Margaret Sandvik stiller i dette innlegget noen spørsmål til kritikerne av språkkartlegging i barnehagen

Noen forskere har lest Stortingsmelding 41 om kvalitet i barnehagen og satt i gang en folkebevegelse på bakgrunn av følgende konklusjoner: Språkkartlegging fører til mer fokus på språk og mindre på lek og vennskap. Leken forsvinner ut av barnehagen, og testing blir viktigere enn samvær. Vi får amerikanske tilstander med strukturert undervisning og testing og kartlegging av resultater. Vi får et fattigere læringsmiljø, der styringen fra kartleggingen overtar. Kartlegging er en tidstyv som ruinerer den norske barnehagetradisjonen. 

Det er grunn til å klype seg i armen og spørre om vi har lest samme meldingen. Hvordan er det mulig å trekke denne type slutninger? Er det virkelig en årsak- og virkningssammenheng mellom innføring av språkkartlegging og det bildet skeptikerne tegner? Nei, det er ikke det, av flere grunner:
For det første tar ikke stortingsmeldinga til orde for en test, men en kartlegging. Kartlegging er en mangfoldig disiplin, og kritikerne trekker slutninger på feilaktig bakgrunn – de ser for seg storskalatesting av utvalgte språkferdigheter. Litt voksenopplæring om vurdering og kartlegging kan være på sin plass: Mange av kritikeren bekjenner seg til et sosiokulturelt syn på læring, og de vektlegger dermed barnets læring i fellesskap med andre. De bør vite at det er fullt mulig å utvikle og ta i bruk et kartleggingsverktøy som tar hensyn til dette.  Det innebærer at de ser forskjell på en test og et kartleggingsverktøy, og det innebærer at de vet forskjellen på summativ og formativ vurdering (avsluttende vs. underveisvurdering). Hvis vi kartlegger barnet i naturlige situasjoner, i samhandling med andre, over tid, ut fra et helhetlig og positivt syn på barnet, ut fra et vidt spekter av språklige ferdigheter, uten å la kartleggingen gå ut over det man ellers finner verdifullt i barnehagen, ja da skulle ikke kritikere frykte kartlegging.

Kritikerne bør vite at mappevurdering oppfyller disse kravene, at prinsipper for prosessorientert mappevurdering er fullt mulig i barnehagen, og at barnehagens tradisjon med observasjon og logg ikke er langt unna en mappevurdering. Når kritikerne sier at ikke alle sider ved språkkompetansen får plass i et verktøy, og at det ikke er mulig å fange de utallige språkbrukssituasjonene, men at bare ordforråd og uttale kan fanges, ja, da tar de ganske enkelt feil. Hvis de leser boka ”Lær meg norsk før skolestart” (av Margareth Sandvik og Marit Spurkland), vil de se hvordan mappevurdering kan fungere, og hvilke språklige ferdigheter på morsmål og andrespråket et kartleggingsverktøy faktisk kan fange opp. En slik kartlegging er ikke normert, den legger vekt på barnets positive utvikling, det er kartlegging i varierte situasjoner, den tatt hensyn til språklig mangfold, og kartleggingen er kombinert med språkstimulering, med særlig vekt på barnelitteratur – og den tar utgangspunkt i barnehagens lokale liv, i motsetning til mange verktøy som i dag er i bruk.

For det andre er kritikernes lesning selektiv når det gjelder lekens rolle i meldinga. De overser mange passasjer der lekens betydning vektlegges, for eksempel: ”Barnehager skal være til barns beste. Barn skal oppleve glede og mestring i barnehagen. De skal få leke, lære og utvikle seg og delta aktivt i et sosialt og kulturelt fellesskap” (s. 6). ”Barnehager i Norge står i en pedagogisk tradisjon hvor det legges vekt på et helhetlig syn på barn og læring. Læring skal foregå gjennom lek og hverdagsaktiviteter, og læring og omsorg skal sees i sammenheng. Denne tradisjonen ønsker regjeringen å videreføre og hegne om” (s.59).
”Barnehagen har en sentral rolle som arena for omsorg, lek og læring, formidling av språk og kultur og utvikling av sosial kompetanse og fellesskap” (s. 75). Dette er bare noen få utdrag av flere, og i meldinga nevnes mange aspekter ved leken, ikke bare lek i naturen, utelek, fantasilek, men også lek med digitale verktøy.

For det tredje blir kartlegging karakterisert som uetisk. Kritikerne snakker om et statlig barneregister. Nå har snøballen virkelig skutt fart, og den ruller videre. Skrekkscenariet vil ingen ende ta, og fra barnehageoppropet kan vi lese:
”Vi ser allerede nå en tendens til at innholdet i norske barnehager dreies fra lek og samspill med jevnaldrende, til kartlegging og trening av verbalspråk og setningsstrukturer. Samtidig nedprioriteres det som ikke kan fanges opp i et kartleggingsskjema, som etikk, kreativitet og kulturelle opplevelser.” Det må være lov å stille forfatterne bak oppropet noen kritiske spørsmål: Hvor tar dere dette fra? Hvor har dere vært? Hva med å begrunne påstandene dere kommer med? Er ikke dette fagprosa, og skal ikke da leseren ha krav på et minimum av belegg? Jeg vil kaste ballen tilbake og si: Gi meg den barnehagen som driller barnet i setningsstrukturer og som lukker øynene for det som ikke får plass i kartleggingsskjemaet. Jeg vil gjerne være øyenvitne i den barnehagen der dette skjer.

Oppropet avslutter med følgende dose: ”Et menneskeliv er uvurderlig, og barndommen likeså. Vi vil ikke at overivrige politikere skal legge føringer som truer det beste i den norske barnehagetradisjonen: det helhetlige synet på lek og læring og synet på barn som hele mennesker.” Hva er dette? Innebærer kartlegging en ruinert barndom og at barna blir brennmerket for livet? Hvorfor denne retorikken? Den er langt fra faglig, bare kunnskapsløs og veldig patetisk.

Margareth Sandvik er førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Oslo

Andre artikler i debatten om språkkartlegging:
Bente Ulla svarer på kritikken fra Margareth Sandvik i kronikken "Provoserende protester"
Om lesing og kunnskapsløshet av Jon Kaurel og Solveig Østrem

Redaktørens kommentar:
Nedenfor kan du si din mening om Sandviks reaksjoner på det hun mener er en kunnskapsløs og patetisk retorikk fra motstanderne av språkkartlegging av alle barnehagebarn.