Barnehager – best uten menn?

I barnehager har vi en usedvanelig tilstand; mer enn 90 % av de ansatte har samme kjønn. Her utformer 250.000 barn, 50.000 nye hvert år, sin første og grunnleggende sosiale - og kulturelle kompetanse. Bør vi gjøre noe med kjønnsskeivheten blant personalet, eller spiller kjønn i grunn ikke noen rolle i barnehager?

Undertegnede og Øivind Hornslien skrev en artikkel i forrige nummer av Barnehagefolk. Der påpekte vi noen svært beklagelige skjevheter og mangler i Førskolelæreren, en bok Pedagogisk forum, Utdanningsforbundet og Barnehagesenteret ved Høgskolen i Vestfold ga ut høsten 2006. Hensikten med boka er bra; skape debatt om førskolelæreryrket og norsk barnehagepolitikk. Men, dessverre, boka tar ikke for seg kjønn på annen måte enn at den opprettholder et bilde av barnehager som et naturlig, kvinnelig domene. I samme nummer av Barnehagefolk forsøkte utgiverne av boka i tre forskjellige artikler å svare på vår, samt på tilsvarende kritikk fra Leif Askland. Svarene var både underlige og nedslående - uten at de ga et klart svar på vårt hovedspørsmål; Hva gjør utgiverne for å få flere menn til barnehagen? Traff vi en øm tå..?

Kvinner, menn og tilstedeværelse

Med framveksten av den industrielle revolusjonen begynte en rekke menn å arbeide i fabrikker. De var nå ikke lenger på gården og jordene der kvinner og barn var. Adskilte kjønns- og aldersarenaer hadde det vært tidligere også, men nå gikk våre forfedre inn i en ny epoke med svært adskilte arenaer. Det vokste fram sterkt ideal om at barn var et kvinneanliggende for den hjemmeværende husmoren, mens menn derimot skulle være forsørgeren som skaffet penger. Dette synet henger delvis igjen ennå, enda vi nå har en samfunnstype hvor denne organiseringen ikke lenger er påkrevd. For mange er den heller ikke ønskelig, og endring har begynt å skje. Igjen er fedre med og tar ansvar for barna. De bytter bleier, triller barnevogn, steller og leker med barna sine. For bare en generasjon var dette nærmest utenkelig.

Likestilling ellers i samfunnet har gitt kvinner adgang til arenaer som tidligere var lukket for dem. Det er i dag uvanlig at noen sår tvil om det egentlig er likestilling å kvotere kvinner inn på menns domener. Nylig har for eksempel Komité for integrering, en statlig oppnevnt komité, anbefalt at universitetene får 500.000 kroner ekstra for hver kvinne de ansetter som professor eller førsteamanuensis. Forslaget skal bidra til å øke kvinneandelen blant professorene, der 83 prosent er menn. Debatter på feltet går mer på om det egentlig er fornuftig med kvotering, om ikke saken heller naturlig bør løse seg på sikt. Men, det finnes utrolig nok ennå en bransje hvor det er vanlig å tvile på om det egentlig er likestilling å ha ansatte av begge kjønn – nemlig i barnehager...

Barnehager er best uten menn!

Svarartiklene, både den til Turid Thorsby Jansen, Mari Petersvold, Kristin Rydjord Tholin, den til Klausine Røtnes, og den til Solveig Østrem tyder på at de har lest Ragnhild Røthings masteroppgave i sosiologi, Menn i kvinneland (2006), som fanden leser bibelen. Uten forbehold poengterer de nemlig alle at det nødvendigvis ikke blir likestilling av flere menn i barnehager, fordi menn ofte utviser tradisjonelle kjønnsroller som er det motsatte av likestillingsfremmende – alle med henvisning til Røthing. Østrem, som poengterer varianter av dette utsagnet en rekke ganger, skriver for eksempel:

Det holder ikke med en selvtilfreds tro på at menns tilstedeværelse i seg selv skaper endring i barnehagen.

Som fanden leser...

Dette er mildt sagt en hårreisende, ja egentlig tragisk argumentasjon. Fordi den kommer fra tungvektere i sektoren skal jeg dvele litt ved den for å vise hvor suspekt den er.

