker om det samme, og fordi vi snakker i forskjellige lag. Den ene snakker om faglige utfordringer, den andre snakker om noe metodisk, den tredje snakker om noe praktisk og den fjerde om vår måte å snakke sammen på. Fire lag i den samme kommunikasjonen – ikke noe å si på at det blir vanskelig å konkludere, for hva var det sentrale i det vi snakket om og hvor mange tema fikk vi sett på? Klarte vi å holde sakene fra hverandre? Man må klargjøre hva som er hva. Snakker vi akkurat nå om… eller snakker vi om..? Kan vi ikke først ta stilling til… og så senere bestemme oss om..?
En god kommunikasjon forutsetter som regel at det blir ryddet opp i temaene. Det trengs oversikt og klarhet. Dette forhindrer på ingen måte kreative og nyutviklende debatter, men bare sørg for at vi vet hva vi snakker om til enhver tid. Overlapping kan ikke unngås, men det hjelper hvis den reduseres.
Utgangspunkter for kommunikasjon i en personalgruppe
Det er mange faktorer og dimensjoner som er aktive samtidig og som til sammen utgjør kommunikasjonen:– Ordene vi velger
– Måten vi sier dem på
– Måten vi ser ut på når vi sier dem
– Omgivelsene, lokalet, innredningen, lyset
– Hvor trøtte vi er – og den aktuelle sinnsstemningen
Alt dette, og mer til, utgjør kommunikasjonen. Sammen danner det en ramme og en opplevelse av helheten. Og det betyr også at det som fungerer godt i en situasjon kanskje ikke gjør det i en annen. Vi må hele tiden ta hensyn til hvor vi befinner oss, hvem vi er sammen med og hvordan hele situasjonen er.
Teksten er hentet fra boken «Personalgruppen – Samarbeid og kommunikasjon» av Kjeld Rasmussen.
Kommunikasjon Del 2
Vi hører ikke alltid det som blir sagt, men det vi tror blir sagtDet at vi ikke alltid hører det som faktisk blir sagt, kan selvfølgelig skyldes at det ble utydelig formulert, men ofte skyldes det noe annet.
Når man snakker til andre, har man det vanligvis klart for seg hva man mener. Når andre så ikke forstår, eller misforstår, går man ut fra at de ikke har hørt ordentlig etter, eller at de ikke vil forstå. Men du kan ikke forvente at det du har sagt alltid blir hørt akkurat slik du hadde tenkt og ment det!
I en systemisk forståelse av kommunikasjon utgjør hvert enkelt menneske et univers for seg. Det ligger mange år, mange erfaringer, mange følelser og tanker bak at jeg som person i dag sier det sånn og mener det slik. Hvert menneske har sitt eget univers, og det jeg sier til dem må derfor gjennom det «filteret» de har.
Derfor er det langt fra sikkert at mottakeren hører det jeg sier. Han eller hun hører kanskje noe annet, noe som passer bedre til de forutsetningene vedkommende har. Eller at samtalepartnerne i noen tilfeller hører det de vil høre.
Derfor er det helt avgjørende for en fruktbar kommunikasjon at vi gjensidig får bedre styr på hvilke filtre vi bærer med oss.
På et personalmøte var det diskusjoner om et barn som nylig var blitt overført fra en annen barnehage som ikke «klarte» barnet lengre. Barnet var veldig urolig, rastløst og med et kraftig språk overfor andre. På møtet sa en av førskolelærerne at hun absolutt mente barnet burde undersøkes av en spesialist og hun kom med flere uttalelser om sin usikkerhet overfor barnet. Dette ble av to kollegaer hørt som at hun dels ikke likte barnet og dels gav opp for lett. Førskolelæreren mente ingen av delene, men kommunikasjonen gikk lenge og omstendelig før dette ble oppklart.
Det kan ligge mange forskjellige forklaringer bak en slik hendelse. I dette konkrete tilfellet handlet det om at førskolelæreren tidligere var i en barnehage med et barn som minnet mye om det barnet man nå diskuterte. Den gang hadde man alt for lenge oversett symptomene.Det er ikke alltid så entydige årsaker til en bestemt kommunikasjon, ofte er det mange forskjellige hendelser og tanker som fører til at man ikke er dem eller samspillet bevisst. Under alle omstendigheter understreker det behovet for å interessere seg for hvorfor vi tenker som vi gjør og hvorfor vi kommuniserer som vi gjør.
Vi minnes igjen Storm P. og «Det er ikke noe som kommer av seg selv, unntatt lommerusk».
Metakommunikasjon
Metakommunikasjon vil si at man forholder seg til måten det kommuniseres på akkurat nå. Man kommuniserer om kommunikasjonen.Eksempel: I en personalgruppe snakker man om et barn som har mange problemer å stri med, både i og utenfor barnehagen. Mange episoder blir nevnt, og mange støttemuligheter blir diskutert. Det er også to medarbeidere som flere ganger fremhever at man ikke skal gjøre noe nå, men se tiden an og se om det skjer en endring.
På et tidspunkt truer samtalen med å begynne å gå i ring med stadige gjentakelser. Styreren avbryter derfor samtalen og oppfordrer gruppen til å bruke noen minutter på å forholde seg til hvordan de kommuniserer om denne saken. Er det noen utvikling i samtalen?
Har de låst seg fast? Klarer de å bryte dette mønsteret? Samtidig gjør hun vennlig, men bestemt oppmerksom på at hun som leder har et klart ansvar for at det skjer noe med dette barnet og at det å se tiden an kanskje rett og slett ikke er en brukbar løsning akkurat nå.
Her foreslår man å kommunisere om kommunikasjonen: Vi avtaler å bruke fem minutter på å stille oss utenfor oss selv og analysere hvordan vi kommuniserer akkurat nå. Kan vi gjøre det annerledes og bedre? Samtidig tydeliggjør dette et grunnvilkår for samtalen – det skal skje noe for dette barnet.
Maktrelasjonen blir tydeliggjort når styreren avbryter og peker på at det er ytre krav til saksgangen, og da kan alle forholde seg til den. Og igjen, man trenger ikke være enig i premissene, men fordi den er betydningsfull for kommunikasjonen er det nyttig å gjøre den synlig.
Samtidig presiseres det at styreren bør ta initiativ i en sak som denne. Det er fint hvis andre gjør det, men hvis dette ikke skjer må styreren gå inn og få analysert og forbedret den mangelfulle kommunikasjonen.
