Den Norske Kirke skiller seg ganske langt fra en pub, til tross for en viss korrelasjon mellom altervin i nattverd og det man kan få i baren. Sang og musikk finner man begge steder, og mens små folk kan krabbe rundt i kirkerommets midtgang, kan store folk krabbe hjem fra puben. Se på presten og bartenderen. De har ulike væremåter i sine roller som yrkesutøvere, selv om begge sikkert har samtaler med mennesker i sårbare situasjoner som trenger trøst. Ser vi på piloten som styrer flyet, ville vi blitt overrasket om hun plutselig hadde sagt følgende: «Dette er fra cockpit, og nå vil kabinpersonalet gjennomføre en nattverd».
 

lekeombudets utviklingsverktøy

I samarbeid med Barnehageforum har lekeombud Terje Melaas laget et verktøy som er ment for kortere utviklingsprosjekt sammen i personalgruppen, eller bare mellom to kollegaer. Tekstene har som formål å sette deg inn i en stemning og situasjoner hvor du møter ulike hverdagssituasjoner i barnehagen. Underveis finner du refleksjonsspørsmål, spørsmål til diskusjon og forslag til hva dere kan gjøre for å løse disse situasjonene på en god måte framover. Les mer om verktøyet her.

Denne teksten skal gå i klingen på hvordan barnehagefolk skal støtte og berike leken ved å delta i den på dens egne premisser, sånn det er beskrevet i Rammeplan på side tjue i fjerde kulepunkt.

Før du leser videre så reflekter over hva det vil si å delta i leken på lekens premisser. gå til kollegene dine og still samme spørsmål.

Kjerneoppgave og spesialitet

Yrkesliv er et gigantisk lappeteppe av virksomheter, roller og kompetanse. Selv om det er mulig å drikke vin i kirken, ville det være å dra det langt å hevde at dette er kirkens kjerneoppgave. Derimot er liturgien noe som kjennetegner prestens væremåte og salmer, bønn og preken er vesentlige i gudstjenesten.

Alle har en form for spesialitet som skal utføres i sitt yrke. Derfor forstår vi at presten ber i kirken og piloten holder flyet i luften. Denne spesialiteten skiller seg fra dagliglivet ellers. Dersom det hadde kommet en prest i gudstjenesten og sagt at «vi hopper over Trosbekjennelsen», ville det vært overraskende. Og vi regner ikke med at piloten sier «jeg har ikke landet på denne flyplassen før, så jeg får være litt kreativ og følge magefølelsen».

Med spesialitet menes oppgaver som har høyere prioritet enn andre, og som i særdeleshet rammer inn hovedoppgaven i jobben din. ta en runde i personalteamet og besvar spørsmålet: hva er kjerneoppgaven som definerer barnehagefolk til forskjell fra folk flest?

To typer spesialitet

Når en prest gjennomfører bryllup, gudstjeneste, dåp og begravelse, vil de færreste si dette likner på dagliglivet. For de fleste av oss er det heller ikke dagligdags å tilbringe store deler av tiden oppi luften som piloter og kabinansatte gjør. Gynekologiske undersøkelser og medisinske operasjoner ligger også utenfor hva de fleste definerer som dagligdags – med mindre vi er gynekologer og kirurger. Det samme kan man si om komikere. En del av det de gjør på scenen, bør ha store skillelinjer fra det vanlige livet. Med andre ord ligger spesialiteten til noen yrker i det som er langt utenfor det daglige.

Kanskje kan det få noen til å tro at denne type yrker er mer krevende enn andre og at behovet for kompetanse er viktigere? Noen vil kanskje tro at jobber som likner dagliglivet er mindre spesialiserte enn f.eks. kirurgi og flyvning?

Barnehagen er et stjerneeksempel på en institusjon som likner dagliglivet og på samme tid skal være spesialisert. Jeg hevder dette kan være minst like krevende som kirurgi og flyvning. La oss først ta en titt på kirurgien og flyvningen i relasjon til barnehagen.  