La oss begynne med hva Røthing selv skriver om saken (s. 76):

…informantene…ønsker å stå for en moderne og positiv maskulinitet som også inkluderer ulike ferdigheter som har blitt forbundet med tradisjonelle kvinnelige egenskaper, som for eksempel omsorgsevner. Samtidig er de opptatt av å presentere seg selv i tråd med tradisjonell maskulinitet. Samlet sett antyder disse funnene at informantene på mange måter er nye og gamle, tradisjonelle og moderne på en og samme tid.

Legg også merke til ”presentere (min uthevning) seg selv i tråd med tradisjonell maskulinitet”. Alle med et visst kjennskap til metodikk vet at intervjusituasjoner funger litt etter "som man roper i skogen får man svar-prinsippet". Eller som Røthing (s. 9) refererer Lorentzen: ”…mannligheten ofte kommer tydeligst frem nettopp når den blir problematisert...”

Slik har mang en mann blitt mer katolsk enn paven – i kjeften i det minste… Røthing (s. 29) henviser til Nordberg når hun metode-problematiserer intervjuene hun hadde med fem mannlige førskolelærere:

Å trekke slutninger om menneskers handling (kun) på bakgrunn av deres fortellinger er med andre ord metodisk problematisk.

Det er mer - Solveig Østrem skriver:

De mannlige førskolelærerne beskriver seg selv som bevisste, idealistiske, profesjonelle, lekne og entusiastiske(...)Kvinnelige kolleger omtales derimot som kjedelige og tradisjonelle.

Østrem - og de andre tilsvarerne - utelater elegant å nevne at Røthings informanter forklarer at kjønnsforskjellene kanskje har mer med alder enn kjønn å gjøre (unge vs. eldre, se Røthing s. 62) – på samme måte som de utelater å nevne de metodiske problemene med data kun fra prating om kjønn. Slike bagateller er selvsagt hendige å utelate hvis formålet er å så tvil om barnehager egentlig er tjent med å ha menn.

Kvinner - et hinder for likestilling?

Selv om vi tar visse forbehold om selvpresentasjon i intervjusituasjoner, alder snarere enn kjønn og liknende reservasjoner, er det kanskje likevel grunn til å anta at menn i barnehager noen ganger kan være litt tradisjonelle i sine kjønnsroller. Men, hva så, er det så mye verre enn om kvinner er det? Ja, for det kan vel tenkes at også kvinner kan være litt tradisjonelle i sine kjønnsroller av og til - selv om Østrem ser ut til å mene noe annet:

Når kvinner som har sitt daglige virke i pedagogisk arbeid med små barn, selv definerer sin profesjon, er dette ikke "å sementere kjønnsroller som hører fortiden til". Det kan tvert imot skape endring i retning av et mer likestilt samfunn.

At vi mennesker, både kvinner og menn, noen ganger kan være litt tradisjonelle - skal det være grunn nok til å holde ett kjønn unna barna? Skjerp dere!

Argument som ”det blir nødvendigvis ikke likestilling av å ansette menn i barnehager” har jeg forresten hørt mange ganger før. Av en eller annen grunn blir dette argumentet alltid fremsatt av kvinner. Og de kvinnene har aldri, overfor meg i det minste, nevnt at ”det blir nødvendigvis ikke likestilling av å ansette kvinner i barnehager”. Forstå det den som kan!

Jeg skal konkludere dette med menn i barnehager: Med den enorme kjønnsskeivheten vi har i barnehagene er menn i barnehager faktisk likestilling i seg selv – bare ved sitt blotte nærvær. Får vi omtrent like mange menn som kvinner inn blir en kjønnsskeivhet stilt likt. Menn som gjør handlinger som for kort tid siden helt entydig var definert som feminine. Når de trer inn på den nye arenaen - barnehagen - utfører de en utvidelse av den tradisjonelle mannsrollen. Dette skal ingen kverulere bort!

