Om fordypningsenheten Språk, makt og barnehagepolitikk ved Høgskolen i Oslo.

En rekonseptualisering av hittil ervervede kunnskaper

Etter tre år på førskolelærerstudiet, deltid, ved Høgskolen i Oslo stod valg av fordypningsenhet for tur. Jeg endte opp med mitt andrevalg, Språk, makt og barnehagepolitikk. Etter å ha gjort ferdig semesteret er det et spørsmål som står svært tydelig for meg: Hvorfor er ikke fagene som denne fordypningsenheten innehar, mer fremtredende i grunnstudiet?

Pedagogikk er et mangesidig fag og omfatter delområder som idéhistorie, didaktikk, filosofi, psykologi og sosiologi. (Rammeplan for Førskolelærerutdanningen, 2003, s. 21).

Jeg vil la dette utdraget fra Rammeplan for Førskolelærerutdanningen gjennomlyse mitt resonnement rundt faget Språk, makt og barnehagepolitikk, av den grunn at det er slik pedagogikken er blitt definert for studiet jeg er elev ved. Tross denne defineringen, er min oppfatning likevel at både ved førskolelærerutdanningen, og i yrkesutøvelsen av profesjonen førskolelærer, blir de områdene av pedagogikken som er mest håndfaste, forklarlige og instrumentelle, vektet mest. Med andre ord mener jeg at didaktikk og utviklingspsykologi får mer plass i grunnstudiet enn de andre delområdene innen pedagogikken. Jeg vil nå argumentere for hvorfor jeg mener fordypningsenheten Språk, makt og barnehagepolitikk har gjort en forskjell for min utdannelse, og for min stilling som yrkesutøver av profesjonen førskolelærer.

Inn i det ukjente

Jeg trodde jeg visste mye. Ikke slik å forstå at jeg ikke mente at det alltid er mer å lære, men med nesten ti års erfaring fra barnehagefeltet, samt en snart fullendt utdannelse, hadde jeg jo en oppfatning om at jeg kunne ganske mye innenfor eget fagfelt. Det tror jeg fortsatt, men jeg er blitt mer ydmyk i oppfatningen om hvilke diskurser min kunnskap springer ut fra. La meg eksemplifisere dette:

En diskurs som har preget meg, og mitt virke i barnehagefeltet, er den som har fått meg til å møte foreldre med et klart og tydelig svar, uansett hva de måtte spørre om. Jeg tror denne diskursen er svært dominerende innen fagfeltet jeg tilhører*. Jeg sikter da selvsagt til spørsmålene som blir stilt oss i kraft av at vi er fagpersoner som er forventet å vite en god del om barn. I så godt som alle situasjoner jeg har vært i, hvor en forelder vil ha svar på noe som vedrører deres barn, har jeg kommet med et svar ut fra de forutsetningene jeg har for å svare. Disse forutsetningene bygger på teorier, praksis og antakelser. De anledningene jeg har kunnet henvise til teorier, og da gjerne teorier knyttet til utviklingspsykologi, har også vært de gangene jeg har følt meg sterkest, faglig sett.

Dette har for mitt vedkommende, og min praksis, endret seg. For første gang, som jeg kan huske, svarte jeg annerledes på et av disse spørsmålene, en gang i fjor høst. Jeg hadde nettopp blitt introdusert for noe av Foucaults teorier, og dette hadde rørt noe i meg. Samtidig som jeg var inne i disse, for meg, relativt nye tankeprosessene, fikk jeg en dag et spørsmål av en far. Spørsmålet gjaldt hvor vidt det var forskjell på jenter og gutters adferd i de første leveårene. Akkurat dette feltet har engasjert meg litt og jeg vet noe om det, uten å kunne si noe med sikkerhet. Jeg lot min tvil på dette området bli mitt svar til denne faren. Jeg sa at etter mitt skjønn var dette ganske så individuelt for hvert enkelt barn. Jeg fortalte om mine oppfatninger om at vi voksne kan bidra til å reprodusere allerede eksisterende kjønnsrollemønstre helt fra fødsel av. Jeg presenterte mine svar med ydmykhet og ikke som fakta, og avsluttet med at jeg ikke kunne gi han et svar på dette. Hans reaksjon på svaret var overveldende. Jeg har aldri opplevd å bli anerkjent som fagperson i så stor grad, noensinne. Mitt mot til plutselig å gi avkall på min kunnskap, som sannheter om barn, gav meg i det øyeblikket økt faglig integritet.

