Barnehagen har alltid arbeidet innenfor de samme kunnskapsområdene som grunnskolen, men på en helt annen måte.

Da jeg ledet det aller første rammeplanutvalgets arbeid var det vår ambisjon å dokumentere dette. Vi var klar over at det var en risikabel øvelse.
Denne teksten skal handle om mitt møte med fag og fagtenkning gjennom mitt lange liv som barnehagelærer, pedagogikklærer og praksisveileder i utdanningen og leder av rammeplanutvalget som la frem NOU 1992: 17 Rammeplan for barnehagen. Den resulterte i den første Rammeplan for barnehagen i Norge, som gjaldt fra 1996 – 2006.
 
Fag og faglærere møtte jeg allerede i min grunnutdanning i Trondhjem 1949 – 51. Vi hadde fagtimer i musikk og stemmebruk, forming, norsk og barnelitteratur, tresløyd, naturfag, var det mer? Bare en av våre faglærere kunne noe om barnehagearbeid. Overføring av fagkunnskapen vår til innhold i barnehagen hadde vår metodikklærer og praksisveileder ansvar for – en erfaren barnehagelærer.
 

Unni Bleken er barnehagelærer, har
vært avdelingsleder og styrer i til
sammen 10 år, lærer ved
Barnevernsakademiet i Oslo i 24 år,
de siste 13 som rektor.
Fagene i utdanningen var der fordi de alle var til stede som innholdskomponenter i den tradisjonelle barnehagepedagogikken, utviklet i stille vekst ut fra filosofiske ideer og praktiske samfunnsbehov fra tidlig på 1800-tallet. Det var barnehagens innhold som definerte hvilke fag barnehagelæreren måtte kunne noe om. Kan vi i dag risikere at det blir utdanningens innholdsorganisering som ender med å definere barnehagens innhold og arbeidsmåter?
 

En brytningstid

La oss hoppe frem til 1974: Barnehagelærerutdanningen (førskolelærerutdanningen) blir statlig og kommer inn under Lov om lærerutdanning. I 1975 blir den første egne Lov om barnehager vedtatt. Barnehagelæreren blir synlig i det offentlige rom. Fagene i utdanningen, nå under samlebetegnelsen «faglig-pedagogiske studier», får faglærere med høyere utdanning. Kompetansen på dette området ligger skyhøyt over min gamle toårige grunnutdanning.
 
Utdanningen ble raskt utvidet til tre år. Slagordet var: «samme opptaksvilkår, samme utdanningslengde og samme påbygningsmuligheter i alle lærerutdanninger».
 
Høyskolenes fagseksjoner utviklet halvårige fordypningstilbud nærmest om kapp. Arbeidet med fordypningene skapte nye, spennende arbeidsmåter og fordypet faglig tenkning. Barnehagene og barnehagepedagogikken var inne i en inspirerende faglig vekst og utvikling.
 

Det første rammeplanutvalget

Da det første rammeplanutvalget for barnehagen ble nedsatt i 1990 var situasjonen på barnehagefeltet altså slik jeg beskrev over. Utvalget besto av fire barnehagelærere (inklusiv lederen) med lang faglig erfaring/spesialisering, to pedagogikklærere/forskere fra utdanningen, en skolesjef, en kommunal barnehagekonsulent og en kommunalpolitiker. Utvalget arbeidet i halvannet før det la frem forslag til ny rammeplan, som så gikk ut på en omfattende høringsrunde. Den endelige planen ble ferdigstilt og iverksatt fra 1996.
 
tidsskriftet barnehagefolk Denne artikkelen er tidligere publisert i Barnehagefolk nr. 3/2016. Tema: Kampen om innholdet.
 
Planen var et nybrottsarbeid, og den var mye mer omfattende enn pedagogiske rammeplaner vanligvis er. Den så ikke ut som en vanlig læreplan, for eksempel som den for grunnskolen. «Ja, men vi skriver ikke en læreplan for Pedagogisk institutt på Universitetet», svarte utvalget på fagkritikk derfra. «Vi skriver en plan til faglig støtte for barnehagen og barnehagefolket».
 
