Barnehagelærermangelen beskrives ofte ovenfra.
- Som tomme stillinger,
- svak rekruttering og
- bekymringsfulle tall.
Men nedenfra, i barnehagens hverdag, ser den annerledes ut. Der kjennes den som mer ansvar, mindre tid og en stadig tyngre belastning på dem som står igjen.
Men for dem som står i barnehagen hver dag, er mangelen noe helt konkret.
- Det er den pedagogiske lederen som kommer tidligere for å rekke å forberede dagen.
- Det er den erfarne barnehagelæreren som tar med seg bekymringen for et barn hjem,fordi det ikke var tid til å snakke ordentlig sammen i løpet av dagen.
- Det er den ansatte som kjenner at hun ikke lenger strekker til, selv om hun gir alt.
Når det er for få barnehagelærere, er det noen som må bære mer.
Og altfor ofte er det de som allerede står der, som bærer til det gjør vondt.
De fyller ikke bare hull. De bærer kvaliteten
I mange barnehager er det barnehagelærerne som holder sammen det som ellers ville glippe.
- De ser barnet som strever i lek.
- De følger opp foreldresamtalen som ble utsatt.
- De prøver å sikre at planlegging faktisk skjer.
- De veileder kolleger.
- De tolker uro, konflikter og atferd.
- De forsøker å holde fast i det pedagogiske oppdraget, også når dagen drar i en helt annen retning.
Når det blir færre av dem, forsvinner ikke oppgavene.
De fordeles bare på færre skuldre.
Det betyr mer ansvar, flere avbrudd, mindre sammenheng og mindre tid til å gjøre jobben slik den burde gjøres. Ikke fordi de ansatte ikke vil nok. Men fordi det ikke går an å være fullt til stede overalt, hele tiden, for alle.
«Vi får det til» — helt til vi ikke gjør det lenger
Mange barnehagelærere er lojale. De strekker seg langt. De dekker inn. Tar det ekstra ansvaret. Lar lunsjen bli kortere. Lar forberedelsestiden ryke. Tar samtalen med en forelder selv om de egentlig skulle vært et annet sted.
Og lenge kan det se ut som om det går.
Det er kanskje det som gjør situasjonen så farlig.
For når kompetansemangelen kompenseres med samvittighet, blir problemet mindre synlig utenfra. Barna blir jo tatt imot. Samlingen gjennomføres. Foreldrene får svar. Dagen går rundt.
Men inni mange ansatte skjer det noe annet.
- Det bygger seg opp en følelse av utilstrekkelighet.
- En stille sorg over ikke å få gjort arbeidet slik man vet at det burde gjøres.
- En uro for det man ikke rekker å se.
- En slitasje ved å stå i konstant underskudd.
Det er ikke alltid de sier det høyt.
Men det kjennes.
Det handler ikke bare om arbeidsmengde
Det handler også om faglig identitet.
Barnehagelærere har utdanning i barns utvikling, lek, relasjoner, språk, pedagogisk ledelse og inkluderende praksis. De er ikke bare ansatte som skal «holde hjulene i gang». De er profesjonsutøvere med ansvar for å gjøre barnehagens samfunnsmandat levende i praksis.
Når hverdagen i for stor grad blir styrt av knapphet, begynner også fagrollen å krympe.
- Det blir mindre tid til å være pedagog.
- Mindre tid til å analysere, planlegge, vurdere og justere.
- Mindre tid til å være den voksne som stopper opp og spør: Hva er det dette barnet prøver å fortelle?
- Mindre tid til å lede og utvikle praksis sammen med kolleger.
For mange oppleves det som et tap.
Ikke bare av overskudd, men av det de gikk inn i yrket for å være.
Når ansvaret blir større enn rammene
Det vanskelige med barnehagelærermangelen er at ansvaret ikke blir mindre, selv om rammene blir trangere.
Tvert imot.
Barnehagen skal fortsatt:
- ivareta barns behov for omsorg, lek, læring og danning
- støtte barns språk og utvikling
- arbeide inkluderende og forebyggende
- samarbeide godt med foreldre
- oppdage barn som strever
- følge rammeplanen
- dokumentere, vurdere og utvikle praksis
Alt dette består.
Men når det er for få barnehagelærere, må mer av dette bæres av færre personer. Det er da mange kjenner på den tyngste delen av arbeidspresset: ikke at det er travelt, men at det er viktig. At konsekvensene av det man ikke rekker, kan være store.
- En glemt observasjon.
- En lek som ikke ble fulgt opp.
- Et barn som ble korrigert, men ikke forstått.
- En kollega som hadde trengt veiledning, men ikke fikk det.
Dårlig samvittighet er blitt en del av arbeidsdagen for mange
Det er kanskje det ordet som går mest igjen når barnehagelærere beskriver situasjonen: dårlig samvittighet.
- Dårlig samvittighet overfor barna.
- Overfor foreldrene.
- Overfor kolleger.
- Overfor fagligheten.
- Og til slutt også overfor seg selv.
Det er en tung form for slitasje, fordi den sjelden går over når vakten er slutt. Den følger med hjem. Inn i kvelden. Inn i helgen. Inn i spørsmålet mange stiller seg i stillhet:
Gjorde jeg nok i dag?