Kirurgi

Pasienten ligger stille mens kirurgene opererer. Det er deres spesialoppgave.

Flyvning

Passasjerene sitter fastspent med setebelter og pilotene i cockpit fører flyet ned på bakken mens døren mellom cockpit og kabinen er låst. Det er deres spesialoppgave.

Barnehagen

Ute i barnehageområdet under noen busker ligger en ansatt med flere barn rundt seg. Det er hennes spesialoppgave.

Den kamuflerte spesialitet

Ser vi på kirurgi og flyvning, er det åpenbart at lekmannskompetanse er utilstrekkelig. Her anvendes utøverkompetanse som kirurger og piloter har ervervet seg, noe som vil si at de har lest forskning, fått veiledning og undervisning samt øvd en rekke ganger på å gjennomføre den spesifikke oppgaven.

Alle vet at dette er en spesialoppgave siden den skiller seg vesentlig fra det hverdagslige. Pasienter som blir operert er bedøvet, og ligger stille på et eget rom med utstyr til å operere. Ingen forbipasserende har adgang. Passasjerer under landing er fastspent med setebelte, og pilotene gjør landingen i cockpit, et spesialrom med lysende instrumenter, og heller ikke her kan kreti og pleti komme.

Den ansatte i barnehagen som ligger under noen busker bør på lik linje med kirurger og piloter ha en like spesialisert utøverkompetanse. Hun har imidlertid ikke et spesialrom å utføre oppgaven i. Men vi må regne med at barnehagen har massiv kunnskap om hvordan materialitet inne og ute øker barns medvirkning til lek, selv om instrumentene (materialene) er annerledes enn på sykehus og fly. Videre er barna, til forskjell fra situasjonen til kirurger og piloter, verken bedøvet eller fastspent i belter. Dette innebærer en vesentlig forskjell i yrkesutøvelse.

«Glad i barn» kontra «utøverkompetanse»

Noen utfører kjerneoppgaven i fred og ro og kan konsentrere seg om prosedyrer. Den ansatte i barnehagen må forholde seg til kontinuerlig spontanitet, f.eks. når barn leker og som noen kaller frilek, hvor mange tror voksenkultur kan ta et pust i bakken, selv om det snarere er tvert imot. Siden denne jobben blir gjort midt i det normale livet uten spesialrom og instrumenter som lyser, kamufleres personalets utøverkompetanse. Forbipasserende som ser hvordan den ansatte ligger under buskene, kan forveksle utøverkompetanse med et barnslig og trivielt påfunn alle lekfolk kan drive med fordi «de er glade i barn». 

Få yrkesutøvere har en jobb hvor man kan undervurderes så mye som den ansatte under buskene. Vi skal forestille oss at den ansatte har brukt sin utøverkompetanse til å delta i lek. Å bli med i barns lek på lekens premisser er ingen lek, men en pedagogisk og svært krevende oppgave. Siden den skjer midt i hverdagen, uten spesialrom hvor kreti og pleti kan være, er denne spesialiteten et typisk tegn på en kamuflert spesialoppgave.

Har det skjedd at du og dine kolleger har deltatt i lek og følt dere undervurdert og latterliggjort?  
 

Voksenkultur støtter lekekultur

Forbipasserende ser bruddstykker av pedagogiske handlinger de ikke en gang vet er pedagogiske, og de vet selvsagt ikke hvordan den ansatte under buskene reflekterer over egen handling. At mye av det pedagogiske arbeidet inne er målrettet mot det som skal skje ute, vet nok få utenforstående. Men barnehagefolk må vite å ta opp tråden fra det som har vært (inne) til det som skal bli (lek ute). Helhet og sammenheng er et bærende element i $1 og 2 i Barnehageloven og understreker barndommens egenverdi. Samtidig vet vi hvordan dette perspektivet kan forebygge frafall i skolen samt psykiske lidelser og rusproblematikk. At barnehageansatte har bevissthet om dette når de ligger under busker, er like vesentlig som når kirurgen opererer og piloten fører flyet trygt ned på rullebanen.