Det vi ikke allerede vet

This, states Derrida (2003), is what seems to be the hardest thing for us to do: welcomming the other – what we don`t allready know. (Taguchi, 2007, s. 277).

Som styrer i en barnehage står jeg daglig ovenfor små og store utfordringer. Det er forventet at jeg som fagperson skal kunne svare på spørsmål som vedrører barn, både av ansatte og foreldre. I higen etter å forsvare min egen faglige kompetanse er det lett å lene seg på forskningsbaserte sannheter innenfor psykologien. Slik sett kan det jeg ikke allerede vet komme som store utfordrende elementer når det rokker ved sannhetene jeg er bærer av. Dette opplevde jeg som overveldende ved oppstarten av fordypningsenheten. Blant annet når en så enkel ting som bruk av skjemaer i forhold til å følge barns utvikling ble offer for diskusjon og refleksjon. Sannheten “å bruke skjemaer er slik man gjør det”, har jeg vært bærer av i mange år. Denne sannheten er for meg blitt internalisert gjennom å følge mange pedagogers eksempel i seks år som assistent, før jeg begynte ved førskolelærerstudiet. Dette er noe av det som får meg til, innledningsvis, å stille spørsmål ved hvorfor ikke de ulike fagene denne fordypningsenheten berører i større grad er en del av grunnstudiet. Nettopp sett i lys av hva Rammeplanen for førskolelærerstudiet definerer pedagogikk som. Min oppfatning er at dersom filosofi, sosiologi og idèhistorie hadde hatt en mer likestilt plass med didaktikk og psykologi i grunnstudiet, kunne det bidratt til at vi, som pedagoger, ville inneha en mer nyansert holdning til sannhetene vi så altfor ukritisk er med på å legitimere og reprodusere. 

For å si dette på en annen måte: Jeg bruker fortsatt skjemaer i barnehagen hvor jeg er styrer. Men jeg bruker de som verktøy som ofte blir gjenstand for kritisk refleksjon. Resten av min yrkespraksis vil bære preg av at jeg tenker gjennom de valgene jeg til enhver tid foretar meg. Alt er til enhver tid i endring når jeg jobber med små, kompetente mennesker, og ingen mal i verden kan definere et barn. Denne holdningen har jeg tildels hatt i meg tidligere, men fordypningseneheten Språk, makt og barnehagepoitikk har gitt meg faglig mot til å argumentere mot sannheter om barn og barndom. Jeg unner alle pedagoger dette motet, uavhengig av hvilken fordypningsenhet man velger å ta ved slutten av studiet.

Hva som gjør det hele til en rekonseptualisering

Avsluningsvis vil jeg peke på hvorfor jeg ser på den faglige prosessen jeg har vært gjennom under fordypningseneheten Språk, makt og barnehagepolitikk som en rekonseptualisering av egen kunnskap. Med rekonseptualisering forstår jeg å dekonstruere et begrep/område, gjøre det til gjenstand for diskusjon og refleksjon, for så å rekonstruere det med nye perspektiver.

”Rekonseptualiserende arbeid krever at vi alltid stiller oss spørsmålene: Hva er skjulte (og ikke skjulte) agendaer knyttet til kunnskaper og sannheter på området som diskuteres? Har vi glemt motivene for hvordan våre sannheter ble konstruert? Hvem er blitt hjulpet? Såret? Privilegert? Marginalisert?” (Cannella i Yelland, 2005, s. 29 (min oversettelse)).

Jeg vil påstå at denne fordypningsenheten, for meg, nettopp har vært en rekonseptualisering av hittil ervervet kunnskap. Jeg har plukket min kunnskap fra hverandre, utsatt den for diskusjon og refleksjon for så og sette den sammen igjen. Og dette kommer jeg aldri til å slutte med. Det er ikke en engangsforetredelse. Hvorfor er ikke denne innfallsvinkelen på kunnskapen man skal tilegne seg ved førskolelærerstudiet i større grad noe som læres parallelt helt fra første dag ved studiet?

