Maja og Karleman stod på gulvet og snurret seg rundt og rundt.
Du husker kanskje at Maja og Karleman var med barnehagen sin på besøk til Munchmuseet i Oslo? Og at de ville forske og finne ut av hvem den berømte kunstmaleren Edvard Munch var?
Ved hjelp av den gamle gulvklokken i museet hadde de reist tilbake til gamledager. Til den tiden Edvard Munch levde. De hadde møtt både tante Karen, en malelærer, søsknene, en doktor og flere venner. Men ikke Edvard.
Maja og Karleman ville ikke gi seg før de fant Edvard. De tenkte at hvis de snurret seg rundt litt til så ville de kanskje komme til et nytt sted. Der Edvard var. De snurret og snurret rundt. Lik viserne på klokken.
- Fortere, fortere! ropte Maja.

Vil du hjelpe Maja og Karleman? Reis deg opp da vel og snurr deg rundt du også!

Maja og Karleman snurret rundt og rundt. Det var veldig gøy. De lo. Snurret og lo. Til de ble så svimle at de falt ned på rumpa.
De så seg nysgjerrige rundt. De var fortsatt i gamledager, men de hadde kommet til et helt nytt sted.
De var inne i et hus. Store og små malerier hang på veggene eller stod på gulvet. Noen lå til og med slengt på gulvet så de holdt på å tråkke på dem.
- Nå har de strøm i husene, sa Maja. Hun pekte på stuelampene som lyste.
- Og radio, sa Karleman. En radio stod på et bord og spilte musikk. - Men de har visst ikke fått tv enda.
- Se! sa Maja oppglødd og pekte på en gulvklokke. Det var den samme gulvklokken som de hadde sett i Munchmuseet! Den som hadde tatt dem tilbake i tid.
Da hørte de med ett lyder fra etasjen over. Noen som gikk. Maja og Karleman så ivrige på hverandre.
- Tror du… Maja turte ikke å si mer.
- …at det er han? hvisket Karleman.

De så veldig spente på hverandre. - Skal vi gå opp og se?
De gikk ut av stuen og opp en trapp som førte til andre etasje. Da de kom opp i annen etasje så de seg rundt med store øyne. Her var det enda flere bilder enn det var i stuen. Det var hundrevis, kanskje tusenvis av bilder og tegninger og trykk.
Maja tok med ett Karleman i armen. Hun klarte ikke å si noe, bare pekte på noe foran dem.
Karleman så mot der hun pekte. Og der, midt blant alle bildene stod en mann. Han var kledd i dress. Var nokså høy. Og hadde grått hår og bart. Han lignet på en mann de hadde sett på noen av bildene til Edvard Munch. Selvportrettene.

Maja og Karleman gikk forsiktige bort til ham.
- Er… er du… Edvard Munch?
Mannen snudde seg mot dem. Han så forundret på dem et øyeblikk. Så sprakk han opp i et stort smil.
- Neimen, nå trodde jeg et øyeblikk at bildene mine hadde begynt å prate til meg. Men ja, jo, jeg er Edvard Munch. Hvem er det som spør?
Maja og Karleman ble veldig glade og ivrige. - Vi er Maja og Karleman!

- Pussig, smilte Munch. - Da jeg var like gammel som dere så pleide storesøsteren min Sophie og jeg å kalle hverandre for Maja og Karleman.
Maja og Karleman syntes det var veldig morsomt å tenke på. De ble stående et øyeblikk å bare se på ham.
- Spør ham om noe da, hvisket Karleman til Maja.
- Gjør det du, hvisket Maja tilbake.
Nå hadde de endelig møtt Edvard, men de var så spente og glade begge to at de ikke visste hva de skulle spørre ham om.
Edvard løftet samtidig opp et stort maleri av en stjernenatt.
- Nå vil jeg ut og male litt, sa Edvard. – Dette maleriet mangler noen stjerner.
Maja og Karleman ble nysgjerrige.
- Kan du fortelle oss litt om deg selv og maleriene dine? spurte Maja.
- Så kan vi hjelpe deg med å male stjerner? sa Karleman.
- Så snille dere er, sa Edvard.

