Jeg innser at mine barndomsminner trolig er blitt selektive med årene; jeg huske noen bestemte hendelser og erfaringer, mens jeg glemmer andre.
Når jeg tenker tilbake på min egen barndom, er det først om fremst leken jeg tenker på.
Leken var mitt barndomsprosjekt. Barndom for meg, slik jeg husker det, var en fri tid som jeg fylte med lek alene og med venner og andre egeninitierte aktiviteter. Jeg innser at mine barndomsminner trolig er blitt selektiv med årene; at jeg husker noen bestemte hendelser og erfaringer, mens jeg glemmer andre. Kanskje er mine minner om egen barndom preget av det jeg har lært om den i ettertid. Som for eksempel at den danske barndomsforskeren Flemming Mouritsen skriver at det er via lekkulturen barndommen trer i relieff i forhold til motpolen voksendom. Eller at Rousseau bidro til at barndom ble forstått som en særegen tilstand, en idyllisert lektilstand med verdi i seg selv. Gjennom min utdanning lærte jeg at en vanlig måte å betrakte barndom på er som en ventetid og et pedagogisk prosjekt der målet er voksendom. I et slikt perspektiv ble barndom ifølge Mouritsen «prosjekt avvikling» der det som skal avvikles, er det barnlige og leken.
«Prosjekt avvikling» kan forstås i sammenheng med påstanden om at barndommen forsvinner, slik Neil Postmann foreslo. Jonathan Haidt (2024) argumenterte nylig for “the decline of a play-based childhood”. Tanken om at ting var bedre før knyttet til både mer tid og bedre plass til lek er kjent innenfor barndomsforskning. Institusjonaliseringen av barndommen, dvs. at barn lever store deler av livet innenfor institusjonelle rammer knyttet til barnehage, skole og SFO, samt andre voksenstyrte fritidsaktiviteter, får mye av skylden for at barns lek i barndommen har dårligere kår. Eksperter fra ulike forskningsfelt er også bekymret for barns lek fordi videospill, data, lekeplasser, usikre urbane miljø og tidlig skole har bidratt til regulering og restriksjoner av barns lek. Enkelte hevder at barndommen er den mest styrte periode i menneskers liv.
I likhet med forskere som advarer mot å uten videre fastslå tap av lek og barndom ut fra en romantisk forestilling om lek i fortiden, har jeg erfart at det kan være problematisk å tro at vi ut fra våre egne barndomsminner vet hvordan barn i dag erfarer lek og barndom. Barns stemmer har bidratt til at jeg forstår at det finnes mange barndommer og at leken i barndommen kommer til uttrykk på mange måter. Barns lek kan likne leken jeg holdt på med, men det er også former for lek som er vanskelig for meg å identifisere uten barns hjelp. Poenget er altså at de fleste barn trolig ikke lever ifølge våre tradisjonelle romantiske forestillinger om hva barndom og lek er. Derfor kan det være vanskelig for oss i dag å identifisere barndommen og leken i den. Samtaler med barn har bidratt til min forståelse av at barndommen i dag verken er bedre eller verre enn før, den er annerledes. Og at barn fortsatt leker!