Hva kan ha skjedd før den ansatte la seg under buskene?

Før du leser videre ber jeg deg ha elektronisk utstyr i flymodus, rett opp stolryggen og følg nøye med på gjennomgangen av en kamuflert spesialoppgave.

Å delta i lek er støtte til å leke selvstendig

Nedenfor møter du Arman, Lorenzo og Mattis sammen med den ansatte som har tatt rollen som Ludde. Situasjonen er hentet fra teksten «Å støtte lek utenfor lek» som ligger ute på denne siden.

Sammen med Ludde krabber Arman, Lorenzo og Mattis musestille fra måltidet og inn i garderoben. Før de spiste har de vært i lekegruppe. «Dere skulle liksom bli med meg hjem når vi kommer ut», sier den ansatte alias Ludde.

Deltagelse i lek fra ansattes side kan fort bli «stunt» eller utilbørlige inngrep som enten avbryter lekeinitiativ eller skaper en viss kortsiktig underholdningsverdi. Har ikke personalet jobbet grundig i forkant, kan barmhjertige forsøk på å delta i lek føre til at leken gjentatte ganger blir avbrutt, og at de samme barna i mindre grad medvirker i leken.

Her er det likhetstrekk mellom barnehagefolk og piloter. En logisk rekkefølge ligger til grunn. Før flyet lander settes hjulene ut så flyet ikke smeller i bakken og eksploderer. Den ansatte har jobbet grundig inne, og i garderoben gir hun et anslag på muligheter ute. Målet er å hindre eksplosjon, altså brudd og konflikter, fremfor å leke når barna kommer ut.

Diskuter hvordan dere som personalteam er opptatt av at det som skjer inne skal gi mening til lek ute.

Innholdet i lekegruppen må vi regne med er hentet fra prosjektarbeid og erfaringer barna har som gir lekekultur innspill til «det skjulte manus». På denne måten kommer ikke leken «som julekvelden på kjæringa». Arman, Lorenzo og Mattis har noe å være sammen om. I stedet for at barnehagelivet blir et pragmatisk lappeteppe, bygges bro mellom situasjoner og overganger. Det gir både struktur og ideer til leken og samtidig noe å glede seg til. Når motivasjonen er stor øker potensialet for gøyal lek som kan vare over tid. Her er faktorer som støtter barn til å leke selvstendig.

Still spørsmålet: hvordan deltar vi i lek for å gjøre lekekultur mer selvstendig og mindre avhengig av voksenkultur?

Lekekultur er sammen om noe

Når den ansatte sier «dere skulle liksom bli med meg...», viser hun tydelig at hun skal bli med også på det som kan lekes ute. Merk hvordan språket brukes i preteritum, og «liksom» bidrar til å skape fiksjon til forskjell fra virkelighet, et vesentlig kjennetegn på at «dette er lek».

Barna og den ansatte er fremme ved buskene. Her er det sand, kasseroller, sleiver og en stekeovn. Noen gamle laken har vært festet til buskene, men har på grunn av mye vind blåst ned og ligger på bakken. «Kan du lage mat, Morten Skogmus?» spør den ansatte med lekestemme i presens, og henvender seg til Arman. «Så reparerte du liksom huset siden du var snekker», fortsetter den ansatte med sin egen stemme i preteritum og kikker på Lorenzo. «Jeg må en liten tur innom jobb, men kjører du meg dit, Henry?» spør den ansatte og kikker på Mattis når hun bruker lekestemmen i presens og straks vender om: «Du var liksom helten Henry Danger, Mattis – og kunne kjøre meg på jobb».