Maja og Karleman ble med Edvard ut på verandaen. Den hadde utsikt mot en stor hage med frukttrær. Det var kveld og mørkt, men stjernene lyste over dem så det var ikke skummelt.
Edvard fant frem maling og pensler, og ga en pensel hver til Maja og Karleman.
Maja og Karleman begynte å male stjerner mens Edvard begynte å fortelle om seg selv:

Etter å ha bodd mange år i utlandet flyttet jeg hjem til Norge for noen år siden. Etter hvert kjøpte jeg dette stedet som heter Ekely. Her bor jeg alene sammen med hundene mine. Jeg er blitt en berømt kunstmaler nå og tjener en god del penger på å selge bildene mine.
- Mer enn et kronestykke? sa Karleman og tenkte på tante Karen og krona.
- Å ja, tusenvis av kronestykker, sa Edvard. - Men jeg selger ikke alle bildene mine.
Jeg har ingen andre barn enn bildene mine og for å kunne arbeide må jeg ha dem rundt meg.
Edvard fortalte at når han fikk besøk pleide han ofte å si at ingen kunne gå opp i annen etasje i huset, fordi barna hans lå  og sov der.
- Den dagen jeg dør så vil Oslo få alle barna mine og da håper jeg de finner et fint og stort hus til dem.
- Et Munchmuseum? sa Karleman.
- Ja, det hadde vært flotte greier, du. Tror dere Oslo vil lage noe så flott som et eget museum til bildene mine?
- Å ja, helt sikkert, sa Maja og Karleman og så lurt på hverandre.
Edvard så på maleriet av stjernenatten.
- Nå tror jeg vi har malt alle stjernene, sa Edvard.
Maja og Karleman så på stjernene på maleriet og på stjernene på himmelen. Det var stjerner overalt.
- Å, se! Et stjerneskudd! ropte plutselig Karleman. 
- Da må du ønske deg noe, sa Maja til Edvard.
- Min største drøm har allerede gått i oppfyllelse, sa Edvard. – Jeg har blitt en berømt kunstmaler, akkurat slik jeg drømte om da jeg var yngre.

- Vår største drøm har også gått i oppfyllelse, sa Maja og Karleman. - Vi ville bli kjent med deg og det har vi blitt nå.
De smilte til hverandre alle tre. Det var så godt å stå her ute og se på stjernenatten og tenke på alle drømmene som hadde gått i oppfyllelse.
- Takk for hjelpen, sa Edvard. - Nå får jeg vel gå inn til barna mine igjen før de savner meg. 
- Og vi får vel komme oss hjem igjen før noen savner oss, sa Maja til Karleman.
De ble med Edvard tilbake inn i stuen. Til den gamle gulvklokken.
- Jeg håper ikke dere glemmer meg når dere blir store, sa Edvard.
- Ingen i hele verden kommer til å glemme deg, sa Maja og Karleman. Klokken begynte å lage lyder foran dem.
- DING DONG, sa den. - DONG DING DONG DONG DING!
Maja og Karleman begynte å snurre seg rundt og rundt.

Vil du hjelpe Maja og Karleman? Reis deg opp da vel og snurr deg rundt du også!

Maja og Karleman snurret, rundt og rundt. Det var veldig gøy. De lo. Snurret og lo. Til de ble så svimle og falt ned på rumpa.
De så seg rundt. De så at de hadde på seg de vanlige klærne sine igjen nå og at de kommet tilbake til Munchmuseet. Og ikke nok med det. Alle i barnehagen kom løpende mot dem!
- Hvor har dere vært? Vi har lett og lett etter dere! ropte de alle i munnen på hverandre.
Maja og Karleman så lurt på hverandre. - Vi har også lett etter noen. Og dere vil aldri tro hvem vi fant!
Maja og Karleman begynte å fortelle. Og om de andre i barnehagen trodde på dem da de fortalte at de hadde reist tilbake i tid og møtt selveste Edvard Munch, ja det er det bare du som vet.

Snakk om ordene
strøm, etasje, stjerne, stjerneskudd