Barnehageforum - Stort er (kanskje) ikke farlig, men er det ønskelig?

Det finnes ingen forskning om virkninger av så store barnehager, fordi vi ikke har hatt slike store institusjoner siden barneasylene

Svar til Oslobyråd Torger Ødegaard

Først vil jeg benytte anledningen til å gratulere Oslo kommune med mange nye barnehageplasser.  Utbygging av barnehager, samt vedlikehold av allerede eksisterende barnehagebygninger, har vært på et svært lavt nivå i en årrekke i kommunen. Også i Oslo har barnehager blitt neglisjert i generasjoner. Det er årsaken til at kommunen nå, etter at barn har fått en lovpålagt rett til barnehageplass, har vært nødt til å sette inn et krafttak på dette området. Et av tiltakene er altså store barnehagebygg – eller såkalte monsterbarnehager som jeg registrerer har blitt navnet på folkemunne.

Oslobyråden forsøker å berolige fagfolk og foreldre, eller skeptikerne som han kaller oss, med at stort ikke er farlig. Mitt spørsmål tilbake er da: hvordan vet han det? Hvem er det det ikke er farlig for? Politikere, foreldre, ansatte eller barn? Jeg tror heller ikke at stort nødvendigvis er farlig for alle, men jeg frykter at det kan være skadelig for noen.

Byråd Ødegaard har helt rett i at jeg som en av skeptikerne  ikke har vært fysisk til stede i monsterbarnehagene. Likevel forbeholder jeg meg retten til å ha synspunkter – og jeg synes barna fortjener at noen er skeptiske. Jeg blir rett og slett ikke beroliget av at byråden forteller at det ikke er grunn til skepsis, fordi heller ikke han har kunnskaper på dette området. Det finnes ingen forskning om virkninger av så store barnehager, fordi vi ikke har hatt slike store institusjoner siden barneasylene – som ble opprettet i de største byene fra midten av 1800-tallet til ca. 1930. Og selv disse hadde ofte ikke flere enn et par hundre barn pr institusjon.

Ødegaard sier at også de store barnehagene skal bygge på omsorg, lek og læring innenfor trygge rammer. Ja, det skulle bare mangle, det er jo lovpålagt. Men han sier lite om hvordan dette skal sikres. Tvert imot forteller han om en barnehage i 3 etasjer. Jeg kan ikke se at det gir bedre rammebetingelser for et barn å måtte gå (eller vente på heisen?) opp tre etasjer for å komme fra utelekeplassen og ”hjem” til sin avdeling eller base. Hvor trygt kjennes det for et lite barn som kanskje nettopp har sluttet med bleie og plutselig kjenner at ”nå må jeg på do – fort!”.

Jeg tviler ikke på at barnehagebygningene er flotte – med spesialrom som gymsal, teatersal og vannrom. Men praksis viser at slike spesialrom ofte blir stående låst. Barna er avhengig av stor grad av voksen organisering på tvers av mange avdelinger for å få tilgang til disse rommene (se for eksempel Monica Selands doktorgradsavhandling, samt Gulbrandsen og Vintervolds artikkel i dette nummeret). Mange små barnehager har dessuten også tilgang til slike typer spesialrom i nærmiljøet, så her er det ingen forutsetning at selve barnehagen er så stor. Tvert imot har det vært en fordel at barnehagen blir bedre kjent i nærmiljøet ved å benytte de tilbudene som er der – åpne opp mot nærmiljøet i stedet for å isolere seg på egen institusjon.

Fleksibilitet er et honnørord som få vil stille seg skeptisk til. Det høres også flott ut at barnehagen gir stor fleksibilitet med hensyn til bruk av personale og bruk av spesialrom. Men for noen betyr fleksibilitet noe annet: uforutsigbarhet, mangel på kontinuitet og mangel på trygghet. Jeg tror at alle som arbeider med barn og barnehager skal være klar over at fleksibilitet kan oppfattes svært forskjellig ut fra henholdsvis et barns perspektiv og et voksenperspektiv. Barn trenger ikke nødvendigvis fleksibilitet i personalet og i barnegruppen. Barn trenger stabilitet og kontinuitet og forutsigbarhet. Det er dette som skaper trygghet. Og det er de barna som i utgangspunktet sliter mest, som høyst sannsynlig også vil lide mest under denne type organisering: barn som har problemer med konsentrasjon, eller som av ulike årsaker har problemer med tilknytning, osv.

Det er klart at en av fordelene med store barnehager kan være at fagmiljøet kan bli bedre. Også dette er et område hvor Oslo kommune har forsømt seg i generasjoner. Oslobarnehagene har fremdeles en skrikende mangel på førskolelærere, og kurs og etterutdanning har vært et stort savn, ikke minst for de mange ufaglærte som har arbeidet i barnehagen. Derfor er det flott at det er ansatt nok førskolelærere i Margarinfabrikken.  Men Ødegaard – 25 pedagoger? Det betyr jo at det er i gjennomsnitt 20 barn pr. pedagog, hvordan kan dette henge sammen? I forskrift til lov om barnehager står det at det skal være én pedagogisk leder (førskolelærer) pr. 14-18 barn når barna er over tre år og en pedagogisk leder per 7-9 barn når barna er under tre år. Jeg går ikke videre på dette argumentet nå, men håper at det rett og slett er en trykkfeil i Ødegaards artikkel.

Helt til slutt vil jeg benytte anledningen til å gratulere alle barn og voksne som har fått plass i en barnehage denne høsten, og alle som allerede går i barnehagen. Og jeg vil komme med følgende råd: Vær kritiske og still krav! Her er en liten sjekkliste på det som jeg mener må være helt fundamentalt for å oppnå et minimum av kvalitet i en barnehage:

- Synes barnet at det har en trygg tilknytning til de voksne på avdelingen, eller er det et problem med alt for fleksible løsninger? Kan for eksempel barna og de voksne navnet på alle de er sammen med i løpet av dagen?

- Har barn og voksne så god kontakt at den voksne kan fortelle fra barnets hverdag når foreldrene kommer for å hente? Blir barnet sett av en voksen hver dag?

- Er lek utendørs et fast innslag i barnets daglige liv i barnehagen? Eller er blir det bare anledning til ”lufting” ute på en balkong fordi det er for tungvint å få alle barna fra tredje etasje ut på lekeplassen hver dag?

-  Synes barnet det er greit å komme på toalettet, eller er det for lang vei til et akseptabelt toalett? Erfaringer fra mange skoler har vært at barn holder seg i timesvis fordi de ikke vil bruke skolens toaletter.

- Har barnet glede av spesialrommene, har det tilgang til disse, eller kunne dette arealet heller vært brukt til noe annet (for eksempel til lek)?

- Er det nok førskolelærere på avdelingen?

Dersom foreldre og barn kan svare ja på alle disse spørsmålene, skal jeg slutte å hevde at store barnehager er farlige. Men skeptisk vil jeg nok fortsette å være helt til vi har fått mer kunnskap om virkningen av store barnehager.  Inntil da vil jeg fremdeles si at det er et sosialt eksperiment som blir utført. Her må kommunen som tilsynsmyndighet se sitt ansvar og sørge for at organiseringen med store barnehager blir evaluert på en faglig og grundig måte. Småbarnas mentale og fysiske helse er for viktig til at tilhengere og skeptikere argumenterer og handler på grunnlag av antagelser, synsing og håp. 

Anne Greve er førsteamanuensis og post.doc. ved Høgskolen i Oslo.

Les også artikkelen til Torgeir Ødegaard; Store barnehager gir store muligheter