Før jeg beskriver lekens kjennetegn vil jeg problematisere uttrykket ”fri lek”. Det blir nemlig en tautologi – for lek kan ikke være noe annet enn fri. Den er spontan og frivillig. Du bestemmer selv om du vil leke, selv om leken kan leve sitt eget liv. Alle har vel en gang erfart hvordan leken drar i vei i uventetede retning når en først har gitt seg med.

Samtidig kan et uttrykk som fri lek få oss til å tro at alle barn leker når det står fri lek på programmet, men sånn er det ikke. De barna som har god lekestyrke kommer raskt igang med leken, mens andre kan nøle eller begi seg inn i vanelek, som å sykle rundt og rundt, eller legge uendelig mange perleplater – en slags gjentatt aktivitet som egentlig ikke er lek.

I leken kan vi uttrykke oss fritt, men hva kreves for at vi skal kjenne oss fri til å leke? I barnehagen trengs lekemiljø som er fri for stress og krav, og barna må oppleve tilstrekkelig trygghet i relasjonene og i lokalene. Jeg snakker om lekagens – som hvert enkelt barns sosiale mulighet til å initiere, strukturere og kontrollere sin lek. Som pedagog må en spørre seg – føler alle barna seg fri nok til å leke fritt?

Lekens viktigste kjennetegn er koblet til det jeg kaller lekens egenverdi; som følelse av glede, nysgjerrighet, opplevelse av kompetanse, å kunne bestemme selv, å finne sine egne kreative og personlige uttrykk i leken, opplevelse av samhørighet med andre, og at det i leken finnes en slags flow - leken er barnas tilgang på mindfullnes. Disse opplevelsesbaserte tegn på egenverdi har stor betydning for psykisk hele og velbefinnende.

ER LEKBASERT LÆRING EGENTLIG LEK?

Hva er egentlig lekbasert læring? Jeg tenker at det avhenger av hvordan pedagogen engasjerer barnet og seg selv i læringen og i leken. Det blir en annen slags lek enn det barnet selv initierer, men den kan selvsagt gå over i en sånn lek. Jeg tenker at lek finner sted langs et kontinuum der den ene ytterlighet handler om utforsking som kan gå over i eksperimentering, som kan gå over i egne konstruksjoner som kan fylles  med historier og iscenesettele – det jeg kaller kreativ lek - som er den andre ytterlighet. Den ene formen er ikke bedre enn noen annen, og samtidig trengs alle fire for at leken skal bli dypt tilfredsstillende for barna. I en lekbaserte læringen kommer vi kanskje sjelden til den kreative leken, men det behøver ikke være sånn. Jeg tenker- uten å ha noe forskningsmessig grunnlag for det – at svenske barnehager er dyktige på å la barn få tid og plass for å utforske, eksperimentere og konstruere. Den siste delen – den kreative leken med fantasi og egen skapende virksomhet – der barna går i rolle og lager egne fortellinger – får ikke like stor plass. Det kan skyldes at vi i Sverige har en læreplan og ikke en lekeplan, og at pedagogene fokuserer mer på læring enn på lek.

HVORFOR ER FRI LEK VIKTIG?

Med utgangspunkt i reservasjonene jeg har nevnt ovenfor mener jeg at lek som barn selv initierer, strukturerer og kontrollerer, og som fører til kreativ læring er viktig for barns velbefinnende, fantasi og forestillingsevne. Den er en del av barns livsmestring og gir dem verktøy for å håndtere selve livet. Leken gir barn en trygg arena for å iscenesette det de vil undersøke eller prøve, og den er barnets egenskapte zpd (zone of proximal development) som Vygotskij sier.

Lek er barnas egen pedagogikk – deres egen måte å lære, bearbeide og skape noe nytt.

Leken bygger lekestyrke – en personlig styrke som er en måte å forholde seg til virkeligheten på, og som vi kan bære med oss og benytte oss av gjennom hele livet!