De urolige, ukonsentrerte barna blir et stadig større problem i skole og barnehage.

Å være konsentrert

Hva innebærer det egentlig å være konsentrert?

Når et barn er konsentrert om en oppgave (situasjon, begivenhet), søker det så mye informasjon som mulig om den med sansene (syn, hørsel, berøringssans osv.). Ved hjelp av den innsamlede informasjonen vurderer det alle viktige sider ved oppgaven. Barnets konsentrasjonsevne er god hvis det er den mest formålstjenlige informasjonen som er innsamlet på en effektiv måte. Alt viktig er med, mens det som er unødvendig eller forstyrrende, er utelatt.

 

For å kunne konsentrere seg om en oppgave må man kunne:

  • rette sin persepsjon, sine tanker og følelser mot oppgaven
  • utelukke uvedkommende stimuli
  • komme i gang med, holde fast ved og avslutte oppgaven.

Å konsentrere seg innebærer å åpne seg for å ta inn omverdenen, å registrere inntrykk fra alt som finnes rundt en med syn, hørsel og andre sanser. Men omverdenen byr på så utrolig mange inntrykk at vi ikke kan ta inn alt. I hvert øyeblikk må vi velge ut visse aspekter ved den for å kunne forstå hva vi er med på. Visse inntrykk er formålstjenlige og viktige å reagere på. Andre er irrelevante, og vi blir forvirret dersom de får styre handlingene våre. Konsentrasjonsevne forutsetter en mental prosess der vi sorterer inntrykkene og velger ut hvilke som kan trenge inn på oss og hvilke som skal stenges ute.

For at vi skal kunne orientere oss i tilværelsen, skape mening og sammenheng, og for at vi skal kunne beskytte oss mot farer, må vi kunne konsentrere oss.

For at et barn skal kunne være konsentrert, må det skje et møte mellom den ytre virkeligheten og barnets indre liv. Det som er helt avgjørende for et barns evne til å konsentrere seg, er at det finnes en følelsesmessig og meningsfylt overensstemmelse mellom inntrykkene fra omverdenen og barnets egne forutsetninger utviklingsmessig og følelsesmessig. Det innebærer for eksempel at bildene i boken blir spennende først hvis de har sammenheng med noe førskolebarnet har opplevd. Undervisningen i skolen må ikke ligge på et så abstrakt nivå at barnet ikke forstår innholdet i den – da lytter det ikke særlig lenge.

Hva barnet åpner sansene mot, - hvilke inntrykk det lar trenge inn eller stenger ute, blir bestemt av en rekke faktorer. De viktigste er:

  • Barnets tidligere erfaringer, kunnskaper og intellektuelle nivå.
  • Barnets følelsesliv, dvs. hvilke emosjonelle reaksjoner inntrykkene fra omverdenen vekker i barnet.
  • Barnets motivasjon fil å ville nærme seg den konkrete oppgaven.

Tidligere erfaringer

Når et barn står overfor en oppgave, kan vi se om oppgaven har noen mening for nettopp dette barnet ved å iaktta dets konsentrasjon. Det er ikke vanskelig å se om et barn er konsentrert. Hvis aktiviteten svarer til barnets måte å bearbeide virkeligheten på, til erfaringene, det intellektuelle nivået og kunnskapene det har, viser det med kroppsholdningene og måten det beveger seg på at dets psykiske og intellektuelle energi er rettet mot oppgaven.

Følelsesliv

Møtet med en oppgave eller en bestemt situasjon vekker følelser og minner til live hos barnet. Oppgaven kan te seg lokkende og interessant, og det kan få barnet til å konsentrere seg. Men den kan også minne det om tidligere mislykte forsøk og gi assosiasjoner til ubehagelige opplevelser som får barnet til å la være å engasjere seg i den. Å begynne på en oppgave medfører alltid en risiko for å mislykkes. Å avslutte en oppgave krever at man tør gi fra seg noe som kan komme til å bli vurdert av andre. Barnets selvtillit har stor betydning for dets konsentrasjonsevne.

