Kan det være at vi noen ganger blander mestring med prestasjon? Kan dermed et for høyt fokus på mestring i barnehagen føre til prestasjonsangst?

Barnehagen skal aktivt legge til rette for omsorgsfulle relasjoner mellom barna og personalet og mellom barna, som grunnlag for trivsel, glede og mestring.

                                              Rammeplanen kap. 3, Barnehagens formål og innhold


Selv om det ikke er uvanlig å bruke begrepene om hverandre, er det vesentlige forskjeller mellom å prestere og å mestre noe. Mens prestasjon kan beskrives som en ytelse eller øvelse som allerede er utført, handler mestringen om hvordan man håndterer de utfordringene man møter på veien til det som kan bli en prestasjon, men som ikke behøver å bli det1. Hvordan håndterer man for eksempel egne og andres følelser når noe går galt, hva oppleves som stress og hvordan påvirkes man av dette, eller hva gjør man når man ikke får til ting slik man hadde ønsket? Mens noen mestrer situasjonene ved enten å ikke gi opp, eller eventuelt ved å akseptere at man ikke lykkes, vil de som er opptatt av prestasjoner kunne ende opp med å føle seg mislykket eller mindreverdige.
 


Det står ingenting i rammeplanen om hva barn skal prestere, men mye om hva de skal oppleve, bli kjent med og få forståelse for i løpet av barnehagetiden. Hvordan personalet responderer og tilrettelegger i de ulike situasjonene barna kommer opp i vil dermed kunne få stor betydning for hvorvidt et barn blir prestasjons -eller mestringsorientert som voksen.

Hvordan blir eksempelvis en to-åringen som gråter fordi hun ikke kommer seg opp i klatrestativet, møtt?  Får hun hjelp til å finne måter å klare det selv på, som å bli vist hvordan man kan stå på en bøtte, og hvor det er lurt å holde seg fast, eller blir hun (i beste mening) løftet opp av en voksen? Mens det å bli løftet opp vil kunne føre til en forventning om at hun burde klare det, eller også en falsk tro på at hun faktisk klarte det, vil hjelp til å prøve selv kunne bidra til en forståelse for at hun foreløpig rett og slett har for korte armer og ben. Denne type støtte bidrar til å finne balansen mellom det man ønsker å få til og de ressursene man har i øyeblikket, og blir dermed mestringsorientert. Bevissthet om forskjellen kan legge grunnlaget for en god skjønnsutøvelse i slike situasjoner med enkeltbarn, og det kan i tillegg være hensiktsmessig å vurdere barnehagens fellesaktiviteter i lys av dette.

 

Prosess eller produkt?

Barnehagen har kjøpt en keramikkovn som de skal prøve for første gang. Nå sitter seks fire-femåringer rundt et bord og holder på med leire. De kjenner, knar, former figurer og blir vist hvordan de kan lage dem hule inni for å unngå at de sprekker når de skal brennes. Etter hvert som barna blir ferdige plasserer de figurene sine i ovnen hvor de skal stå i 12 timer.

Dagen etter åpner de spent ovnen og ser at to av figurene er sprukket og ødelagte. De tar alle figurene forsiktig ut og utforsker dem i fellesskap for å finne ut hva som var grunnen til at bare to av dem sprakk og hva de kan gjøre for å unngå at det skjer igjen?


Her synliggjøres mestringsorienteringen gjennom at personalet var opptatt av hva som hadde skjedd i prosessen, heller enn på produktene i seg selv. Barna fikk hjelp til å se muligheter og finne løsninger, slik at de som eide de ødelagte figurene ble mer opptatt av hvordan de skulle gjøre det neste gang, enn av å være lei seg for at det første forsøket ikke var vellykket.

Formingsaktiviteter som resulterer i definerte julegaver, påskekyllinger, karnevals-katter eller ting som skal selges på FN-dagen tilhører dermed ofte i større grad prestasjonsmiljøene enn i de miljøene hvor det legges til rette for mer utforskende bruk av materialer i hverdagen. Mestringsprosesser kjennetegnes av at barna får tid og mulighet til å prøve og feile slik for eksempel barn som maler vil oppleve at alle de fine fargene forsvinner i brunt når de blir blandet, eller at det går hull på arket fordi de har brukt for mye maling. Bilder som skal selges på FN-dagen bør derfor være et resultat av en prosess over lang tid, heller enn av én aktivitet.

 

Prestasjonsangst?

Lise (5) viser frem tegningen sin til pedagogen mens hun sier se så stygt jeg har tegnet! Pedagogen gransker tegningen nøye. Hun peker, kommenterer og stiller spørsmål ved det som er tegnet, før hun avslutter med å spørre Lise hva hun egentlig synes at er så stygt.


