Vi etterlyser et «stopp!»

Fokuset er sentrert rundt hva barnet skal bli, fremfor hva barnet er, her og nå. Det er barna sin hverdag i barnehagen det legges føringer for i denne stortingsmeldingen, men barn som medskapere og deltakere er usynlig i teksten. Vi etterlyser et «stopp!», før det skapes vilkår for nye praksiser.

 

Et «stopp!» kan betraktes som et oppmerksomt øyeblikk hvor bevisstheten skjerpes. Ann Sofi Larsen (2012) peker på hvordan stoppet tilbyr noen valg og er avgjørende for videre hendelsesforløp. Vi etterlyser nå et «stopp!» før vilkårene for nye praksiser i barnehagene blir bestemt. Regjeringen vil tydeliggjøre krav, systematisere pedagogisk praksis og utvikle barnet. Slik vi ser det drukner barndommens egenverdi i fokuset på hva barna skal mestre, skal klare og skal beherske. Hva barna gjør, opplever, føler og tenker i barnehagehverdagen, i øyeblikket, her og nå, fremheves som betydningsfullt først og fremst for videre utdanning og tilknytning til arbeidslivet. Barndommen skal helst «gå over» så raskt som mulig.

 

Ordlyden i stortingsmeldingen synliggjør etter vår mening at regjeringen ønsker å kontrollere barns utvikling på en rekke områder, og å styre denne utviklingen mot forhåndsbestemte mål, definert av samfunnet. Eksempelvis står det skrevet at regjeringen vil «tydeliggjøre i rammeplanen at barnehagen har ansvar for å utvikle barnas toleranse for et mangfoldig samfunn […]…)» (s. 10). Ansvaret for barnas utvikling blir entydig lagt til barnehagen. Den nye rammeplanen skal også, blant mye annet, tydeliggjøre hvilket utbytte barna skal ha med seg etter endt barnehagetid. Utbyttet barnet skal ha preges av regjeringens behov for barnets fremtid. Barnas bidrag til egen utvikling blir med dette usynliggjort. Dette er urovekkende. Vi opplever at barn blir betraktet som human becomings, og etterlyser et mye tydeligere fokus på barnas egne bidrag i sin utvikling. Alle barn har en stemme som skal bli hørt og verdsatt jamfør barnekonvensjonen, og de har rett til å definere seg selv. De er aktive medskapere av mening, kunnskap og kultur, og de er kompetente på en rekke områder. Vi vet at barn ikke er kompetente i ett og alt, men det betyr ikke at de er inkompetente i det meste.

 

Vi stiller spørsmål ved hvilke betydninger barnas egne bidrag skal få dersom regjeringens klare føringer for den kommende rammeplanen får gjennomslag. Barnet fremstilles som et objekt som skal læres, utvikles og forberedes til et fremtidig liv i utdanningssystemet og arbeidslivet. Barnet som medskaper og subjekt kommer etter vår mening i skyggen av denne fremstillingen. Vi ser det som bekymringsfullt at regjeringens pendel beveger seg i retning av et syn på barn som tomme krukker som skal fylles. Barn er forskjellige og kommer til barnehagen med ulike erfaringer og ulike livshistorier, derfor kan en kan forhåndsbestemme hvordan og i hvilke retninger barn utvikler seg. Ved å forhåndsdefinere fremfor å gi åpning til det som ennå kan bli, blir mange uante muligheter skyggelagt, og barn mister muligheten til å være noe nytt og annerledes enn det vi kjenner fra før. Tvilen (og mulighetene i denne) får trange vilkår når tilnærmingen til verden blir å definere hvilke kunnskaper framtidas voksne trenger, for så å fylle barna med disse kunnskapene (Johannesen & Sandvik, 2008).

 

barnehagefolk

Denne artikkelen er publisert i Barnehagefolk nr. 2/2016. Hvis du ikke er abonnent på tidsskriftet kan du bestille abonnement ved å følge denne linken.

 

 

Filosofen Hannah Arendt (1996) fremhever hvordan ethvert menneske også er en helt ny begynnelse. At hvert individ som kommer til verden står ved begynnelsen av en fortelling som ikke er ferdig og forutbestemt. Vi må gi barnehagebarna mulighet til å være medskapere i sine fortellinger.

 

Vi etterlyser derfor et «stopp!», et oppmerksomt øyeblikk hvor bevisstheten skjerpes.

 

Arendt, H. (1996). Vita activa: det virksomme liv. Oslo: Pax Johannesen, N. & Sandvik, N. (2008). Små barn og medvirkning- noen perspektiver. Oslo: Cappelen Damm Larsen, A. S. (2012). Hvordan stopp skapte nye vilkår for praksis. I: A- L. Arnesen (red.). Inkludering: perspektiver i barnehagefagelige praksiser. Oslo: Universitetsforlaget