Logg inn:
Utvikling i gruppe – det umuliges kunst?
Leif Askland   02.05.18
Pedagogikk er et politisk virkefelt, der sannhetene går hånd i hånd med tidsånden - den dominerende politiske myndigheten og de mange agendaer som enkeltgrupper og enkeltmennesker måtte ha, på vegne av «barns beste». Dette gjelder også for prioriteringer mellom individ og gruppe i barnehagen.
Jeg går stille inn i barnehagen. Skal hente to livlige 4-åringer. Det er ganske stille inne i den gamle trebygningen. Kan det virkelig oppholde seg 20 barnehagebarn her? Men når jeg kommer litt lenger inn hører jeg noe. Jeg hører en voksen prate. Hun leser. Hun stopper opp og prater med barna. Leser videre. Og jeg hører noe annet: Lyden av en intens konsentrasjon. 20 barn intenst opptatt av det samme. Jeg blir stående. Har god tid. Nyter denne lyden av tilstedeværelse og trivsel i fellesskap.
 

Tilsyn og forebygging

Jeg startet mitt barnehageliv på begynnelsen av 1970-tallet. Barnehagen som institusjon lå under Lov om barnevern og daginstitusjonene/daghjemmene som tok imot barn på heltid var få og et storbyfenomen. Disse institusjonene var forbeholdt barn fra såkalte belastede familier, enslige forsørgere og studenter. De var i sannhet forebyggende tiltak og levde opp til sitt navn: daghjem. Det fantes også halvdagsbarnehager, et middelklassefenomen med en klar Frøbel-tilknytning, et pedagogisk tilbud såvel som sosialt. På 1970-tallet smelter disse to tradisjonene sammen, og blir lagt under et helt nytt lovverk, Lov om barnehager. Dette blir oppstarten for en helt ny oppvekst for barn, en oppvekst i institusjon, i gruppe og i det offentlige rom. Uten foreldrene i den umiddelbare nærhet, blir barnet allerede fra ettårsalderen en samfunnsborger med en selvstendig identitet (Winger, 1994).
 
barnehagefolk Årets første barnehagefolk er nå ute hos våre abonnenter. Temaet i dette nummeret er "Gruppen".

Barnehagefolk er tidsskriftet for og av barnehagefolket - spekket med artikler med erfaringsutveksling, kunnskapsdeling og meningsbryting.

Hvis du ikke allerede er abonnent, følg denne linken for å lese mer og tegn abonnement.
 
Det er en spennende tid, med store motsetninger, hissige diskusjoner og demonstrasjonstog. Det handler om barn, om mor og barn, om kvinner og om kvinnefrigjøring. Det er rødstrømpenes tiår, der gjerder rives, grenser forflyttes og pedagogikken som et politisk redskap viser seg i et lys som provoserer, skremmer og utvikles. Pedagogikken får nytt ansikt. Frances Vestins bok Håndbok i barneindoktrinering, setter i gang følelsestunge diskusjoner. Hun sier innledningsvis: «Ingen oppdragelse er upolitisk. Vi former barna fra de er født, enten vi planlegger det eller ikke. Men tilpasser vi dem egentlig til et samfunn som burde forandres? Hvordan kan vi påvirke dem til å bli solidariske, åpne og frie mennesker?» (Vestin, 1969).
 
I kjølvannet av denne diskusjonen kommer en like tung diskusjon: Har barn godt av å være borte fra sin mor de første leveårene? Psykologen Anne Marit Duve kommer i 1972 med et grundig vitenskapsbasert manifest – Det første leveårets psykologi – som presenterer forskning om hvor viktig bindingen med mor er og hvilke skader og feilutvikling det kan føre til om dette båndet blir brutt. Veldig snart får hun tilsvar fra en annen psykolog, Hanne Haavind og en gruppe fagfeller som i antologien Myten om den gode mor (1973) underbygger, like vitenskapelig, hvordan barn utvikler seg i positiv retning i miljøer som bygger kollektive innsatser. Videre handler det om hvordan tradisjonell psykologi bygger opp under kvinneundertrykkende og patriarkalske mekanismer, relasjonelt og samfunnsmessig. Denne diskusjonen dukker opp med jevne mellomrom, avhengig av politiske og økonomiske vinder.
 