Jeg har en helt klar oppfatning om at fagene Språk, makt og barnehagepolitikk  berører er for viktige til at tilfeldigheter skal kunne føre til om man får dem som en del av førskoleærerstudiet eller ikke. Dette er fag som for meg fungerer som verktøy til å kunne håndtere min egen kunnskap om barn på en måte som i større grad tilnærmer seg barns perspektiver og interesser. Jeg vil også hevde at fordypningseneheten bidrar til en langt mer likestilt balanse mellom fagene Rammeplan for førskolelærerutdanningen definerer som elementer i den pedagogikken førskolelærer skal være bærere av. Like fullt vil jeg også hevde at jeg står bedre rustet til å avdekke og utfordre dominerende diskurser som jeg, og mitt fagmiljø, til enhver tid er en del av.

Som yrkesutøver er jeg tildelt et samfunnsmandat. Dette mandatet er slik jeg ser det stadig under press i form av samfunnsmessige trender og idèer, samt politiske reformer, vedtak og føringer. Fordypningenheten Språk, makt og barnehagepolitikk har gitt meg kompetanse på områder som gjør det mulig for meg å se konsekvenser av barnehagepolitikken som til enhver tid føres. Slik sett er jeg også bedre rustet til å tale barnas sak i kraft av mitt samfunnsmandat.

--------------------------------------------------------------------------------

* ”Vi kan ikke se oss selv utenfor diskursene; vi er født inn i en verden av diskurser  fordi menneskene kontinuerlig opprettholder diskursene ved å snakke, handle, tenke innenfor hva som er riktig, akseptert, gyldig, dvs. hva som samsvarer innenfor diskursens ramme” (Bøe, 206, s. 100).

Litteratur

Bø, Marit, 2006. Faglig utvikling i en aksjonsrettet kontekst – førskolelæreren somendringsagent. Oslo: Høgskolen i Oslo

Mac Naughton, Glenda, 2005. Doing foucault in early childhood studies. Great Britain: Routledge.

Rammeplan for førskolelærerutdanningen, 2003. Oslo: Utdannings- og forskningsdepartementet.

Taguchi, Hillevi Lenz, 2007. Deconstructing and Transgressing the Theory – Practice Dichotomy in early childhood education. Educational Philosophy and Theory, Vol. 39, No. 3, 2007.

Yelland, Nicola, 2005. Critical issues in early childhood education. Glasgow: Open University press.

 

Er Åse Gruda Skard umoderne?

Høgskolelektor Tonje Kolle ser nærmere på hvem Åse Gruda Skar var og hva hun stod for. Er hennes tanker aktuelle i dag?

Les mer >>

Selvstendige og selvsikre barn

Artikkelforfatteren gir oss en kort innføring i montessori-pedagogikken.

Les mer >>

Leketøyet, en viktig del av barnehagens innhold

Hvilken rolle spiller leketøyet i barnehagen?

Les mer >>

Involveringspedagogikk i barnehagen – en innføring

Involveringspedagogikk er en verdimessig metode som bygger på fire hovedprinsipper: Involvering, Sosial ansvarlighet, Selvstendig tenkning og Relevans.

Les mer >>

Reggio Emilia inspirerer barnehager over hele verden

Gjennom flere tiår har barnehager verden over latt seg inspirere av den pedagogiske filosofien og praksisen i Reggio Emilia

Les mer >>

Montessori pedagogikken – fra en observatørs synspunkt

Montessoripedagogikken både fascinerer og provoserer mange. På mange måter er det mye som likner en mer ”vanlig” barnehage. Men hva er nå en ”vanlig” barnehage? Det er jo store variasjoner. Samtidig er det klart at montessoribarnehager har en del ting til felles i sitt teorigrunnlag og i sin praksis som andre barnehager ikke har.

Les mer >>

Filosofi på timeplanen

Om fordypningsenheten Språk, makt og barnehagepolitikk ved Høgskolen i Oslo.

Les mer >>

Stillasbygging

Denne gruppeoppgaven er ment som en øvelse i det å kunne tilnærme seg barns proksimale sone, og å kunne legge til rette for mestring i små barns hverdag.

Les mer >>

De 7 intelligenser - litt om Multiintelligens-teorien og læringsmetoder

På starten av 80-tallet lanserte Harvard-forskeren sin teori omkring multiintelligens.

Les mer >>