Å frata barnehagelærerne metodefriheten framstår i beste fall som en feilslutning – i verste fall som et tilslørt maktgrep for å sette en stopper for en brysom debatt som reiser kritikk mot målstyringsideologien.

Kunnskapsdepartementet har sendt forslag til endringer i barnehageloven ut på høring. Innledningsvis står blant annet følgende punkt som en oppsummering av hva det handler om:
 
- Presisering av barnehagenes arbeid med dokumentasjon og vurdering.
 

Vigdis Foss, høgskolelektor i

pedagogikk,
Høgskolen i Bergen.
Bak denne formuleringen skjuler det seg et forslag om å flytte retten til å vurdere og velge metoder fra barnehagene til barnehageeierne som skal ha «rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte for å følge med på barns trivsel og utvikling i hverdagen, og for å oppdage og følge opp barn med særlige behov for hjelp og støtte.» I lovforslaget fratas samtidig foreldrene retten til å samtykke, eller ikke, til kartlegging av eget barn. Det vil si at foreldrenes rett til medvirkning svekkes.
 
Per i dag står det eksplisitt i rammeplanen at barnehagene har metodefrihet. «Barnehagene» kan vanskelig forstås som andre enn barnehagelærerne og de ansatte i barnehagen. Forslaget er altså en radikal endring av barnehageprofesjonens faglige mandat og en klar mistillitserklæring til barnehagelærerne. Det står rett nok at pedagogisk leder og styrer skal ha medvirkning, men det er en formulering av liten verdi. Allerede i dag blir mange barnehager pålagt kartleggingssystemer og programmer mot sin vilje og faglige vurdering, og i strid med rammeplanen. Å frata en profesjon faglig autonomi i bytte mot en rolle som manualforvalter og en formulering om medvirkning med den som overtar makten, er en provokasjon. Metodevalg må foretas av de som har faglig kompetanse og står nær barna i barnehagen.
 
Jeg tror vi er enige om at barnehageeier må kunne være medvirkende i drøftinger om barnehagens innhold og praksis. Samt at det på eiersiden kan finnes både interesse for og kompetanse til å være med på å skape gode barnehager. Vi er også enige om at barnehagens innhold og arbeid skal vurderes, og at barns trivsel og utvikling skal følges med og følges opp systematisk. Det finnes gode formuleringer om dokumentasjon og vurdering i høringsutkastet. Men de gir ingen garanti mot massekartlegging og bruk av tvilsomme metoder. Ingen barnehageeier sier i dag at de dokumenterer for dokumentasjonens skyld. Kartleggingen begrunnes blant annet med tidlig innsats og at den skal støtte barns læringsprosesser, altså som hentet ut av høringsutkastet. Foreldresamtykke og barnehagens metodefrihet har dreid seg om retten til å si nei takk til det mange oppfatter som unødvendig massekartlegging. Videre handler det om å si nei til programmer og systemer som måler og regulerer barns ferdigheter og atferd på en måte som er direkte i strid med det synet på barn som rammeplanen bygger på og barnehagelærernes profesjonelle vurdering. Å frata foreldrene samtykkeretten og barnehagelærerne metodefriheten er ikke en presisering av arbeidet med dokumentasjon og vurdering. Det framstår i beste fall som en feilslutning – i verste fall som et tilslørt maktgrep for å sette en stopper for en brysom debatt som reiser kritikk mot målstyringsideologien.
 
Når departementet åpenbart mener at barnehagelærerne ikke er kompetente til å vurdere hvilke metoder de bør bruke i barnehagen, synes jeg vi må få vite hvilken barnehagefaglig kompetanse på eiersiden det er barnehagene mangler, eller at dette ganske enkelt er nok et grep for å effektivisere barns oppvekst. Jeg forstår at politikere og profesjon kan ha ulike meninger og interesser, og at det kan skape debatt. Det jeg ikke forstår er at kunnskapsdepartementet ser seg tjent med å forsterke inntrykket av mistillit til de som burde være deres viktigste samarbeidspartnere i arbeidet med å skape gode skoler og barnehager - lærerne.
 
Høringsfristen er 19.01 – bli hørt!