Mange faktorer virker sammen når barnehageutbyggingen skyter fart, kanskje først og fremst den nye økonomiske situasjonen Norge vokser seg inn i, behovet for en større, aktiv yrkesbefolkning, forståelsen av likestilling og gradvis også en utvikling av kvaliteter i selve barnehagepedagogikken.
 

Frigjøring og demokrati

Barnehagepedagogikken har fram til 60-70-tallet levd et veldig stille liv. Noen smuler fra allmenn pedagogikk har falt ned og blir tatt imot blant barnehagens entusiastiske fotfolk. Psykologien, med Erik H. Erikson og Anna Freud, utgjorde en stor del av grunnlaget i det å forstå menneskets første utviklingstrinn, Jean Piaget gjør sitt inntog og sammen med den sovjetiske pedagogiske vitenskap er disse blant de første bidragene til det som de neste tiårs pedagogiske utvikling i barnehagen skal bygge på. Barnehagen blir også en base for frihetstenking, Paulo Freire feier med boken De undertryktes pedagogikk over store deler av verden og blir det viktigste elementet i det som skal bli den nordiske dialogpedagogikken: «Barna skal være aktive og selv medvirke til utformingen av undervisningen. Det innebærer at læreren og barnet får komplementære roller, dvs. at læreren lærer av barnet slik barnet lærer av læreren» (Kärrby, 1985, s. 138, min oversetting). Dialogpeagogikken er et antiautoritært uttrykk og anerkjenner barnet som et eget, selvstendig individ som har forhandlingsrett. Vi ser her begynnelsen på den bølgen som har ridd barnehagen i mange år: Barns rett til medbestemmelse. Fra 1980-tallet skyter virkelig barnehagepedagogisk forskning og utviklingsarbeid fart. Danmark er til å begynne med i front med pedagogiske utviklingsarbeid, men innhentes etterhvert av både Sverige og Norge. Og mye handler om barn og gruppe. Forsøk med ulike måter å organisere barnegruppa på, etter alder, etter kjønn, etter særlige behov, etter størrelse og så videre. Dette er en kort, lite konsis historisk gjennomgang som fører oss fram til dagens barnehagepraksis - og de føringer som nå ligger i Rammeplan for barnehagen, som for eksempel uttrykker:
 
«Barnehagen skal fremme demokrati og være et inkluderende fellesskap der alle får anledning til å ytre seg, bli hørt og delta. Alle barn skal kunne fa° oppleve demokratisk deltakelse ved å bidra og medvirke til barnehagens innhold, uavhengig av kommunikasjonsevner og språklige ferdigheter.» (Rammeplan for barnehagen, 2017, s. 8-9). Samtidig slås det fast at: «Barna skal møtes som individer, og barnehagen skal ha respekt for barnets opplevelsesverden. Barns liv påvirkes av omgivelsene, men barn påvirker også sine egne liv.» (ibid. s.8)
 
Og da er det duket for å se litt på barnegruppa som pedagogisk redskap og de mange motsetningsfylte forhold som ligger i dette. Disse motsetningene er utsatt for kronisk diskusjon, og viser at pedagogikk er et politisk virkefelt, der sannhetene går hånd i hånd med tidsånden, den dominerende politiske myndigheten og de mange agendaer som enkeltgrupper og enkeltmennesker måtte ha, på vegne av «barns beste». I denne sammenhengen berører jeg noen av disse motsetningene helt kort, men kanskje tilstrekkelig til at personalet i en barnehage kan får et konstruktivt speil for sin egen måte å bruke barnegruppa i det pedagogiske arbeidet på?
 
Det må slås fast: Gruppa er den arena der individets læring først og fremst finner sted. Det er her utviklingen av og erfaringer med holdninger, verdier, empati, forståelse for egen utvikling og andres finner sted. I speilingen fra andre vokser selvforståelse og identitet fram. Gruppa som sådan er et av argumentene for barnehageutbyggingen, for eksempel kom det særlig klart fram da utbyggingen nådde bygdene og mer grisgrendte strøk; samværet med andre barn ble fremmet som en absolutt kjerneverdi.
 

