Bokanmeldelse: Kritisk og begeistret. Barnehagelærerens fagpolitiske historie.

"Boka har rørt meg både som kvinne, fagforeningsmenneske og profesjonsutøver og anbefales varmt til alle barnehagelærere og andre med hjerte for barnehagepedagogikk", skriver anmelderen av Kritisk og begeistret.
 
boken:Kritisk og begeistret. Barnehagelærerens fagpolitiske historie. Boken er skrevet av Anne Greve, Turid Thosby Jansen og Morten Solheim, og utgitt på fagbokforlaget 2014. 170 sider.

Anmelder: Mona Nicolaysen
 
Bokas forside kommuniserer godt med innholdet og bringer fram minner fra egen utdanning og praksis. Boka er oversiktlig og hvert kapittel innledes slik at leseren raskt får et innblikk i tematikken. Illustrasjonene støtter forfatternes intensjoner om å binde sammen før og nå, og man kan lese barnehageprofesjones reise bare ved å se på bildene og kjenne igjen sin egen reise som profesjonsutøver samtidig. Hvem var jeg som pedagog da de ulike dokumentene var gjeldende? Hvilke temaer diskuterte vi? Hvordan har de offentlige føringene fått virke i og gjennom meg som barnehagelærer?
 
Når forfattere gir seg i kast med historiske perspektiver, opplever jeg ofte at sammenhengen mellom historikk og tematikk ikke alltid blir like tydelig. Historikken kan fort bli en fortelling for seg selv. I Kritisk og begeistret syns jeg forfatterne mestrer denne koblingen. Bokas første kapittel Barnehagelærernes forbilder skisserer et historisk landskap der barnehagelæreren som profesjonsutøver har hatt motstridende rammefaktorer. Fröbels radikale ideologi om demokrati og frihet har blitt gjort utydelig i møte med hjemlige og moderlige idealer og utviklingspsykologiske perspektiver. Forfatterne skriver fram et spenningsfelt mellom lek og læring, hjem og barnehage som har eksistert i barnehagepedagogikken helt siden Fröbels tid.

Viktig om bakgrunn

I kapittel to Barnehagelærerens allianser og fagforeninger beskrives ulike samarbeidsarenaer og allianser og deres betydning for barnehageprofesjonen. Når forfatterne skriver om veien fra et sosialpolitisk og forebyggende tiltak til pedagogisk virksomhet forsterkes inntrykket fra første kapittel om en profesjon som opererer og forsøker å skape en identitet og myndighet i mellomrommet mellom mange andre institusjoner. Jeg opplever nettopp dette kapittelet som særlig viktig fordi det viser at aksept for barnehagen som pedagogisk virksomhet ikke har kommet av seg selv, men har tatt form gjennom målrettet arbeid fra flere hold. Husmødre, idealister, pionerer, kvinnebevegelsen og fagforeningene har alle vært viktige aktører. Faksimilene fra aviser tilbake til 1948 og Turid Thorsby Jansens tilbakeblikk til fagforeningskampene fra 60- til 80-tallet bringer leseren nærmere tidsånden samtidig som man kan kjenne igjen utfordringene som fortsatt eksisterer med tanke på stolthet, engasjement og status i yrket i dag.
 
Kapittel tre handler om Barnehagelærerens utdanning og fokuserer særlig på mellomrommet mellom praksis og teori/akademia i vid forstand. Dette kommer til syne gjennom tilbakeblikk på diskusjoner og begrunnelser for valg av innhold i utdanningens ulike epoker, samt kritiske perspektiver på hvem som har makt til å skape innholdet. Forfatterne fremstår som særlig kritiske i beskrivelsen av prosessen rundt ny barnehagelærerutdanning, tidsperspektiver og mangel på engasjement fra profesjonsutdannere, profesjonen og fagforeningen. «Med så store forandringer som den nye rammeplanen innebærer, er det urovekkende at profesjonen selv ikke var mer synlig i debatten om den og hva slags kunnskaps- og profesjonssyn den reflekterer (s.100).» Videre reflekteres det også kritisk rundt beslutningen om å fjerne pedagogikk som et eget fag i utdanningen og hvilke konsekvenser dette kan ha for forståelsen av barnehagepedagogikkens og profesjonens særpreg.

Viktige spørsmål

Når forfatterne skriver om Barnehagelærerens autonomi blir temaet introdusert via rammeverk gjennom tidene og barnehagelærerens selvråderett settes i sammenheng med kunnskap og bevissthet hos barnehagelærerne selv, forholdet mellom ulike yrkesgrupper i barnehagen og ubundet tid. Det pekes også på tidsskriftenes betydning som møteplass for ulike diskusjoner innenfor profesjonen. Videre hvordan private aktører, et smalere kunnskapssyn og økonomiske prinsipper virker på barnehagelærerens råderett og metodefrihet i barnehagen. Mot slutten av kapittelet stilles et viktig spørsmål: Bidrar profesjonen i enkelte tilfeller selv til å begrense sin egen profesjonelle autonomi?
 
Bokas siste kapittel Barnehagelærerens framtid - hva står på spill? viser tydelig at forfatterne er både personlige og politiske. Dette er en styrke i boka som helhet også. Her skisseres ulike internasjonale, nasjonale og lokale utfordringer som barnehagelærerne i følge forfatterne må ta aktivt del i å forme løsninger på. En måte å gjøre dette på er å lese denne boka for å kjenne barnehagelærernes historie og bruke den «(…) aktivt når de skal gå inn i debatten om sitt profesjonsfelt som kritiske aktive deltakere (s.156).»
 
Jeg har lest Kritisk og begeistret med 20 års praksis fra barnehagen som bakteppe. Jeg har vært øvingslærer, fagpolitisk aktiv som tillitsvalgt for Utdanningsforbundet og foreleser og jeg tenker at denne boka vil treffe en profesjon som fortsatt kan oppleves og opplever seg selv som utydelig i samtidens spenningsfelt og mellomrom. Noe av det som har gledet meg mest er de gjennomgående kvinneperspektivene. Ikke bare som i at det har vært enkelte viktige kvinnelige forbilder eller at likestillingsorganisasjonene har hatt betydning, men som i at kvinner spesielt og generelt skrives fram som selve grunnlaget for bokas fortelling. Om jeg skulle anbefale den helt spesielt for noen, ville jeg bedt alle som jobber fagpolitisk for læreryrket generelt (fra barnehage til høgskole) om å lese kapittel 2. Det er et heftig kapittel. Boka har rørt meg både som kvinne, fagforeningsmenneske og profesjonsutøver og anbefales varmt til alle barnehagelærere og andre med hjerte for barnehagepedagogikk.