Kjønn, holdninger og læring

Men, det går an å gjøre enda mer for likestilling i barnehager. Man kan fokusere helt spesifikt på personalets holdninger til kjønn i møtene med barna. I Kanvas, der jeg jobber, har vi de siste årene hatt sterkt fokus på kjønnsblanding i personalgruppene. I gjennomsnitt har våre 36 barnehager nå 20 % menn. Som ledd i en ”naturlig utvikling” - spesielt der det er ekstra mange menn (!) - har barnehager satt fokus på personalets holdninger til kjønn. Blant annet brukes det videoopptak av personalet for å finne og forebygge eventuelle ubevisste, skeivkjønnede holdninger i møtene med barna.

Også slikt likestillingsarbeid er nødvendig i barnehager. Østrem henviser til for eksempel Valerie Walkerdine (1999), som i sin forskning har funnet at voksnes holdninger gir ulike kår for gutter og jenter. Gutter forfordeles og oppfordres til å være aktive og utforskende, jentene lydige og tilpasningsdyktige. Annen forskning viser at jenter forfordeles; for eksempel forteller Kajsa Svaleryd på Kunnskapsdepartementets landskonferanse for likestilling i november 2006 at jenter tas mer med i hyggelige og åpne samtaler, guttene får mer av fåmælte, negative formaninger. Enhver pedagog skjønner (forhåpentligvis) at dette gir uheldige konsekvenser for identitetskonstruksjon, medvirkning og læring (se for eksempel intervjuet med Liv Gjems i Førskolelæreren om hva åpne vs. formanende samtaler kan bety for læring).

I skolen er ikke ståa bedre; der har gutter etter hvert blitt skoletapere. Flere mener denne tilstanden blant annet skyldes femininisering av barndommen (70 % av lærerne i grunnskolen er kvinner) - se for eksempel Peder Haug på forskning.no. Kjønn er en ruvende relevant sosial kategori som farger våre perspektiver og samhandlinger mer enn vi vanligvis vil tro. Likevel er endring mulig. Vi kan oppnå å stille kjønnene mer likt. Historien viser det. I skoleverket i Sverige og Danmark mener man det, der har de nylig fått bøker om kjønnssosialisering som pensum i grunnskolen.

Unike muligheter i barnehagen

Barnehager er i en unik posisjon. Vi har mulighet til å oppnå dobbelt likestilling: Vi kan gjøre en radikal endring og la barna få utforme sin første og grunnleggende sosiale- og kulturelle kompetanse i samspill med voksne av begge kjønn. Samtidig får vi da menn inn på en arena som tradisjonelt har vært forbeholdt kvinner. Men, hvis dette skal bli noe av må ledende drivkrefter i sektoren verken neglisjere eller stenge menn ute.

Alt begynner som kjent med forståelse og riktig innstilling. Likestillingsarbeidet i Kanvas for eksempel, er en villet situasjon. Vi sliter ikke med/mot en ledelse som argumenterer mot viktigheten av å ansette menn. Tvert i mot; ledelsen har støttet og initiert målrettet og strategisk arbeid med likestilling i en årrekke. Det begynte i 1995 da en modig kvinne i en av barnehagene ansatte kun menn på en avdeling (med påfølgende rabalder og vantro reaksjoner…), og har foreløpig endt med at tre av våre barnehager har fått Kunnskapsdepartementets likestillingspris, nå sist for 2006.

Viktige spørsmål til ledende drivkrefter i sektoren

I forrige nummer av Barnehagefolk svarte dere utgivere av Førskolelæreren (vel, unntatt Utdanningsforbundet - hvor er dere..?) på Hornsliens og mitt hovedspørsmål på en bortforklarende og lite konkret måte. Men det dere skrev, spesielt Østrems ord, kan vanskelig oppfattes som annet enn at dere egentlig ikke vil ha menn i barnehager. Derfor prøver jeg igjen - og håper på mer konkrete svar denne gangen:

Hva gjør Utdanningsforbundet, Barnehagesenteret ved Høgskolen i Vestfold og Pedagogisk forum for å følge opp Kunnskapsdepartementets satsing på å få flere menn inn i barnehagene?

Dere får dessuten to bonusspørsmål:

Er det grunn til å argumentere mot at kvinner skal jobbe i barnehager, bare fordi de er like tradisjonelle som menn?
Hvordan verner (mange/noen) kvinner om sitt kjønns hegemoni i barnehagesektoren?

Jeg imøteser deres svar.