Kunnskapsministeren forsikrer at han vil videreføre den norske barnehagetradisjonen, men hvorfor tviler barnehagefolket?

Vi har hørt det før: den norske barnehagetradisjonen, med et helhetlig syn på barn, vekt på barnas egen lek, og barndommens egenverdi står ikke i fare. Når departementet lanserer stortingsmelding 19, forsikrer kunnskapsministeren at han vil videreføre den norske barnehagetradisjonen. Hvorfor har da store deler av barnehagefeltet vanskelig for å slå seg til ro med hans kjærlighetserklæringer til den samme tradisjonen?
 

Ninni Sandvik er førskolelærermed doktorgrad
og arbeider som 
dosent ved Høgskolen i
Østfolds 
barnehagelærerutdanning hvor 
hun leder master i barnehagepedagogikk og
småbarnsvitenskap (0-3 år).
En mulig forklaring er at feltet misforstår departementets gode intensjoner, at barnehagefolk ikke har lest meldingen godt nok, eller at man rett og slett motsetter seg endringer. En alternativ tolkning kan være at barnehagefolket ser noe som myndighetene ikke vil, eller klarer å få øye på. Jeg mener bestemt at det er dette siste alternativet som er nærmest sannheten. For meldingen bærer med seg noen underliggende og uproblematiserte premisser, som stikker kjepper i hjulene på den samme barnehagetradisjonen som ministeren så kjærlig trykker til sitt bryst.
 
For å konkretisere: Lek omtales i overkant av hundre ganger i meldingen, men omlag halvparten av gangene omtales leken som et middel for noe annet. Eksempelvis skal leken fungere språkutviklende, fremme læring, virke skadeforebyggende og styrke barns fysisk helse. Gjennom å kontekstualisere leken på denne måten, viser myndighetene at de ikke har fått med seg at barnehagene tradisjonelt har sett verdien i den uregjerlige leken. Den leken som ingen vet hvor fører hen, den som tar ungene med til verdener ingen har hørt om, langt bortenfor voksendefinerte mål og forventninger. Det er denne leken meldingen er blind for. Og det er denne blindheten som uroer barnehagefeltet, for kanskje er det ett og annet å lære av barns vilje til å eksperimentere med verdens og virkelighetens potensialer?
 
For å fortsette konkretiseringen: Myndighetene ønsker mer systematikk i det pedagogiske arbeidet. Myndighetene ser ut til å ignorere barnehagetradisjonen også på dette punktet. I mange år har barnehagelærerne arbeidet systematisk med å lytte til barn, og å være aktivt og oppmerksomt tilstede i relasjonene og situasjonene. Dette er en tilnærming som ikke baseres på forhåndsdefinisjoner, men som forsøker å ta opp i seg barnas interesser og generøse bidrag. Arbeidsformen pedagogisk dokumentasjon er ett av flere eksempler på dette. I stedet for å lytte til hvordan feltet faktisk arbeider, skriver departementet at barnehagene bruker pedagogisk dokumentasjon for å «kartlegge barns utvikling og trivsel» (s. 34). Setningen avslører manglende kunnskap om begrepet pedagogisk dokumentasjon, fordi slike arbeidsformer faktisk er et alternativ til kartlegging, og må derfor ikke forveksles med kartlegging. Å arbeide med pedagogisk dokumentasjon innebærer å lytte til barns overraskende og overrumplende bidrag, slik at personalet kan inngå i kooperative læringsprosesser sammen med barn, til glede og nytte for begge parter.
 
Meldingens framskriving av lek som middel til noe annet, og dens instrumentelle bruk av begrepet systematikk, er to av flere grunner til at Rudolf Nilsens ord i sangen Revolusjones røst: Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet rinner meg i hu når jeg leser meldingen. Ministerens løfter om kjærlighet virker ikke beroligende. Tvert imot. 
 
 
BARNEHAGEFOLKDenne artikkelen er publisert i Barnehagefolk nr. 2/2016. Hvis du ikke er abonnent på tidsskriftet kan du bestille abonnement ved å følge denne linken.