Følg debatten om boka "Førskolelæreren" og synet på menn i barnehagen her.
- noen inntrykk etter første gjennomgang av en ny bok høsten 2006
(Jansen, Pettersvold og Tholin: Førskolelæreren.
Noen ganger leser man en bok – og det man lærer noe om er om det som IKKE står der, det som er valgt bort og det som ”står i” underteksten med usynlig skrift.
Det som slår meg – fordi jeg er midt i en studie av kjønn og likestilling i barnehagen – og har akkurat lest Runar Bakkens essay: Mann i ingenmannsland (om mannlige sykepleiere) – er at både tekst, forfatterrepresentasjon og bilder understreker akkurat dette – menn i ingenmannsland. Og at menn må posisjonere seg annerledes i praksisfeltet enn kvinnene, for å overleve i dette feltet. Omslagsfotoet til ”Førskolelæreren” viser fem glade kvinner i flokk fremover. Absolutt: dette er Ingenmannslandet. Fraværet av menn gjennom boken er like høyrøstet som fotoet på bokens omslag.
Foto
Boka oppleves som rikt illustrert. 22 svart-hvitt fotografier innleder/avslutter kapitlene i boka og forsida er også et foto. Fotografiene er en flott dokumentasjon på livet i barnehagen anno 2006. 2 av bildene er helt klart av menn. 2 andre bilder er litt tvetydige; er det menn eller kvinner? Jeg velger å tro at de forestiller menn, og bildene gir meg et grunnlag til å tenke noe om menns mulige posisjonering for å overleve i et kvinnedominert yrke.
Bilde 1:
En mann sitter foran en kø av barn. Han holder rundt kjakene til barnet som står forrest. Hva i alle dager er det han gjør? Barn i køen ser ikke forventningsfulle ut. Jeg tror sannelig han kontroller om de har pusset tennene (godt nok)!!! Bildet står i skarp kontrast til de gledesfylte bildene av barn i aktivitet, kvinnelige førskolelærere som viser omsorg, omslutning og kontakt.
Mannlig posisjonering: Kontroll.
Denne posisjoneringen kan en knytte til den forestillingen (som godt kan hende er sann) at mennene forholdsvis fort inntar de kontrollerende postene – som styrer/virksomhetsleder, i det kommunale byråkratiet, i tillitsvalgtapparatet.
Bilde 2:
En mann viser eller instruerer to gutter (i) et digitalt kamera. Bildet innleder kapitlet ”Barnehagen som forskerskole. Det forskende barnet og førskolelæreren som forskningsveileder”. Dette er det eneste bildet som viser moderne teknologi.
Mannlig posisjonering: Teknisk innsikt.
At menn blir ”tilbudt” en posisjon som vaktmester i personalgruppa er ikke ukjent. Mange menn kan oppleve å bli forstått som eksperter på sikringer, IT, ytre vedlikehold osv., og uten å ha den minste peiling på dette.
Bilde 3:
Er nesten sikker på at det er mann som er avbildet. En mann i fysisk aktivitet med barn. Han står bakpå en sykkel og gir fart til et lite barn. Et bilde vi ofte ser av menn som arbeider i barnehage, - i vilter lek på sykler, i rutsjebanen, med fotball osv.
Mannlig posisjonering: Fysisk aktivitet.
For mange kvinnelige førskolelærer er denne posisjoneringen tidvis et mareritt: Mannen som hauser opp barna til ekstatisk og støyende inferno og som så ser på klokka og sier: ”Nei, nå er det visst min tur til å ta pause, gitt”.
Bilde 4:
Ved nærmere ettersyn synes jeg det er grunn til å tro at dette forstiller en mann med fire smårollinger på vei ut i skogen/parken. Men det kan også være en kvinne, for vi ser bare ryggen til personen og litt av nesen, og et halvlangt, ikke akkurat velfrisert hår.
Mannlig posisjonering: Uteliv, natur.
Den dominerende posisjonen – i alle fall om vi ser på hvordan menn ytrer seg utad i massemedia og andre kanaler. Menn har skapt et rom der de opplever å ha definisjonsmakt i større grad enn på andre områder i barnehagevirksomheten. En forståelse av dette kan være at mennene er blitt så marginaliserte i barnehageverden at de velger å konstruere en egen verden.
