Å skape rom hvor barn og voksne føler seg fri til å leke og samspille kan oppleves vanskelig for mange.
Det ringer på døra i lekeverkstedet. Jeg kikker ut av glassruten, men ser bare to voksne som smilende kikker ned. Da vet jeg hvem som kommer på besøk. Det er de yngste barna som er så lave at jeg ikke ser dem før jeg åpner. De kommer sammen med «sine» voksne som har full oppmerksomhet på sin lille flokk. Da kiler det litt ekstra i magen, for lek med denne gjengen byr alltid på tett samspill, fri eksperimentering og improvisasjon med materialene. De skrider inn i rommet som performance-artister fri fra forventing om hvordan rommet skal inntas og hvordan leken skal lekes. Det er bare å henge seg på.
Å skape rom hvor barn og voksne føler seg fri til å leke og samspille kan oppleves vanskelig for mange. Vi husker selv barndommens lek og har en forventning om hvordan den lekes. Vi tilbyr dukkekrok og bondegård, men de yngste leker slett ikke etter forventningene. De putter dyrene i veskene og kroppen i komfyren. Da er det lett å trekke slutningen at de leker feil, at vi må lære dem å leke. Samtidig kreves det av oss at vi skal se barna som kompetente, ikke som små femåringer, men som toddlere fulle av kraft til å ta inn verden og skape mening av den – på sitt vis. Det skjer langt mer spennende ting om vi snur på rollene og lar de yngste være våre læremestre. Vi husker ikke vår egen toddlertid og må derfor opptre som lyttende elever til barna. Først når man møter rommet med samme åpne sinn og åpne blikk, kan vi lage rom der både liten og stor kjenner at det er godt å være.
Barnas umiddelbare reaksjon på rommet viser hva den grunnleggende leken består i - tumle, frakte, sanse, åpne og lukke, helle og tømme, skyve og dra, gjemme og fikle … Etter mange lekende dialoger har jeg laget møteplasser i rommet der alt dette blir mulig – som små øyer i landskapet lokker de sjøfarende til seg. Barna vandrer til, fra og i mellom møteplassene. I flyten tar de med seg lyder, lukter, erfaringer, følelser og kunnskap. De leder an i lek som er så grunnleggende at man ikke kan leke den feil. Her skal ingenting presteres, bare oppdages. «Så befriende!», tenker jeg, mens en liten hånd drar meg med bort i ballbingen. Hun vil vise hva som skjer når hun triller den ene ballen etter den andre gjennom røret. Jeg får lyst til å prøve selv. Hun applauderer for meg. Læremesteren er fornøyd med eleven og henter et silkesjal som kan ta oss videre inn i samspillets og improvisasjonens uforutsigbare verden.
Hva rommet har å by på er tydelige viktig oss som er sammen i det. Lek på toddlervis blir enda friere der materiellet ikke representerer noen fasit, eller dikterer oss. Det klassiske ferdigproduserte leketøyet kan begrense, fordi det ofte bare har en måte det kan brukes. Slikt lekemateriell havner fort på gulvet og blir det min svigermor kategoriserer som «husefyll» - ting vi har, som tar opp plass, men som vi egentlig ikke ser mening i lenger. Barna bryr seg lite om salgsargumentet «lek og lær» som stod på emballasjen da vi kjøpte det. Åpent materiale som sanseflasker, baller, rør, fjær, makulert papir, tepper og kongler ser ut til å være like interessant hver gang de yngste leker i rommet. I samspillet som oppstår med dette gnistrer det i øyekontakten mellom barn og voksne. Jeg ser og kjenner det selv at her går læringen begge veier. Rommet og det vi finner her hjelper oss å skape og forsterke relasjonen, skape oss selv og forme hverandre.
Betydningen av rommet har også sammenheng med betydningen av lek for barnet. Lek er knyttet til en grunnleggende opplevelse av at livet er godt. Lek er en måte å tenke på, sier Birgitta Knudsdotter Olofsson. Å få bruke den gir livsmot, glede og frihetsfølelse. Den er også en måte å lære og søke erfaringer på. Rom som lokker, flørter og utfordrer deres lekende tankegang gir dermed også livslyst, frihet og et vidt spekter av ukontrollerbar læring.
Det nærmer seg lunsjtid og leken avrundes for denne gang. Jeg vinker til mine læremestre og kjenner jeg smiler lenge etter at de er forsvunnet rundt hjørnet. Møtene med denne gjengen gjør alt ting nytt, ingenting blir det samme. Gamle ideer om hva et lekerom bør inneholde blir utfordret, snudd på hodet og revurdert. For hver gang de er på besøk får jeg nye ideer til hva rommet kan inneholde. Mens jeg noterer ideene ned, slår det meg: Å skape gode rom med de yngste som læremestre kan bli en lyttende pedagogikk med medvirkning av beste sort.
