Bruker vi tiden vår på å lete etter feil og mangler hos barna; med kartleggingssystemer og språkutviklingsskjemaer?

Det utbrøt en av 5-åringene på prosjektrommet. Jeg sitter sammen med dem oppå bordet og vi er i full gang med å lage lava, av Zalo, mel og konditorfarge med ansikt, bein og armer. Magisk. Hemmelig. Likeverdig. Vi glemte oss selv. Denne opplevelsen fikk meg til å undres over rollen vår på jobb. Hvilke erfaringer har femåringen med at utforskingen og eksperimenteringen bare så vidt har startet, før prosessen blir avbrutt av en voksen? Har vi ikke tid til disse møtene sammen med barna?

«Hvorfor går du på jobb?» spurte Hilde Merete Amundsen oss masterstudentene i en forelesning tidligere i år. Svarene på dette elementære spørsmålet gjennomlyste et profesjonelt engasjement og et genuint ønske om å få ta del i nettopp slike opplevelser i samspill med barna. Et nytt syn på barn og barndom, skaper også et nytt syn på førskolelæreren. I debatten om kvalitet i barnehagen, får personalet en viktig rolle. Dette kommer tydelig frem i både St.meld. 41 (2008-2009) og i NOU 2012:1. De ansattes kompetanse, erfaringer og utdannelse ser ut til å være alfa omega for et godt barnehagetilbud.

Men førskolelæreryrket er en bevelig yrkesrolle, som endres i takt med samfunnets utvikling og syn på barn og barndom. Med den store troen på barnet som kompetent, kom det store fokuset på læring. Et økt fokus på barnehagen som en viktig læringsarena og tidlig innsats med kartlegging og tester, har gitt førskolelæreren nye arbeidsoppgaver. Større enheter og omorganisering skaper nye lederroller i barnehagene rundt om i landet. Denne økte byråkratiseringen resulterer i flere skriftlige oppgaver og mer papirarbeid for førskolelæreren. Hvilke konsekvenser får dette for hva førskolelærere faktisk bruker tiden vår til når vi er på jobb, og hvordan virker dette inn på kvaliteten i tilbudet?

Stopp tidstyvene!

I den nye rapporten fra Fafo, Tidstyver i barnehagen – Tidsbruk i barnehager i Bydel Alna, belyses spørsmål knyttet til hva assistenter, førskolelærere og fagledere bruker tiden sin på. Forfatterne forklarer at en tidstyv er det som begrenser mulighetene for å drive pedagogisk arbeid sammen med barna (Nicolaisen, Arup Seip & Jordfald, 2012). Rapporten viser tendenser til en økning av skriftlige oppgaver for de pedagogiske lederne. En fagleder som har blitt intervjuet, trekker frem at de pedagogiske lederne har fått flere «styreroppgaver» enn de hadde før (ibid). Slike styreroppgaver beskrives i rapporten som flere møter og mer skriftliggjøring av arbeidet, i form av rapporter og dokumentasjoner. Pålegg fra øvrige hold om å kartlegge enkeltbarns utvikling og synliggjøre «avvik» og «vansker», minner om et negativt syn på barnet som hører hjemme i en annen tidsalder.

Jeg stiller meg spørsmålet om politikerne er på ville veier, hva gjelder å se barnet som kompetent og som subjekt. I rapporten kommer det også frem at disse oppgavene stjeles fra tiden førskolelærerne kunne brukt sammen med barna. «Til barnas beste» har blitt et mantra innenfor barnehagesektoren (jf NOU 2012: 1). Her skal fokuset også ligge, men nå må vi åpne opp øynene og se hvem som i praksis må betale prisen for påleggene som resulterer i økt skriftliggjøring. Er disse kravene om kartlegging virkelig til barnas beste? Eller stjeler kravene tid fra barnas kvalitetstid sammen med pedagogene?

Rapporten fra Bydel Alna har kanskje overføringsverdi til barnehager landet over. Hvis vi retter blikket fremover; er dette en utvikling vi er villig til å si oss enig i? Det snakkes mye om å få flere førskolelærere inn i barnehagen og å øke den pedagogiske tettheten. Dette er selvsagt en av flere forutsetninger for å skape rom for magiske møter og selvdanningsprosesser i samspill med barna. Men vi må også diskutere hva førskolelærerne bruker den faktiske tiden sin på; den reelle pedagogiske tettheten. Bruker vi tiden vår på å lete etter feil og mangler hos barna; med kartleggingssystemer og språkutviklingsskjemaer?  Eller ser vi virkelig på barnet som aktivt meningsskapende og forsøker å forstå, gjennom samspill preget av tilstedeværelse og magisk lava?