Jeg er i grunnen takknemlig for disse bildene, for de befester mytene (?) om menns plass i barnehagen. Om bildevalget er bevisst, er det godt gjort, om det ikke er det, er det en dokumentasjon på hvordan vi ubevisst befester forventninger, inntrykk og myter. (Det gjenstår selvsagt å undersøke i hvilken grad bildene (posisjoneringskategoriene) er myter eller realitet).
Hva så med skribentene?
Til sammen finner vi 20 navn. 3 av dem er menn. Den ene har i kraft av å være journalist (men med førskolelærerutdanning) intervjuet 3 kvinner. To menn har sammen skrevet kapitlet om ”Barnehagen som forskerskole”. Jeg tror ingen av dem er førskolelærerutdannet, den ene er forsker (og jeg vet han ikke er førskolelærer), den andre høgskolelektor (men ham er jeg litt usikker på mht til førskolelærerutdanning).
Kvinnene som skriver utgjør et større mangfold, fra praktisk utøvende førskolelærerer og ledere i ulike barnehagevirksomheter til høgskolelektorer, 1. lektorer, førsteamanuenser og doktorgradsstudenter.
Mannlig posisjonering: Utenfraposisjonering, i posisjoner med høyere status.
Vi kan godt si at med telling – antall menn i forhold til antall bilder, antall mannlige skribenter i forhold til antall artikler – så er representasjonen av menn tilsvarende den vi finner i feltet. Men er det en god nok målestokk, sett i forhold til at Førskolelæreren i utgangspunktet burde være tokjønnet?
Men innholdet da?
Boka er på jakt etter førskolelæreryrkets kjerne, etter førskolelærerens sjel. Enda har jeg lest boka såpass overflatisk (det er bare fire timer siden jeg fikk den i hånden) kan jeg klart se at kjønn og likestilling ikke er et problematisert tema. Turid Jansen gir en fyldig innføring i førskolelæreryrkets husmorrøtter, men uten å problematisere dette i forhold til hvor vi står i dag. Så vidt jeg kan se er ikke begrepet mannlig førskolelærer er brukt i det hele tatt. Et lite kapitel, lest grundig, heter ”Fakta om førskolelæreren fra 1935 til
Siden ordet ”kvinnelig førskolelærer” er brukt – og ”uansett kjønn” – så kan vi, når vi kjenner feltet såpass godt som jeg gjør, gjette oss til at redaktørene av boka vet at det også finnes mannlige førskolelærere.
Kalddusj og ugjestmildt
Som mannlig førskolelærer – som er i posisjon ”utenfraposisjonering” er det underlig å se at en bok, produsert av
Er det rart at få menn går inn i faget, når de til så til de grader risikerer å bli ignorert og lite tatt i mot?
Redaktørene kunne ha spandert et lite kapitel om kjønn og menn. Dette er tema som har stått svært sentralt i myndighetenes satsinger de siste årene, og som barnehager rundt om i landet har jobbet mye med.
Husblindhet?
Er det redaktørene som er husblinde? Er de i sin posisjon som kvinner totalt uinteressert i mennenes tilstedeværelse? Ligger det en oppfatning av mennene som faktisk er tilstede i barnehagen, at de ikke har bidratt eller kan bidra med noe? Hvorfor har de valgt to menn til å skrive om den forskende førskolelæreren og det forskende barnet? Kunne det ikke vært en strategi å velge menn som dokumenterer ”grasrot”-arbeid og kvinner som beskriver de områdene som blir sett på som mer ”maskuline” (helt feil å kalle det det – men i mangel av noe annet…)? Slik jeg ser det med mine genus-briller, er dette en utrolig ”kjønnet” bok, og jeg er så slem at jeg tror det er ganske ubevisst at den er blitt slik.
Slik jeg – foreløpig – opplever det, demonstrerer redaksjonen en kald front mot mennenes betydning i barnehagearbeid, en front som jeg opplever blir mer og mer uttalt i barnehageverden
