Nye svar på gamle spørsmål.

Hvordan svarer man på det urgamle spørsmålet om hvordan barnet ble til – når barnet er donorbarn, har to mødre, eller er adoptert?
 
Noen barn har to mammaer. Noen har to pappaer. Noen barn har foreldre som har måttet få hjelp for å få dem. Noen er adoptert og har et dobbelt sett foreldre. I dag er det flere måter å bli foreldre på. Hvordan snakker vi med barna i barnehagen om det?
 
Tone Bråten, pedagog, familieterapeut og veileder for par som strever med å få barn, vet hva hun snakker om. Hun og mannen måtte gjennom fire prøverørsforsøk før hun ble gravid. Og resultatet, tvillingene som nå er fem år, vet hvordan de ble til.
 
– Ja, vi har forklart dem hvordan de ble til. Det gikk veldig fint. Barn er jo åpne, de tar slikt på strak arm og har ikke de samme sperringene som oss voksne, sier Bråten.
 
barnehagefolk - tema:kroppene Denne saken er publisert i Barnehagefolk nr. 4/2014. Hvis du ikke får det i posten, følg linken for å tegne abonnement eller kjøp ett enkeltnummer.
 

Skrev barnebok

Behovet for å kunne snakke med barn om alternative måter å komme til verden og til foreldrene på, er absolutt til stede, mener Bråten. Selv møtte hun et par som hadde gjennomført eggdonasjon i Spania, og som hadde bestemt seg for ikke å si noe til det kommende barnet om hvordan det ble til. Men barnet hadde et utseende som manglet noen av de typiske trekkene ved en av foreldrene, og dette ble et problem for foreldrene. En hemmelighet som ble litt for stor og litt for vanskelig å håndtere. Foreldrene oppsøkte Tone Bråten for å få veiledning, og i løpet av denne prosessen kom også ideen til barneboka som Bråten gav ut tidligere i år; Ole er laget av et magisk rumpetroll.
 
– Jeg så at både foreldre, de som jobber i barnehager og andre voksne kunne ha nytte av en bok når dette skal forklares. Det er mange tabuer knyttet til assistert befruktning, det er ulike meninger om hva som skal være lov og ikke lov, og mange opplever hele problematikken som vanskelig og utfordrende. Noen foreldre frykter å bli avvist når barnet oppdager at de ikke er de "riktige" foreldrene. Andre synes bare det er vanskelig å snakke om. Men når vi har normalisert sæddonasjon, så skylder vi barn litteratur og kunnskap om hvordan det foregår.
 
I boka lager mor til Ole en fortelling om hvordan han ble til. Pappas sædceller, som ligner på rumpetroll, greide ikke å svømme så fort som de skulle. Derfor fikk mamma og pappa til Ole hjelp på et sykehus, der en lege hadde fått et "magisk rumpetroll" fra en annen mann.
Legen satte det magiske rumpetrollet inn i magen til mamma. Det svømte racerfort og nådde fram til mammas egg. (...) –Og det ble meg! sa Ole stolt.
 
– I Norge opererer vi bare med åpen donor, og Bioteknologirådet har tolket Barnekonvensjonen slik at barn skal kunne få vite hvem som er deres biologiske opphav. Men vi vet at for dem som har vært i utlandet for å finne donor, så kan det dukke opp situasjoner der en hemmelighet blir for stor og vanskelig å håndtere. Derfor anbefaler jeg alle at de, for barnas skyld, forteller hvordan ting henger sammen, sier Bråten.
 
– Når, og hvordan, tenker du deg at dette bør formidles til barna? – Jeg tror 4-5-årsalderen er et gunstig tidspunkt. Da er barna store nok til å kunne forstå en del, om ikke hele bildet, og de begynner å vise interesse for hvordan de ble til. Og jeg tror det bør gjøres mest mulig naturlig, som en fortelling på sengekanten der foreldrene forteller historien.
 
– Men også i barnehagen?
– Ja, absolutt. Vi må huske at det er en ny generasjon som vokser opp nå, og at det er svært mange barn som selv er resultat av, eller kommer i kontakt med barn, som er blitt til på et annet vis. Og det er svært viktig at vi normaliserer dette ved å snakke om det.
 
– Er barnehagene modne for dette?
– Det tror jeg vil variere, og jeg tror mange vil oppleve det som utfordrende. Både fordi det er et nytt og litt ukjent område, og fordi det er ulike holdninger og meninger rundt assistert befruktning. Det kan også være at det finnes foreldre som vil fortelle, og andre foreldre som ikke vil. Så det kreves et visst mot hos barnehageansatte for å ta det opp, men jeg mener det bør gjøres. Barnehageansatte må skille mellom private synspunkter og den profesjonelle rollen, og bør se det fra barneperspektivet. Vi skylder faktisk disse barna som er kommet til på en annen måte å normalisere det og snakke åpent om det, sier Tone Bråten.

Ønskebarn

Også i Ønskebarn – Norsk forening for fertilitet og barnløshet, ønsker man seg oppdaterte barnehager med kompetanse til å kunne snakke om disse temaene. Styreleder i Ønskebarn, Renate Kurszus, mener det er flere situasjoner i barnehagen der temaet "Hvordan ble jeg til?" kan bli aktuelt.
 
