Jeg er ikke overbegeistret for slike moderne hustavler. De har en tendens til å henvise ukritisk til moteord i tiden (her: likestilling, likeverd, respekt, forståelse, mangfold, tillit/selvtillit, viktigheten av feel-good) som om disse var uforanderlige og udiskutable naturlover, hvilket de ikke er. De er kulturelt, og tildels politisk bestemt, og bør derfor ledsages av undersøkende kritikk, ikke som her – i hustavlens format – av et implisitt krav om lydig og stilltiende etterfølgelse.

Det samme gjelder tavlens påstander, som serveres som et sammenhengende hele, men som i realiteten er en punktliste uten punkter. Som sin forgjenger, den kristne hustavlen, er dens påstander mettet med forutbestemt mening og innhold. I den kristne hustavlen lå innholdet på et metafysisk, overjordisk plan: den implisitte troen på Gud, Jesus og Den hellige ånd. I vår sekulære hustavle er treenigheten erstattet med politiske ideologier. Her har vi på den ene side ideen om rettferdighet som sosial likhet («alle skal med»). På den annen side har vi den på mange måter motsatte ideen om individet som alle tings målestokk («alle barn er fantastiske ... som dem selv», «ingen trenger å kompromisse med seg selv ...»). Kollektivisme og individualisme, med andre ord, uten at forholdet mellom de to problematiseres.

Dette er forsåvidt ikke så rart, for hustavlen fungerer som – og har alltid vært ment å fungere som – en «Mester» hvis ord man ikke skal undersøke eller så tvil om, men leve strikt i henhold til. Slik folkemassen utenfor huset til Brian i Life of Brian kopierer hans ord uten å tenke. Hans ord er deres hustavle. Men sketsjen kulminerer når én modig sjel sier: «I’m not [an individual]!» Nettopp ved å benekte sin individualitet demonstrerer han den, mens folkemassen forspiller sin individualitet ved å bekrefte den (i kor).

Min skepsis til (sekulære) hustavler bunner i dette: De er laget for å skape ukritiske masser som slavisk følger en eller annen politisk korrekt oppskrift for språk, holdninger og adferd. Korrektheten skaper en mer eller mindre underbevisst frykt for å trå feil: Diskriminerer jeg noen nå? Viser jeg barnet nok respekt? Har jeg sagt noe som gjør at barnet ikke føler seg helt vel? Skal man først holde seg med slike hustavler idag, bør de ledsages av konstant og gjennomborende kritikk.