Professor i idèhistorie Espen Schaanning går i Morgenbladet (2016) kritisk igjennom St.meld.19 (2015 – 2016) i artikkelen «Den nye barnehageforståelsen». For meg er det særlig interessant at han går tilbake til NOU 1992: 17 som referanse og for sammenligning. Det er der han finner betegnelsen «fag» benyttet for første gang i en beskrivelse av den norske barnehagens innhold.
 
Schaannings hovedpoeng er at innføringen av begrepet «fag» i barnehagepedagogikken var et feilgrep, som åpnet for den gradvise overgang til å definere barnehagen mer og mer som skoleforberedelse, slik vi nå opplever. Rammeplanutvalget 1990 – 91 hadde mange diskusjoner og mye tvil nettopp på dette punktet. Vi stod som sagt overfor et dilemma. Alle fagområdene i barnehagelærerutdanningen levde som innholdskomponenter i pedagogikken ute i barnehagene, og de hadde alltid vært der. Både i uformelle og i sterkere voksenledede formelle læringssituasjoner. Men de var aldri blitt kalt «fag». Innholdsmessig stod de imidlertid tydelig i sammenheng med fagene barna senere ville møte i skolen. Barna kom ikke helt «blanke» fra barnehagen. Samtidig var det klart at barnehagens arbeidsformer i «fag» var svært forskjellige fra skolens, og målene var rene prosessmål: Hvilke nye opplevelser og erfaringer ønsket barnehagen å åpne opp for barna?
 
Men vi spurte oss likevel: Ville barnehagefolket bli hørt hos skolepolitikerne og skoleforvaltningen når de våget å operere med helt andre definisjoner og mål i et så sentralt skolebegrep som «fag»? Ville vi bli forstått? Var vi sterke nok? Hadde vi nok faglig prestisje? Og hva ville skje med barnehagen hvis vi ikke fikk gjennomslag for vår tenkning og erfaring her?
 
Rammeplanutvalgets ambisjon var å dokumentere at barnehagen arbeider innenfor de samme kunnskapsområdene som grunnskolen, men på en helt annen måte. Det valgte å beskrive barnehagens innhold under fellesbetegnelsen «Områder for læring, erfaring og opplevelse» og delte det i to hovedkapitler «Sosialt samspill, lek og hverdagsaktiviteter» (kap.4) og «Kultur og fag» (kap.5). I dag ville jeg ha byttet om på rekkefølgen i hovedbetegnelsen, og kalt det «Områder for opplevelse, erfaring og læring».
 
Kap. 5 ble delt i fem faglige undertemaer. Det åpner med en omfattende prinsipiell innledning hvor kultur og kunnskap i barnehagen blir knyttet til arbeidet i fagområdene. Vi definerte begreper, særlig kulturbegrepet, redegjorde for arbeidsmåter, satte opp mål (prosessmål), før vi gikk inn på hvert enkelt av de fem temaområdene. Hele kapitlet er på 16 trykksider (med liten skrift)!
 

Hva nå?

Stortingsmelding 19 «Tid for lek og læring: Bedre innhold i barnehagen» viser at den norske barnehagen står i fare for å tape kampen om barnehagens innhold. For hver revisjon av rammeplanen, hver kvalitetsmelding og lovendring dreies barnehagens innhold og mål mer og mer i retning skoleforberedelse. Rammeplanutvalgets betenkeligheter med å benytte begrepet «fag» om innhold i barnehagen, har vist seg berettiget. I forbindelse med den siste stortingsmeldingen har vi opplevd politisk drøfting av om det ikke er på tide nå å få inn klare resultatmål på alle fagområdene i barnehagen. Så dukes det altså for prestasjoner, vinnere og tapere blant barnehagebarna på innholdsområdet som rammeplanutvalget 1991 kalte for «Områder for erfaring og opplevelse». Av det følger faktisk også læring.
 
 
Referanser
 
Barne- og familiedepartementet (1992). Norges offentlige utredninger (NOU) nr. 17: Rammeplan for barnehagen.
 
Barne- og familiedepartementet (1996). Rammeplan for barnehagen.
 
Kunnskapsdepartementet (2016). Stortingsmelding 19 (2015–2016) Tid for lek og læring: Bedre innhold i barnehagen.
 
Schaanning, Espen (2016). Den nye barnehageforståelsen. Morgenbladet, 29.juli– 4.august 2016, s.28.