– For det første er det naturlig at barnehagene, for eksempel i forbindelse med et tema om kroppen, snakker generelt om hvordan et barn blir til. I den sammenhengen må man i vår tid også snakke om alternativene til den tradisjonelle måten.
– For det andre kan det være at barnehagen har et eller flere barn som vet at de er donorbarn, og som selv kommenterer eller stiller spørsmål om dette. Da er det viktig at de barnehageansatte er forberedt og har kompetanse til å svare på spørsmålene som dukker opp.

Barnehageansatte må skille mellom private synspunkter og den profesjonelle rollen, og bør se det fra barneperspektivet.


Derfor mener Ønskebarn og Renate Kurszus det er viktig at barnløshet får en større plass i utdanningen av barnehagelærere. De som skal arbeide i barnehager bør både ha kunnskap om assistert befruktning og sæddonasjon, og om hvordan det foregår, men også kunnskap om og forståelse for hva barnløshet er.
 
– Barnehagene må være realitetsorientert og oppdatert på hva som skjer på dette området i dag, og de må kunne snakke med både barn og voksne om det. En god og åpen dialog med foreldrene er også avgjørende i denne sammenhengen, sier Renate Kurszus i Ønskebarn.

Adoptivbarn

En annen gruppe barn som har kommet til familien sin på en annen måte enn den mest vanlige, er adoptivbarna. Mange av disse skiller seg utseendemessig ut fra foreldre og øvrig familie, og vil før eller siden spørre selv, eller bli konfrontert med, at de ser annerledes ut.
 
Øystein Gudim, daglig leder i Adopsjonsforum, minner om at bevissthet om etnisk identitet må læres – den kommer ikke av seg selv.
 
– Foreldre vil i varierende grad snakke med barnehagen om barnets bakgrunn. Det må barnehagen respektere. Men generelt oppfordrer vi foreldre og barnehager til å ha en god dialog og finne ut hva som skal sies og hvordan, sier Gudim.
 
– Denne dialogen er de voksnes ansvar. Man må være klar over at barnet kan komme inn i problemfelt som det må hjelpes gjennom. Hvordan barnehagen forholder seg til barnets bakgrunn, blir derfor viktig for barnets opplevelse av seg selv. For eksempel er rasistiske holdninger et av de temaene som foreldrene er opptatt av, og som de ofte ønsker at barnehagen skal engasjere seg i. Det er viktig at barnehagen er med på å hjelpe barnet til å få et godt selvbilde, sier Gudim.
 
Adoptivfamilien opplever seg som en vanlig familie. Foreldrene ønsker å støtte opp om barnets stolthet over etnisk bakgrunn, men samtidig ønsker de ikke at barnet skal oppleves og behandles annerledes enn andre.
 
– Dette dobbeltbudskapet må barnehagen være oppmerksom på, slik at disse signalene ikke gjør de ansatte i barnehagen usikre og lite villige til å ta opp spørsmål. Det er viktig at en sørger for å få de opplysninger som er relevante i forhold til barnets opphold i barnehagen. Men informasjon om barnets biologiske foreldre og årsaken til at barnet ble adoptert bort, er derimot eksempler på informasjon som ikke er relevant for barnets opphold i barnehagen, mener Gudim.
 
– Temaer som “meg selv” og “familien min” er også viktige for adoptivbarn, men barnehagen må ha gjennomtenkt hvordan disse emnene skal presenteres og betones. Når man i barnehagen snakker om ulike typer familier, er det viktig å ikke glemme de “utradisjonelle” familiekonstellasjonene, inkludert adoptivfamilier, sier Øystein Gudim.

Heftet Adoptivbarn i barnehagen

Adopsjonsforum har laget heftet Adoptivbarn i barnehagen, og her lister de blant annet opp noen punkter som de mener barnehagen bør vektlegge:
 
  • Noen av forholdene rundt adopsjonen vil ha direkte betydning for barnets utvikling og må bli et nødvendig innslag i samarbeidet med foreldrene. Barnehagen har et ansvar for å ta del i dette.
  • Gjennomføre en samtale med foreldrene om hva barnet selv vet og har forstått om sin bakgrunn. Videre finne ut hva foreldrene ønsker barnehagen skal fokusere på, hvordan de ønsker at temaet skal vektlegges og hvilke begreper som bør brukes.
  • Samtale med foreldrene om hvordan de ønsker at spørsmål rundt barnets kulturelle opprinnelse skal belyses. Barnets etniske tilhørighet og felles holdninger til dette må prioriteres i samarbeidet med foreldrene.
  • Støtte opp om barnets utvikling av identitet, slik at det blir harmoni mellom barnets bakgrunn og den verden barnet lever i.
 
 
barneboktips
Om donorbarn:
Tone Bråten: Ole er laget av et magisk rumpetroll. Kolofon 2014. (kan bestilles direkte fra forfatteren på toneveileder@gmail.com eller fra tanum.no) Dette er den eneste boken vi har funnet på norsk om dette temaet. I Danmark finnes det flere, blant annet Slottet med de mange værelser (Helene Goldberg og Maruska la Cour Mosegaard) som forteller om de mange ulike måtene barn blir til på.
 
Om adopsjon:
Elisabeth Moseng: Når jeg blir storebror. Mangschou, 2014.
Bodil Vidnes-Kopperud: Ønskejenta. CappelenDamm, 2007.
Emma Adbåge: Hente Joel. Mangschou, 2006.
Cathrine Bakke Bolin: En mamma og pappa til Gabriel. Gyldendal, 2006.