Et samfunn som virkelig ønsker at de flerspråklige barna skal klare seg best mulig, skaper rom for at alle barn skal få oppleve å skinne uansett hva slags bakgrunn de kommer fra.
I bydelen der jeg jobber er vi veldig opptatte av språk. Vi har Oslostandarder og kartleggingsverktøy, sproffkursing [SPROFF: språkprogram for førskolebarn, red.anm.], språkplaner og språktesting av ansatte. Vi har Lesefrø og sangprosjekterer, språkposer og norskkurs. Vi skal dele inn i språkgrupper, jobbe med enkeltbarn og ivareta barnegruppen, og alle skal kunne norsk før skolestart. Det legges et stort ansvar på våre skuldre når bydelsdirektøren trekker en direkte linje fra språkarbeidet vi gjør i barnehagen til det store frafallet på de videregående skolene i bydelen. Vi lærer å forstå hverandre
Ansvaret er tyngende, men livet i barnehagen går videre. Her snakker vi om språk på vår egen måte. Vi lever i et virvar av ulike språk og ulike måter å bruke språkene på. Vi snakker norsk, arabisk og somalisk, albansk, kurdisk, urdu og engelsk, vi finner på våre egne uttrykk og sanger, vi bruker kroppsspråk og tegn, vi leser hverandres ansikter og fakter. Vi leker med språket, vi misforstår, vi er uenige, vi retter på hverandre, og vi finner nye veier. Vi lærer å forstå hverandre.
Og vi lærer mye om hvor store ulikheter det er på hvor fort man lærer et nytt språk. Vi synger bursdagssangen på arabisk til nesten hver eneste bursdag på avdelingen, men det tar likevel halvannet år før jeg klarer å lære meg teksten godt nok til at jeg slutter å mumle. Vetle på fire har ikke det samme problemet, han synger av full hals på arabisk når de leker bursdag i dukkekroken. Det albanskspråklige barnet prøver forgjeves å få meg til å uttale de albanske ordene riktig. Rollene er byttet om, hun er lærer og jeg er elev, og jeg forstår hvor umulig det er for meg å sette sammen lyder det ikke er naturlig for meg å sette sammen. Alle disse erfaringene gir oss et innblikk i de utfordringer barna står ovenfor. Noen lærer fort og noen bruker lengre tid, noen snakker mye og noen snakker lite, noen venter med å snakke til de kan språket perfekt, andre snakker fra første dag. For mange er det ikke nok tid i barnehagen, og plutselig er det skolestart. Det skjærer oss i hjertet når vi tenker på hvordan det skal gå med noen av barna våre, som vi har lært oss å forstå så godt, men som vi vet vil få problemer med å klare seg faglig når de begynner på skolen.
Vi lærer mye om hvor store ulikheter det er på hvor fort man lærer et nytt språk.
Det er i de øyeblikkene vi må trekke pusten og tenke over det vi faktisk får til. Vi må bevare troen på at vi er med på å (ut)danne barn som, samtidig som de utvikler et nytt språk, også får møte en anerkjennelse av at nettopp deres bakgrunn og morsmål er verdifullt og viktig. Vi er heldige som får være med på å utvide hverandres språkforståelse og horisont, enten det gjelder Vetle som synger på arabisk eller Muhammed som har lært seg at i Vrådal sier man jordeple i stedet for potet, akkurat som man gjør på fransk, som er et av språkene som vikaren vår fra Algerie kan snakke. Vi må trekke frem den sjenerte gutten som sier frem hele det arabiske alfabetet på en fellessamling med femti barn og voksne tilstede. Vi må se den somaliske jenta som stråler av stolthet mens hun synger den somaliske nasjonalsangen for hele barnegruppen.
Barna som løser utfordringer
Så nei, kjære bydelsdirektør, vi klarer ikke å lære alle de flerspråklige barna "godt nok" norsk før skolestart, og dette skal vi fortsette å jobbe så hardt vi kan for å gjøre noe med. Men samtidig er det på tide at samfunnet i større grad verdsetter og bruker den kunnskapen disse barna faktisk har. Mange av dem sitter på en enorm ressurs når det gjelder å løse utfordringene som kan oppstå når ulike kulturer møter hverandre. De har ofte en evne til å oversette på tvers av kulturbarrierer, tydeligere og mer meningsfullt enn det de fleste voksne klarer å formidle. Slik Ridwan på fem gjør når han tålmodig forklarer meg at "Allah betyr wow på somalisk". En setning som rommer et hav av forståelse for både den norske og den somaliske kulturen, og som gir så mye mer mening enn den direkte oversettelsen av ordet. For det er jo nettopp opplevelsen av mening som er veien inn til språket, men den veien kan være vanskelig å finne for barn som møter krav om at det det norske språket og den norske kulturen skal erstatte, i stedet for å komme i tillegg til, det språket og den kulturen de lever med hjemme. Et samfunn som virkelig ønsker at de flerspråklige barna skal klare seg best mulig, skaper rom for at alle barn skal få oppleve å skinne uansett hva slags bakgrunn de kommer fra. Her har vi alle en jobb å gjøre.
