Lek er barns primære arena for å uttrykke seg. Derfor er det helt avgjørende at barn får tid og rom til å leke.

Det kan virke som om barnehagebarna «fører protokoller» over hvilke ansatte som er lekne, og hvem som ikke er det. Skal vi ivareta barns rett til lek i praksis, kommer vi absolutt lengst med det første.

Med fri lek forstås som regel at barn helt uten påvirkning fra voksenverdenen setter i gang og selv bestemmer hva de vil leke, med hvem og hvordan. Dette er en vesentlig dimensjon, men leken er allikevel aldri helt ”fri”.

For de aller fleste barn betyr barnehagen venner, lek og fellesskap.

Uansett kva ein som barnehagelærar set i gang av fine opplegg, veit ein ikkje om det hevar kvaliteten i praksisen utan at ein får kjennskap til korleis barna i gruppa gjer opplegget til sitt eller omformar det til noko som gir meining for dei.

I en tid hvor mange har meninger om hva barnehagen skal bruke tiden på er det ekstra viktig å holde fast ved kunnskapen om lekens betydning.

Denne teksten skal gå i klingen på hvordan barnehagefolk skal støtte og berike leken ved å delta i den på dens egne premisser, sånn det er beskrevet i Rammeplan på side tjue i fjerde kulepunkt.

Synes dere av og til at lekemateriellet spres for alle vinder før barna rekker å skape lek som får vare en stund? Da kan en god lekekommode være tingen.

I lekforskningen beskrives lek ofte som en frivillig aktivitet hvor selve aktiviteten er det viktigste. Sånn er det også når man spør barn om hva lek er. Det beskrives gjerne som en selv-kontrollert aktivitet hvor voksne ikke har bestemt hva de skal gjøre. En aktivitet som kjennetegnes av at det som skjer er artig, aktivt, spontant, fritt, ubegrenset, selv-initiert og naturlig.