Er det viktig at barna lærer seg å spise opp maten sin?

En evig tilbakevendene diskusjon i barnehager er hvorvidt barna må spise opp maten sin før måltidet kan avsluttes. Ved første øyekast kan dette kanskje fremstå som et banalt tema, men hva ligger egentlig bak slike diskusjoner? La meg komme med et eksempel en medstudent av meg en gang fortalte:
”Men sitter du her alene?” spør jeg en jente som er den eneste som sitter i det mørke rommet. Lunsjen er over, rommet er ryddet og alle de andre barna har gått i garderoben. ”Ikke snakk til henne” lyder en stemme fra garderoben. Jeg får klar beskjed fra min kollega om at jenta skal sitte alene til hun har spist opp knekkebrødet sitt, som hun tross alt selv hadde bedt om å få. Jenta hadde gitt uttrykk for at hun var mett, men nå fikk hun lære å spise opp maten sin. Jeg gikk ut i garderoben der jeg fant min kollega sammen med to barn. De tullet og koste seg i sofaen, fri fra jenta med knekkebrødet, som satt slik til at hun ikke kunne se dem.

Og hvem er vi - som kan bestemme når du er mett? Og hvem er vi – som kan slukke lyset og gå, mens du må sitte igjen og lære voksenlivet? (Linn Boland, førskolærerstudent).
I dette eksempelet er kanskje prinsippet satt i sin ytterste konsekvens, men kanskje er det slik at flere av oss har gjort lignende ting som førskolelæreren her gjør. Uansett er dette en såpass gjentakende diskusjon at vi ønsker å ta den skikkelig. Er det viktig at barn lærer å spise opp maten sin, eller ikke? Og et minst like viktig spørsmål: Hvorfor?