Motivasjon

Hvis det i en læringssituasjon ikke er noe samsvar mellom barnets motivasjon og den voksnes intensjoner, blir barnet kanskje oppfattet som ukonsentrert. Men det kan være svært fokusert på andre sider ved situasjonen, på de andre barna, på andre lyder, på at det ikke skal mislykkes osv. Barnet er ikke bare motivert for det som den voksne vil. Motivasjonen for oppgaven har altså stor betydning for barnets konsentrasjon.

Forskjellige typer av konsentrasjonsvanskeligheter

Når man sier ai et barn har vanskelig for å konsentrere seg, tenker man oftest på en ganske bestemt situasjon der barnet ikke klarer å utføre en oppgave. Oppgavens karakter stemmer ikke med barnets evne. Det kan være et barn som stilles overfor en oppgave som ikke svarer til dets erfaringer eller intellektuelle forutsetninger. Det kan for eksempel gjelde et svakt begavet barn som forventes å oppfatte hva som blir sagt i samlingsstundene på førskolen eller et barn med store kunnskapshuller som forsøker å følge med i timene på skolen. Et annet eksempel kan være et barn med dysleksi (spesielle lese- og skriveproblemer). Den leseoppgaven som for andre barn er enkel, kan for dette barnet være så vanskelig at det raskt mister motivasjonen til å anstrenge seg. Under slike forhold har barna i eksemplene vanskelig for å konsentrere seg.

Hos barn med motoriske og perseptuelle vanskeligheter forekommer det ofte også konsentrasjonsproblemer. De kan vanskelig samordne og tolke sanseinntrykk, og det fører til at de ikke raskt nok oppfatter den situasjonen de befinner seg i. Derfor oppfører de seg forvirret og ukonsentrert. Også motoriske vanskeligheter når det gjelder balanse, smidighet, koordinasjon osv. kan påvirke konsentrasjonsevnen. Hvis barnet er klosset eller klønet, slik at det for eksempel dytter til andre barn eller velter ting, kan dette forstyrre eller ta oppmerksomheten fra den oppgaven barnet skulle utføre. Motoriske vanskeligheter kan altså føre til konsentrasjonsproblemer i situasjoner der barnet er avhengig av å ha en godt fungerende motorikk.

Dette er eksempler på barn som har konsentrasjonsproblemer bundet til visse bestemte situasjoner. I andre slags situasjoner klarer de godt å konsentrere seg. Man kan kalle dette for situasjonsbundne konsentrasjonsproblemer.

Men det finnes også barn med konsentrasjonsproblemer som ikke er situasjonsbundne. De kommer til uttrykk i de fleste situasjoner barnet befinner seg i. Det dreier seg om store konsentrasjonsproblemer som ikke er tilfeldige, men varige. Disse barnas problemer skaper store og stadig tilbakevendende bekymringer for både foreldre, omsorgspersoner og lærere.

Store og varige konsentrasjonsproblemer hos barn kan komme til uttrykk på mange måter og ha forskjellige årsaker. Det kan ikke forbause at emnet har vært gjenstand for stor interesse og mye forskning, men også for mer eller mindre godt underbygd synsing. Synet på hva barnas problemer skyldes eller er uttrykk for, har vekslet mye i årenes løp. I visse perioder har biologiske årsaksforklaringer dominert, i andre psykologiske. Dette er ikke så rart når vi tenker på at både biologiske og psykologiske faktorer kan spille en rolle. Lærere, psykologer og pedagoger kan også hevde forskjellige forklaringsmodeller avhengig av sin teoretiske bak­grunn og sine referanserammer.

