Boka Små barn og medvirkning – Noen perspektiver av Ninni Sandvik og Nina Johannesen har på kort tid blitt en viktig bok for førskolelærerstudiet, barnehager og småbarnspedagogikken.

For noen år tilbake skrev Toril Strand doktorgrad om barnehagens epistemologi, blant annet med fokus hva slags litteratur barnehagens praksis er bygget på. Hadde den samme avhandlingen blitt skrevet i dag, ville nok boka til Sandvik og Johannesen vært en viktig bok å reflektere rundt. Hva tenker forfatterne selv om bokas popularitet?

Ninni Sandvik og Nina Johannesen, boka deres er snart på pedagogikkpensumet til alle førskolelærerstudier i landet. I tillegg har dere mottatt varm omtale og boka trykkes nå snart i tredje opplag og er allerede oversatt til svensk, etter bare et par år på markedet. Hva er grunnen til at boka deres er blitt så populær?
Ninni: Jeg tror faktisk det at boka er såpass tynn, og dermed har et overkommelig format, har litt betydning.
Nina: Også heter den jo Små barn og medvirkning, og det er jo det folk lurer på. Men når det er sagt så håper jeg jo den er populær på grunn av innholdet. Da vi skrev boka var jeg i grunn forberedt på at den kunne bli slaktet, så for min del har bokas popularitet kommet ganske overraskende.
Ninni: Jeg tror jo at det er noe i boka som treffer folk. Og jeg tror også det at mye av den er skrevet med bakgrunn i samarbeider med studenter har betydning. Slik sett er den ikke bare skrevet ovenfra og ned, men studentene har selv bidratt mye. Også er det klart at medvirkningsbegrepet er i vinden.
Ønsket dere å skrive boka på en annen måte enn slik det er vanlig å skrive fagbøker?
Nina: Vi hadde to lesere underveis mens vi skrev. Den ene sa at boka var for akademisk, mens den andre mente den var for lite akademisk. Da tenkte vi at teksten befant seg omtrent der den burde. Vi ønsket å skrive en bok som både tok i bruk en del teorier og vanskelige begreper, samtidig som den skulle være tilgjengelig og lesbar, og være knyttet til praksis. Jeg tenker også at vi egentlig skrev den boka vi hadde lyst til å skrive, uten å tenke så mye over temaer.
Ninni: Vi satte oss også ned og diskuterte hva hver av oss kunne tenke seg å skrive om. Vi måtte vite hvor lysten til å skrive lå hen. Skriveprosessen begynte også på bakgrunn av at vi allerede har samarbeidet et par år om småbarnspedagogikk. Slik sett var det ålreit å skrive hver våre tekster og sende de frem og tilbake til hverandre for viderearbeiding og kommentarer.
Dere er jo begge utdannet førskolelærere. Tenker det at det er noe i boka som førskolelærere kjenner seg spesielt igjen i, siden den treffer så mange?
Nina: Ja, det er noe vi har fått mange tilbakemeldinger på. Og det er ganske snodig å høre hva folk har festet seg ved, for det er helt ulike ting.
En ting jeg selv festet meg ved, er at dere skriver at tekster både har intensjoner og virkninger. Forfatterne har med andre ord intensjoner for egne tekster, selv om teksten for ulike og kanskje andre virkninger en det som var intensjonen med teksten. Hva har dere tenkt om dette selv, når det gjelder deres bok? Hva var intensjonen med den, og hva tror dere kan være ulike virkninger?
Ninni: Som Nina peker på, så skrev vi i grunn den boken vi hadde lyst til å skrive, med de temaene vi brenner for og om de tingene vi lurer på. Når det gjelder virkningen så er det noe vi ikke kan kontrollere, den er umulig å kalkulere inn. Når jeg skriver har jeg ikke helt klart for meg hva som er mål og intensjoner. Men lysten og drivet til å utforske og synliggjøre ulike områder er kanskje den klareste intensjonen.
Nina: Når det gjelder virkninger, så er det spennende å høre andres tolkninger av det du selv har skrevet. Jeg har opplevd at andre mennesker tenker på temaer jeg skriver om, på helt andre måter enn jeg selv har gjort. Det betyr ikke at de tolker det jeg skriver feil, men at de leser det på en annen måte en meg selv.
Ninni: Ja, jeg har også opplevd at en assistent leste boka og fortalte meg at hun lot seg inspirere av den. Jeg tenker at når vi velger å tar opp en del vanskelige begreper og temaer, og boka likevel når frem så bredt og til så mange, så er kanskje nettopp det en virkning: At stoffet er blitt forståelig, også på en slik måte at det kan brukes i barnehagen.
Nina: Jeg tenker jo også det at boken er kommet på pensum ved så mange universiteter og høgskoler i seg selv er en virkning. Boka tar plass. Men hva som kommer ut av det er umulig å si.
Hvordan føles det å ha skrevet en bok som er blitt så viktig i forhold til småbarnspedagogikk?
Nina: For meg er det veldig surrealistisk. Ninni var jo læreren min når jeg selv tok førskolelærerstudiet, og bare den muligheten, å få jobbe sammen med henne, og at dette arbeidet vi gjør sammen får betydning for feltet, det er en spesiell opplevelse. Men samtidig så lever jo boka nå sitt eget liv, og har ikke lenger så mye med meg å gjøre. Den har for eksempel reist til Sverige og fått et nytt utseende (Red. anm.: Boka er utgitt med annet omslag et i Sverige).
Ninni: Jeg også opplever det sånn. Mitt forhold til boka sluttet på en måte da siste punktum ble satt. Utenom et par kurs, så føler jeg at jeg har sluppet boka ut i verden. Nå er jeg opptatt med andre ting enn jeg var da jeg skrev den
Nina: Ja, man går jo på et vis videre, uten at man av den grunn blir uenig med seg selv, men prosessen fortsetter. Jeg håper jo heller ikke at leserne parkerer ved bokas slutt, men at den fungerer som et utgangspunkt for videre diskusjon. Det er viktig at ikke boka blir stående som en fasit for hvordan men jobber med små barn og medvirkning.
Har dere lest boka selv i det siste?
Ninni: Nei, hvorfor skulle vi det?