Mellom tilpasning og selvrealisering

Det pedagogiske arbeidet handler i stor grad om å finne balansepunktene mellom forhold som kan ses som motsetninger som nesten slår hverandre i hjel. Hvordan skal man klare å balansere det nødvendige kravet om tilpasning med kravet om medvirkning, selvrealisering og det å bli møtt som individ? Kan jeg inkluderes i et fellesskap uten å samtidig måtte gi slipp på noe av det som er meg? Er der motsetning mellom det å bli sosialisert og det å tilegne seg sosial kompetanse? Er disse begrepene uttrykk for ulike og kanskje lite forenlige menneskesyn? Skal en regel gjelde for alle eller skal reglene tilpasses alder, kjønn, individ? Er grensesetting en tilpasningssak, et tiltak som skaper forutsigbarhet i hverdagen, eller er det voksen maktutøvelse? Den forståelse og mening et barnehagepersonale legger i diskusjonene rundt disse spørsmålene danner grunnlag for den pedagogiske plattform og det barnesyn barnehagen skal stå for.
 
Gjennom deltakelse i gruppeliv formes det gradvis en gruppeidentitet; vi på «Hvitveisen» er annerledes, eller bedre enn de på «Blåveisen». Her står vi virkelig overfor en problemstilling vi må jobbe alvorlig med: Kan vi unngå å skape et vi kontrært et de? Her ligger kjernen til mange konflikter i verdenssamfunnet, som også næres på mikroplan, i barnehagen. Hvordan kan vi si at vi fremmer mangfold når vi også vet at gruppa krever konformitet for å fungere? Hvordan ytrer det å være i minoritet seg i den enkelte gruppe kontra det å være i majoritet? Hvilke regler og grenser praktiseres nettopp på bakgrunn av den makt som ligger hos majoriteten? Prosessene jeg peker på her, er subtile og vanskelige å få øye på for den som står midt i dem. Formålsparagrafen for barnehagen (og hele rammeplanen) er ganske svulstig og idealistisk og må brytes ned i hverdagspraksiser for å bli håndgripelig. Det er hverdagen barn erfarer i gruppa som teller, det er hverdagen som former det som loven sier skal bli det demokratiske, solidariske, likestilte menneske barnehagen skal være med på å gi grobunn for. Gruppa som redskap i pedagogisk arbeid må derfor være i sentrum for arbeidet med kvalitet i barnehagen, gruppa er det viktigste redskapet både for å utvikle den kollektive kompetansen og den individuelle selvinnsikt.
 
Litteratur
Duve, A. M. (1972). Det første leveårets psykologi. Universitetsforlaget Haavind, H., Slagnes, J. B., Grennes, R., Nørve, S., Backe-Hansen, E., Helsing, E.& Lunstøl, L. F. (1973). Myten om den gode mor. Pax forlag Kärrby, G. (1985). Utveckling i grupp. Om pedagogiskt arbete i förskolan. Utbildningsförlaget Vestin, F. (1969). Håndbok i barneindoktrinering. Pax forlag Winger, N. (1994). Om identitetsforhandlinger og selvforvaltning i moderne pedagogiske institusjoner. I: P. Aasen & O. K. Haugaløkka (Red.), Bærekraftig pedagogikk - Identitet og kompetanse i det moderne samfunnet. Ad Notam Gyldendal 1994 Mulige uthevinger: «Det er en spennende tid, med store motsetninger, hissige diskusjoner og demonstrasjonstog» «Ingen oppdragelse er upolitisk» «Hvilke regler og grenser praktiseres på bakgunn av den makt som ligger hos majoriteten?» «Gruppa er det viktigste redskapet både for å utvikle den kollektive kompetansen og den individuelle selvinnsikt»
 
Denne artikkelen er åpen for alle!


Dersom du ønsker tilgang til alle artiklene på barnehageforum.no har vi tilbud på medlemskap.
TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
 
 
Anbefalt
Kjell   30
Appen