Ofte har man i den generelle diskusjonen ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at store og varige konsentrasjonsproblemer kan ha forskjellig bak­grunn og at det derfor kan dreie seg om ulike grupper av barn. Hos én gruppe kan konsentrasjonsproblemene være sekundære, dvs. en følge av eller reaksjon på uheldige forhold i barnets oppvekstsituasjon. Hos en annen gruppe er de primære — noe som innebærer en konstitusjonelt betinget feil i evnen til konsentrasjon. Kombinasjoner av begge disse typene av bakgrunnsfaktorer forekommer naturligvis også.

Konsentrasjonsproblemer som reaksjon på et belastende oppvekstmiljø

Et barn som vokser opp i en kaotisk og utrygg familiesituasjon der det mangler struktur, konsekvens og pålitelighet og der foreldrene er utydelige og forvirrede, har ikke fått muligheten til å lære seg en sosialt akseptabelt atferd. Et slikt barn har ofte store konsentrasjonsproblemer, fremfor alt i et urolig barnehagemiljø eller en støyende skolesituasjon. Hvis også de voksne i barnehagen eller på skolen er utydelige eller ukon­sentrerte, får barnet svært vanskelig for å oppfatte og forstå forvent­ningene deres. Barna forstår ikke hvilke regler som gjelder og kan derfor heller ikke leve opp til dem.

Konsentrasjonsproblemer hos et barn kan også være en reaksjon på at barnet er eller har vært utsatt for traumatiske opplevelser. Det kan dreie seg om kraftige påkjenninger som mishandling og overgrep mot barnet, men også om mer tilfeldige, men sterke opplevelser som minnet om trafikkulykken eller brannen som barnet har sett. Flyktningbarn bærer ofte med seg gjentatte dramatiske opplevelser som de ikke har kunnet bearbeide. Tankene og følelsene kan være opptatt av hva som foregår i familien eller av minner om opprivende hendelser som det har vært med på. Når barnet skal konsentrere seg om en oppgave, dvs. når det skal rette oppmerksomhet, tanker og følelser mot den, er de opptatt av andre ting. Barnet kan ikke konsentrere seg om oppgaven.

Det mest fremtredende symptomet på depresjon og andre psykiske reaksjoner som engstelse og usikkerhet er hos barn ikke sjelden konsen­trasjonsproblemer. Dette kan komme til uttrykk både som en fysisk rast­løs atferd og som en manglende evne til å engasjere sin tankekraft i en oppgave. Et barn som har en svært uklar identitet, søker stadig bekreftel­se på at det handler riktig. Dette kan oppfattes som konsentrasjonsproblemer ved at barnet har vanskelig for å gjennomføre noe krevende dersom det ikke hele tiden får oppmuntring. Altfor ofte går man direkte inn på en diskusjon om tiltak når man i førskole og skole planlegger hva man skal gjøre for et barn med konsentrasjonsproblemer. Siden slike problemer kan ha så forskjellige årsaker må man for å kunne hjelpe barnet i stedet først forsøke å forstå hvilken type vanskeligheter det dreier seg om og hva som kan ligge bak.

Primære konsentrasjonsproblemer

Det er en utbredt oppfatning at så sant barn får en trygg barndom og har foreldre som har tid til overs for dem, oppdrar dem riktig og har et kjærlig forhold til dem, kommer de til å bli harmoniske og fungere godt. Når et barn er forvirret og ukonsentrert, er det derfor nærliggende å tro at den viktigste årsaken må være negative faktorer hos foreldrene og i barnets oppvekstmiljø.