Når dette spørsmålet gjentar seg lenge nok, blir ikke problemet bare arbeidspress. Da blir det også et spørsmål om hvor lenge mennesker orker å stå i en jobb der de stadig opplever å komme til kort i noe som betyr så mye.
De som blir, betaler ofte prisen for at systemet ikke holder
Det er et paradoks i dette.
Jo mer ansvarlige, samvittighetsfulle og faglig sterke ansatte er, jo mer sannsynlig er det at de blir dem som kompenserer lengst. De som holder ut. De som tar det ekstra. De som finner løsninger.
Men det gjør også at de blir ekstra utsatt.
For når et system bygger på at noen alltid skal strekke seg litt lenger, er det til slutt nettopp de mest lojale som blir slitt ned først.
Og når de forsvinner, mister barnehagen noe mer enn en stilling.
- Den mister erfaring.
- Relasjonskompetanse.
- Faglig trygghet.
- Kontinuitet.
- Den mister mennesker som ofte har vært bærere av kultur og kvalitet over lang tid.
Dette er også en historie om å bli stående alene
I noen barnehager er det ikke bare få barnehagelærere. Det er også få profesjonsfellesskap.
For når det er for få å dele det pedagogiske ansvaret med, kan mange oppleve en form for faglig ensomhet. Man blir den som alltid må vurdere, alltid må forklare, alltid må ta beslutningen, alltid må stå i spennet mellom drift og fag.
Det er ensomt å være den som vet hva som burde vært gjort, men som samtidig vet at det ikke er mulig å rekke det.
Og det er ensomt å stå i et ansvar som er større enn handlingsrommet.
Hva gjør dette med yrket?
- Det gjør noe med rekrutteringen.
- Det gjør noe med motivasjonen.
- Det gjør noe med hvem som orker å bli værende.
Men kanskje aller mest gjør det noe med hvordan det oppleves å være barnehagelærer.
For et yrke man en gang gikk inn i med stolthet, engasjement og tro på betydningen av tidlige år, kan gradvis bli forbundet med knapphet, avmakt og konstant strev.
Det er alvorlig.
For hvis stadig flere opplever at de ikke får brukt utdanningen sin slik den var ment, og at belastningen blir større enn muligheten til å gjøre en god jobb, er det ikke bare dagens bemanning som er i fare.
Da er også framtidens barnehage i fare.
For barna trenger ikke bare voksne. De trenger voksne som orker
Det er kanskje dette som er kjernen.
Barna trenger ikke bare at noen er på jobb.
De trenger voksne som har overskudd til å være varme, tydelige, nysgjerrige og faglig bevisste.
Voksne som kan støtte lek, forstå atferd, bygge relasjoner og tåle barnas sterke følelser uten selv å være på bristepunktet.
Når barnehagelærere står i en hverdag der de hele tiden må bære mer enn rammene gir plass til, blir dette vanskeligere.
Ikke fordi de ikke bryr seg.
Men fordi også de er mennesker.
Og kanskje er det nettopp derfor denne delen av barnehagelærermangelen må tas mer på alvor: Det handler ikke bare om dem som mangler. Det handler om dem som står igjen — og hvor lenge vi kan forvente at de skal fortsette å bære det som egentlig burde vært fordelt på flere.
Kilder/Inspirasjon:
Barnehageloven § 1 – om barnehagens formål og grunnleggende verdier som menneskeverd, likeverd og solidaritet.
Barnehageloven § 3 – om barns rett til medvirkning og hensynet til barnets beste.
Rammeplan for barnehagen, kapittel 1 – om barnehagens verdigrunnlag, menneskeverd, likeverd, mangfold og gjensidig respekt.
Rammeplan for barnehagen, kapittel 4 – om barns medvirkning.
Rammeplan for barnehagen, kapittel 7 – om barnehagen som pedagogisk virksomhet, der også barn og foreldre har rett til medvirkning i planlegging og vurdering.
FNs barnekonvensjon, artikkel 2 – om barns rett til ikke-diskriminering.
FNs barnekonvensjon, artikkel 12 – om barns rett til å bli hørt og tatt på alvor.
FNs barnekomités generelle kommentar nr. 12 – om barnets rett til å bli hørt.
Bae, B. (2007). Å se barn som subjekt – noen konsekvenser for pedagogisk arbeid i barnehage. Kunnskapsdepartementet.
Drugli, M. B. (2014). Liten i barnehagen: forskning, teori og praksis. Cappelen Damm Akademisk.
Alvestad, M. mfl. (2019). Kvalitet i barnehagen: Rapport fra dybdestudien i det longitudinelle forskningsprosjektet Gode barnehager for barn i Norge (GoBaN). Rapport nr. 85. Universitetet i Stavanger.
Bjørnestad, E., & Os, E. (2018). Quality in Norwegian childcare for toddlers using ITERS-R. European Early Childhood Education Research Journal, 26(1).
Pedersen, L. mfl. (2022). Kvalitet i samspelet mellom personale og barn i norske barnehagar observert med ECERS-R. Nordisk barnehageforskning.
