Ansatte i Kollen naturbarnehage deler praksisfortellinger fra sitt arbeid og presenterer refleksjonsspørsmål leserne kan bruke på avdelingsmøter.
Jeg er klar for en ny arbeidsdag, og idet jeg går inn barnehagedøren, kjenner jeg den velkjente lukten av «min» barnehage. Jeg går opp trappen for å henge fra meg sekken og jakken. På vei opp trappen legger jeg merke til at det henger igjen lukt av mennesker som har gått her før meg. Noen av luktene drar jeg kjensel på, mens andre er mer fremmede. Det å være en del av dette mangfoldet kjennes trygt, godt og inkluderende. Jeg finner veien ned til avdelingen og møter barna som har vært de første inn døren denne morgenen. Jeg sier «god morgen, så fint å se dere» og får til gjengjeld barn som løper rett i fanget mitt. Noen av barna møter meg med å trykke både ansikt og kropp inn mot genseren min. Gjennom dype åndedrag og luktesansens inkluderende kraft er det som om vi logger oss på hverandre og felleskapet. Et av barna krabber opp bak ryggen min og borer nesen ned i håret mitt. Kanskje er det en form for forsikring om at jeg er meg? Eller kan det være et bidrag til tilhørighet? Litt senere kommer neste ansatt på jobb. Hun har vært syk noen dager, og gleden er stor nå hun kommer inn i rommet og barna oppdager henne. Ett av barna løper bort til henne når hun kommer, og trykker hele ansiktet inn mot genseren hennes, mens han lager mumlelyder som en slags velkomst: «Her er du endelig igjen».
Jeg legger merke til et av barna som kommer inn døren. Han bråstopper, lukker øynene og tar et dypt innpust med hele kroppen mens han smiler.
Jeg blir oppmerksom på at dette skjer igjen og igjen, gjennom hele formiddagen. Hvert enkelt menneske som kommer inn i rommet, blir møtt med klemmer, der ansikt trykkes mot klær og hud. Nesten som et slags ritual. Når formiddagen bikker over i tid for hvile og soving, oppdager jeg hvordan lukt også er med inn i sovesalen. Her står det sovebåser på en lang rekke, og hvert enkelt barn har sitt sted med eget sengetøy. Et av barna kryper ned i soveposen sin og borrer ansiktet inn i stoffet. Samtidig skapes lyder med pust som går inn og ut. Kan dette også være uttrykk for at «her hører jeg til»? Et barn legger seg bare rett ned og sovner med en gang. En annen venter på vennen sin, som skal ligge i sovebåsen ved siden av. Jeg ser at de strekker hendene sine over kanten og holder fast i hverandre til de sovner. Sovetid glir over i våknetid, der vi på nytt samles inne på avdelingen. Flere barn bruker tid på å våkne. Jeg legger merke til et av barna som kommer inn døren. Han bråstopper, lukker øynene og tar et dypt innpust med hele kroppen mens han smiler. Inkludering blir mer enn intensjon i dette åndedraget. Fellesskap og tilhørighet er også sanselig og blir skapt sammen i små øyeblikk som er større enn intensjoner beskrevet i styringsdokument og politiske føringer.
Spørsmål til refleksjon:
Hvordan kan dere jobbe for å utvide deres forståelse av hva begrepene fellesskap og inkludering kan være?
Hvordan kan dere oppdage og synliggjøre barnas bidrag i inkluderings- og fellesskapsprosesser?
Hvordan kan dere inspireres av barna til å sanse inkludering i hverdagen?