Selv om vi har sett at dette av og til kan stemme, finnes det likevel også tilfeller der konsentrasjonsproblemene i seg selv er det primære, og det er i første rekke om barn med primære konsentrasjonsproblemer denne boken handler. Disse problemene er en biologisk betinget tilstand som gjør det vanskelig for barnet å rette oppmerksomheten mot en oppgave, å utelukke uvedkommende stimuli og dessuten holde fast ved oppgaven til den er avsluttet. Tilstanden har sin opprinnelse i medfødte eller tidlig ervervede defekter i hjernens funksjon. Vanskelighetene eksisterer uavhengig av barnets livssituasjon. De merkes ofte allerede tidlig i livet og følger barnet under hele oppveksten. De kommer til uttrykk i de fleste situasjoner som krever tilpasning og prestasjon, spesielt dersom barnet mangler voksen styring med tydelige grenser og regler for sin atferd. Barnet har vanskelig for å skille mellom det vesentlige og det uvesentlige i en situasjon, og oppmerksomheten flakker fra det ene til det andre. Det som barnet gjør, tenker og sier, blir ikke styrt av planlegging og forutseenhet, men isteden av øyeblikkets innskytelse. Barnet har vanskelig for å oppfatte og følge en instruks og å holde seg til avtalte regler. Det er vanskelig å tilpasse sitt aktivitetsnivå til det en sosial situasjon krever. Mange av disse barna blir fort altfor aktive (hyperaktive) og oppskrudde, mens andre blir overdrevent passive og drømmende.

Disse barna har ofte, men ikke alltid, andre vanskeligheter – for eksempel med persepsjon, motorikk, språk og kognitive funksjoner – i tillegg til konsentrasjonsproblemene. Selv om disse vanskelighetene ikke er den direkte årsaken til barnets konsentrasjonsproblemer, kan de likevel ha mye å si for hvordan og hvor sterkt konsentrasjonsproblemene kommer til uttrykk. (Se mer om dette i kapittel 8 i boken).

Oppvekstmiljøets betydning

At barn med primære konsentrasjonsproblemer også har en psykososialt belastende oppvekstsituasjon, er ikke uvanlig. Selv om oppvekstmiljøet ikke er årsaken til konsentrasjonsproblemene, kan det naturligvis bidra til en vanskelig og sammensatt problematikk i samvirkning med dem. Oppvekstsituasjonen i familie og mersamfunn må derfor alltid tas i betraktning når man møter et barn med store konsentrasjonsproblemer.

Når man som førskolelærer eller lærer skal planlegge støttetiltak for et barn med konsentrasjonsproblemer, er første skritt å skaffe seg innblikk i bakgrunnen for barnets vanskeligheter. Det er nødvendig for at tiltakene skal bli de rette. Hvordan kan man da avgjøre om barnets vanskeligheter skyldes oppvekstmiljøet eller om barnet har primære konsentrasjonsproblemer?

Konsentrasjonsproblemer som hovedsakelig skyldes utilfredsstillende forhold i barnets familiesituasjon eller andre psykiske påkjenninger, dominerer sjelden barnets atferd på samme måte som de primære problemene gjør. Under forhold der barnet opplever trygghet, når det forstår den situasjonen det befinner seg i og kan slippe bort fra sine urolige tanker, reduseres og forsvinner ofte konsentrasjonsproblemene. Barnet kan for eksempel godt klare en læringssituasjon hvis dets behov for en aksepterende og støttende voksen blir imøtekommet. Konsentrasjonsproblemene kommer fremfor alt til uttrykk i situasjoner der barnet ikke møter oppmerksomhet og bekreftelse. Hvis barnets vanskeligheter skyldes oppvekstsituasjonen snarere enn biologisk utilstrekkelighet, pleier konsentrasjonsproblemene å avta på lengre sikt dersom oppvekstmiljøet blir forandret til det bedre og barnet får den ytre stabiliteten det tidligere har savnet.

Svært ofte ser vi imidlertid at barnet har en psykososial problematikk samtidig med primære konsentrasjonsproblemer. En studie fra Canada (se litteraturlisten bakerst, referanse 1) viser for eksempel at barn som vokser opp under psykososialt ugunstige forhold, oftere har primære konsentrasjonsproblemer enn barn fra sosialt velfungerende familier. En forklaring på denne sammenhengen kan være at foreldrenes oppdragelses -og livsstil er uttrykk for en problematikk med konsentrasjonsproblemer også hos dem selv. Dette kan ha bidratt til at de har hatt vanskelig for å skape psykologisk stabilitet og sosial trygghet for seg selv og barna. Det er ikke usannsynlig at det kan forholde seg slik, for vi vet i dag at arvelighet er en av de viktigste bakgrunnsfaktorene for primære konsentrasjonsproblemer.

