Sier vi til voksne at de må sitte stille ved bordet til alle er ferdig med maten?

Ni barn fra ett til tre år sitter rundt bordet og spiser lunsj sammen med to voksne. I den ene enden sitter Liv og Per ved siden av hverandre. De er 1 ½ år og bestevenner. De leker sammen hele dagen. Den som kommer først til barnehagen sitter i vinkevinduet og venter på den andre. Plutselig begynner Liv å
 
Heidi Larsen er barnehage-
sjef i Bodø kommune
gråte – ingen vet helt hvorfor, men hun er utrøstelig. Per skyver sin stol ut fra bordet og lar seg gli ned på gulvet. Han går over gulvet og bort til døren som fører ut til garderoben. Han kan ikke selv åpne døren så han ser bort på en voksen som så reiser seg og går bort og åpner døren for ham. Per går ut i garderoben og forsvinner ut av den voksnes synsfelt. Den voksne venter et øyeblikk og snart kommer Per tilbake . I hendene har han Livs kosebamse. Han går over gulvet og bort til Liv og rekker henne den. Liv klemmer bamsen og slutter å gråte.
 
Dette er en liten historie om vennskap, om små barns kompetanse, om gryende empati og voksne som arbeider bevisst med barns medvirkning. Hvis det ikke hadde vært fokus på barns medvirkning i denne barnehagen ville denne historien kanskje aldri fått fortsette så lenge at Pers intensjon ble synlig. Den første avbrytelse kunne kommet allerede da Per forsøkte å komme ned på gulvet: «Nei Per – du skal bli sittende.» Neste avbrytelse kunne kommet da Per gikk bort fra bordet og mot døren: «Nei Per, du skal bli her inne sammen med oss andre.» Den tredje da han viser tegn til at han vil ut i garderoben: «Nei Per – vi skal ikke ut enda.»

Egentlig er vi ganske fordomsfulle overfor barn.

 
Det kunne utspille seg mange flere slike livsbekreftende episoder, som den mellom Liv og Per, hvis vi voksne var mer nysgjerrige på barnets intensjoner og bedre til å stoppe, vente og se. Vi tolker barns handlinger. Det gjør vi fordi barn er små og uerfarne og vi er store og erfarne. På denne måten kan vi forutse og avverge farlige situasjoner. Men jeg tror at vi tolker litt for ofte, helt uten å overveie om det er en mening med det barnet gjør. Vi glemmer at barn er små og utrente og behøver tid til å vise hva de er i gang med. Hvis bare den voksne holder pusten et øyeblikk og tenker – «Jeg underes hvor Per skal nå?» Vi ville bli overrasket gang på gang over å oppdage meningen idet barn gjør.
 
Egentlig er vi ganske fordomsfulle overfor barn. Det kan se ut som om vi nesten alltid tror det verste. Forestill deg sammen situasjon som i eksemplet over. En av de voksne reiser seg og går fra bordet og kollegaen sier: «Nei Ragnhild, nå må du bli sittende og vente til alle er ferdige!» Det skjer ikke så ofte vel?
 
Tidsskriftet barnehagefolk
Dette debattinnlegget er hentet fra Barnehagefolk nr.1/2014. Tema: Omsorg.
Hva er det som gjør at vi ikke tar oss tid til å undersøke hva som er barns plan eller intensjon når de begynner å røre på seg? Vi voksen har alltid en plan når vi reiser oss og går – ikke sant? Vi skal hente noe, gi en beskjed eller ta imot et barn som nettopp er kommet. Vi kan lære mye av å lytte ordentlig til barna. Er det barna eller er det samlingsstunden det er noe i veien med, hvis den eneste måte den kan gjennomføres på er at de voksne ”sitter på barna»? Kanskje dette bare er barnas anmeldelse av en dårlig forestilling? Kanskje samlingsstunden kunne bli både bedre og hyggeligere hvis barna fikk bidra i planleggingen?
 
Forestill deg at barn har en intensjon med alt de gjør. Det tar bare litt tid før det blir synlig for oss voksne, eller til vi forstår det. Jeg oppfordrer deg til å bruke den neste uken til å øve deg på å oppdage barns intensjoner. Stopp deg selv der du normalt ville bryte inn, og se hva som skjer. Lykke til!