Jeg har en historie å dele. Historien er ikke bare min - den er manges, og med den økende kartleggingstendensen i samfunnet kan dette også fort bli historien til våre barn.
Rammeplanen skal gjenspeiles i førskolelærernes yrkesutøvelse. Rammeplanen og førskolelæreren skal skape bevegelse, sammen med barna - slik at barna og deres stemmer alltid vil høres – i barnehagen, skolen og i samfunnet forøvrig. Men aller viktigst: de skal få høre sine egne stemmer. Bevegelser som skapes mellom mennesker, i mennesker, møter sterk motstand innenfor begrense(n)de rammer i skjemaer. Ingen skjemaer rommer min historie, ei heller et barns.
Jeg ønsker etisk og kritisk bevissthet inn i kartleggingsdebatten. Sitatsjekk er ikke kun et ministerbehov – den muligheten må finnes for oss alle. Det er på tide å endre kurs – mot respekten og anerkjennelsen av kompleksiteten i mennesket - og denne anerkjennelsen må nedtegnes i handlinger i praksis, ikke i skjemaer. Det er bekymringsfullt at det finnes krefter som leser rammeplanen med slett etisk bevissthet, og vissheten om at disse kreftene også har makten til å endre rammeplanen er intet mindre enn skremmende.
Jeg frykter at våre barn aldri vil kunne fortelle sin egen historie – fordi sannheten om deres liv allerede er notert, registrert og kartlagt. I motsetning til sett, hørt og anerkjent.
”Å respektere forskjellighet er en del av barnehagens verdigrunnlag”(2006:23).Et eller flere kapitler i mange menneskers barne- og ungdomsliv liv befinner seg i mappeform i en offentlig institusjon. Som voksne får mange av oss behovet for innsyn i mappene, kanskje i håp om å få større innblikk i våre opplevelser fra den gang.
”Barnehagens dokumentasjon kan gi foreldrene, lokalmiljøet og kommunen som barnehagemyndighet informasjon om hva barn opplever, lærer og gjør i barnehagen” (2006:49)Da jeg som voksen oppsøkte min mappe, så håpet jeg nok på en slags anerkjennelse av minner og opplevelser jeg bar på. Som alle andre hadde jeg gjort meg en del erfaringer rundt voksnes definisjonsmakt i tekst og tale, men jeg hadde likevel med meg et sterkt ønske om gjenkjennelse, gjennom å få høre min egen stemme mellom linjene i det minste.
”Et etisk perspektiv må legges til grunn ved dokumentasjon av barns lek, læring og arbeid” (2006:49).Jeg fikk mappen med mitt navn, men der fant jeg ikke min fortelling. Jeg fant kun en mengde ord nedskrevet av den voksne jeg en gang delte dette med. Stemmen min var fullstendig fraværende og opplevelsene var heller ikke mine. Det hele var nedskrevet med faglig og kjølig distanse. Jeg kom til uttrykk som en samling ord og begreper jeg ikke hørte hjemme i – verken da eller siden. Det eneste jeg som voksen virkelig eide i hele denne surrealistiske situasjonen, var alle minnene. Og - minnet om at alt dette en gang var delt i full tillit til at den voksne som da kom meg i møte, hadde etisk bevissthet nok til å se hele meg.
Jeg ønsker etisk og kritisk bevissthet inn i kartleggingsdebatten. Sitatsjekk er ikke kun et ministerbehov – den muligheten må finnes for oss alle. Det er på tide å endre kurs – mot respekten og anerkjennelsen av kompleksiteten i mennesket - og denne anerkjennelsen må nedtegnes i handlinger i praksis, ikke i skjemaer. Det er bekymringsfullt at det finnes krefter som leser rammeplanen med slett etisk bevissthet, og vissheten om at disse kreftene også har makten til å endre rammeplanen er intet mindre enn skremmende.
Jeg frykter at våre barn aldri vil kunne fortelle sin egen historie – fordi sannheten om deres liv allerede er notert, registrert og kartlagt. I motsetning til sett, hørt og anerkjent.
