..............apropos 8. mars

Samfunnsdebattant Amal Aden blir truet på grunn av sine ytringer om kvinners rettigheter. Politiet skal ha bedt henne om å dempe seg. Det er kanskje fort gjort å forklare dette trusselbildet ut fra etnisitet og kultur, det er en forenkling. Det siste året har jeg, i jobbsammenheng (Barnehagefolk 2/2014) og privat, snakket med etnisk norske kvinner som har fortalt om hvordan de, og deres barn, har vært truet av sine etnisk norske menn. Disse kvinnene har også møtt motvilje, trenering og mistro når de har sagt fra og bedt om hjelp (fra hjelpeapparatet, politi og det sivile samfunn). Bildet er heldigvis ikke entydig, men det er alvorlig nok. Det har beviselig vært snakk om trusler, men kvinnene er likevel møtt med at «disse mennene blir bare verre dersom du anmelder dem», og «dette må du holde ut», «er du sikker på at det er så ille?». Jeg har også hørt om barnehagen som «må ha visst», men som forble taus i møte med en kuet mor og traumatiserte barn.
 
Blant kvinnene jeg har snakket med er det de med et godt barnehagetilbud, utdanning og selvstendig økonomi som klarer seg best. Fordi de har ressurser til å flytte og skaffe seg juridisk hjelp, de har profesjonell støtte i barnehagen – og de har den siste resten av overskudd og framtidshåp som eies av dem som fortsatt har tro på at de har mulighet til å være aktør i eget liv. Kvinnene jeg har snakket med har vært i ulike kriser, alle forteller om barnehagen som uvurderlig støtte for dem selv, men også som en nødvendighet for en mest mulig normal og trygg hverdag for deres barn. Gode barnehager er barnesak og en samfunnssak, selv om det også kan være kvinnesak.
 
Vi hører stadig om hvor likestilte vi er i Norge – likevel blir kvinner som trues bedt om å dempe seg, i stedet for at mennene som truer dem blir stoppet. Samtidig har regjeringspolitikere, både i fjor og i år, undergravd kvinnedagen som egoistisk og smålig, med referanser til at kvinner i andre deler av verden har det verre. Det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Kvinnekamp her står ikke nødvendigvis i motsetning til solidaritet med kvinner andre steder. I fjor var det Erna Solberg som refset kvinnedagen. Når Sylvi Listhaug i år sier at lønn og barnehage ikke er legitime kampsaker for kvinner i Norge så avslører hun bare at hun ikke vet hva hun snakker om. Vi kan gjerne diskutere paroler, men gyldigheten av kampsakene kan ikke defineres ut fra hvordan livet til ressurssterke regjeringspolitikere fortoner seg.