Lise kunne ikke svare på hva som gjorde tegningen stygg. Kanskje hun egentlig ønsket at pedagogen skulle forsikre henne om at den ikke var stygg, men tvert imot veldig fin. I så fall ville pedagogen fulgt opp Lises prestasjonsfokus. Nå var hun i stedet mestringsorientert gjennom å formidle både at det er helt greit å være misfornøyd med det man gjør, men også at det er Lises egen vurdering som er viktig.

Det kan være fristende å trøste barn som ikke er fornøyde med det de gjør eller ikke får til ting. Noen påpeker at alle har noe de må øve seg på, eller trekker frem andre ting barnet er flink til. Siden barna har ulike ressurser, vil trening og øvelse imidlertid ikke nødvendigvis føre frem for alle. Det viktigste er at man legger grunnlaget for at barna skal få en god selvfølelse, som kjennetegnes av at man er like mye verdt uavhengig av hva man presterer. Gjennom å ta barnas egne vurderinger alvorlig, uavhengig av om det er selvkritikk eller selvskryt, legger man til rette for mestring samtidig som man unngår at barna lærer Janteloven2 som forteller oss at vi «ikke skal tro at vi er noe», … for det er vel nettopp det vi vil at barn skal?

 

Hva er godt nok?

Mohammed (3) har kledd på seg selv. Nå står han fornøyd og venter på å få gå ut. Pedagogen kommer bort til ham og skryter av hvor flink han er til å kle på seg, samtidig som hun drar ned genseren som har rullet seg litt opp på magen, og retter litt på luen hans.


Mohammed var tilsynelatende fornøyd med sin egen innsats. Det kan godt hende at han ville synes det ble ubehagelig med genseren i krøll på magen etter hvert, men foreløpig syntes han at det var greit, så hvor bra må det være for at vi voksne skal være fornøyde?

På bakgrunn av at vi tradisjonelt legger mye omsorg i denne type handlinger, krever det desto større bevissthet om hvor viktig det kan være å ta seg tid til å vente en stund for å se hva som skjer. Mohammed fikk sjansen til å kjenne etter selv, for deretter enten å få hjelp til å ordne det senere eller oppleve at ting ikke behøver å være perfekt. Siden det naturlig nok er mange situasjoner hvor det er personalets ansvar å vurdere hva som er godt nok, kan det være utfordrende å unngå å påføre barn en høyere standard enn nødvendig. Perfeksjonering av ferdigheter tilhører prestasjonsmiljøene, mens å lære å leve med det ufullkomne hos seg selv og andre er en del av mestringsmiljøene.

 

«Dugelige mennesker»

Barna som går i barnehagen idag skal etter hvert fungere som voksne i en verden hvor mye foreløpig er ukjent. Selv om det er vanskelig å forutse hvilke nyvinninger og endringer fremtiden vil bringe, vet vi noe om at disse sannsynligvis vil inneholde både muligheter og utfordringer. Eksempelvis kan man sammenligne generasjonene som har vokst opp med og uten internett og smarttelefon, hvor denne teknologiske utviklingen har medført mange fordeler, men også ulemper og nye utfordringer i form av for eksempel inaktivitet og nye former for mobbing.

I et mestringsperspektiv kan man si at barna i mindre grad trenger å lære å være flinke, enn å tåle å ikke være det, og at vårt eget forhold til dette vil påvirke i hvilken grad de lærer dette. Personalet har ulike mestringsopplevelser fra egen oppvekst, og forskjellene kan være store; fra de som har en livsinnstilling som at «det går sikkert bra» til de som tenker at «det aldri går bra». Gode mestringsopplevelser i barnehagen legger grunnlaget for å bli voksne som duger også i fremtidens samfunn.

 

Gjør

  • Spør hva barn synes selv, før du definerer det de har gjort
  • Vurder tilrettelagte aktiviteter med hensyn til om de er produkt eller prosessorienterte

 

Spør deg selv og kollegaene dine

  • Har vi noen aktiviteter, arbeidsmåter eller reaksjoner som bidra til å skape prestasjonsangst?

 

Spør barna

  • Hva er det å være flink? Hvem har bestemt det?
  • Når føler du deg flink?
  • Når føler du deg ikke flink?

Utvid samtalen ved å spørre videre på svarene du får, slik at disse gir økt forståelse på hvor prestasjons -eller mestringsorientert barnehagemiljøet oppfattes av barna selv.

__________________________________________________________

1Det Norske Akademis Ordbok

2https://no.wikipedia.org/wiki/Janteloven