Ansatte i Vestvikheia barnehage deler praksisfortellinger fra sitt arbeid og presenterer refleksjonsspørsmål som leserne kan bruke på avdelingsmøter.

Lek og læring brukes om hverandre som om de var to sider av samme sak. Det er de ikke. Læring er alltid til stede i leken, men leken er slett ikke alltid til stede i læringen, slik noen vil ha det til. Spørsmålet er hva vi verdsetter mest.

For at leken skal utvikles må vi leke med barna, lære dem å forstå lekesignalene og å skille «på liksom» fra «på ordentlig»

Det helt grunnleggende både for leken og det vi ellers gjør i barnehagen, er hvilket barnesyn og hvilke holdninger til barn vi har, mener Hanne Nesfeldt

I lekforskningen beskrives lek ofte som en frivillig aktivitet hvor selve aktiviteten er det viktigste. Sånn er det også når man spør barn om hva lek er. Det beskrives gjerne som en selv-kontrollert aktivitet hvor voksne ikke har bestemt hva de skal gjøre. En aktivitet som kjennetegnes av at det som skjer er artig, aktivt, spontant, fritt, ubegrenset, selv-initiert og naturlig.

For at vennskap skal oppstå må barn få leke sammen, det synes opplagt. Men alle får ikke alltid være med i leken, og noen sliter mer enn andre barn med å få innpass.

Å ha en god venn er en gave. En venn er en person du kan dele stort og smått med: tanker, følelser, gleder og sorger. Og ikke minst kan du ha det gøy med venner.

Hypotese: Barnehageansatte og foresatte begrenser barns risikolek, og barnehagehverdagen er voksenstyrt. Har vi kjørt oss fast i risikolekens paradoks?

Er lek blitt redusert til et pedagogisk redskap for barns læring?