Flere undersøkelser har vist at relasjonen mellom barn med store konsentrasjonsproblemer og foreldrene deres ofte har mange negative innslag. Det har vist seg at foreldrene til disse barna ofte er mer styrende, kritiske, kontrollerende og negative i sitt forhold til barnet enn foreldre til andre barn. De benytter seg oftere av straff og er dessuten oftere uenige om oppdragelsen (referanse 2). Men samtidig har flere studier vist at dette samspillmønstret er en reaksjon på barnets vanskelige atferd. Hvis barna har fått hjelp med problemene sine slik at de mest uttalte symptomene er borte, har også det destruktive eller negative samspillet mellom foreldre og barn forsvunnet (referanse 3).

Samtidig er det helt klart at negative foreldrereaksjoner kan forsterke problematikken hos et barn med store konsentrasjonsproblemer. Patterson (referanse 4) har utviklet en såkalt «coercion theory» (en teori om tvang) for å illustrere hvordan onde sirkler kan oppstå. Et barn som er vanskelig å styre, som ofte viser trass, får raseriutbrudd og oppfører seg aggressivt, kan av og til tvinge foreldre som befinner seg i en presset sosial situasjon til å finne seg i utspillene. Barnet kan få foreldrene til å oppgi grensesettingen – kanskje av redsel for å utløse et utbrudd. Barnets trass og motstand mot krav kan få den voksne til å akseptere at barnet flykter fra situasjoner som ikke er lystbetonte. Det har oppnådd sin hensikt – å slippe unna kravsituasjonen – og den trassige oppførselen har gitt barnet fordeler. (Se mer om dette i kapittel 18 i boken.)

Foreldrene kan bli provosert til å bruke tvangsmidler mot barnet for å få det til å adlyde eller godta kravene deres. Hvis den voksne klarer dette, blir den kontrollerende atferden overfor barnet forsterket. Under krevende omstendigheter, som når barnet skal lese lekser, er maktkampen mellom foreldre og barn tilbøyelig til å bli opptrappet, med gjensidig tvingende press til den ene av partene kapitulerer. Både barn og foreldre kan iblant ha stort hell med å benytte slike negative metoder for å kontrollere den andre parten.

Normale barn bruker forskjellige metoder for å redusere foreldrenes raseri mot dem. De benytter seg av humor, latter, ansiktsuttrykk eller resignerende, ydmyk atferd når foreldrene blir sinte. Men de barna som har alvorlige konsentrasjonsproblemer, synes ikke å klare dette like lett. Det innebærer at negative, voldsomme og trassige uttrykk blir forsterket mye mer enn i normale familiemønster. Man har lagt merke til at foreldrene til disse barna sjeldnere roser dem og sjeldnere forsterker positiv atferd enn man gjør i andre familier. Men det er også blitt påvist at barna har vanskeligere for å ta til seg positive vurderinger og ros (referanse 5).

Bakgrunnen for at et barn har store konsentrasjonsproblemer, er som vi har sett alltid sammensatt, og forskjellige faktorer påvirker hverandre. Å forsøke å redusere forklaringene til én enkelt årsak er å forenkle virkeligheten på en måte som begrenser og vanskeliggjør forståelsen for det enkelte barnet og derfor kan gjøre det problematisk å hjelpe det. At jeg i denne boken fokuserer på barn med primære konsentrasjonsproblemer, innebærer ikke at jeg mener det er uviktig å ia i betraktning de psykososiale faktorene som påvirker barnets situasjon.

Gå hit for å kjøpe boken