Hvor ofte bruker voksenkultur lekestemmen?
 

Det som er kamuflert for omverdenen, er hvordan prosjekter, interesser og erfaringer danner grunnlag for det som skjer. Barna har erfaringer med klassisk barnelitteratur fra Hakkebakkeskogen. Kanskje vet den ansatte at Arman lar seg fenge av Morten Skogmus? Videre kan det hende at Lorenzo har snekkere hjemme fordi huset renoveres, en erfaring som får plass i denne fiksjonen. Helten Henry Danger er hentet fra TV, og kan sies å være tematikk fra en noe mer kommersiell base. Mulig dette er en rolle som inspirerer Mattis og skaper begeistring for Arman og Lorenzo. Selv er den ansatte i rollen som Ludde.

Hvordan reflekterer voksenkultur over at prosjekt gir noe å være sammen om i lekekultur - og samtidig letter voksenkulturens deltagelse?

Oppdrag og utsjekk

Mange barn blir kastet ut i ingenting etter at utgangsdøren blir slått igjen.

Diskuter: vet vi at barn sliter i overgangen mellom å være inne til ute? hva gjør voksenkultur med dette?
 

Det er det motsatte av det som skjer her. Den ansatte tar et tydelig grep, men er opptatt av å sjekke seg ut av leken siden barna må leke selv. Derfor får barna oppdrag. Arman, i rollen som Morten Skogmus, skal lage mat. Lorenzso, i rollen som snekker, skal bygge på huset og Mattis, i rollen som Henry Danger, skal kjøre Ludde på jobb. Likevel ser vi hvordan det er en vesentlig forskjell på oppdraget som Mattis skal gjøre i forhold til Arman og Lorenzo. Mattis fortsetter sammen med den ansatte. Utsjekk i denne sammenheng vil med andre ord si at den ansatte egentlig ikke sjekker seg ut av leken, bare de lekescenene hvor Arman og Lorenzo skal leke på egenhånd.

Alt dette kaller jeg spredningsoppdrag siden barna gjør forskjellige ting i leken. Det kan hende den ansatte mener at felles oppdrag kan ende i konflikt og oppløsning av leken, og at dette er lekescener innenfor barnas potensielle mestring.

Diskuterer dere oppdrag som en form for lekestøtte?

Hele tiden ser vi hvordan den ansatte veksler mellom vanlig stemme og lekestemme mens de grammatikalske tidene skiller mellom presens og preteritum.

Diskuterer dere hvordan vanlig stemme i preteritum og lekestemme i presens bidrar til å delta på lekens premisser? gir dere hverandre tilbakemelding på denne spesialiteten? eller er ikke voksenkultur opptatt av dette? i så fall hvorfor?

Den ansatte har et repertoar i sin faglige improvisasjon. Vi ser at der mange forveksler «tilfeldig» med «improvisasjon», er det en misforståelse av improvisasjonsbegrepet. Det er, på lik linje med piloten, alt annet enn tilfeldig det den ansatte bruker sin utøverkompetanse til. Piloten vet hva som skal til for å lande flyet på en hensiktsmessig måte. Den ansatte i barnehagen vet hva som skal til for å støtte leken på lekens betingelser. Hvilket kommer til uttrykk når du ser Mattis og den ansatte.

Ekstra støtte – å lime lekekultur

Mattis, som har en superheltrolle som Henry Danger, følger oppdraget med å kjøre den ansatte alias Ludde på jobb. Noen barn har behov for ekstra støtte i det allmennpedagogiske for å være deltagere i lekekulturen. Derfor kan det hende den ansatte velger å være spesielt nær Mattis for å «lime» ham fast i gode opplevelser som leken kan bidra til. Det betyr at mens Arman og Lorenzo leker på egenhånd, velger den ansatte å være sammen med Mattis, men innenfor rammen av et lekende fellesskap. Mattis trekkes ikke til siden og kategoriseres som et individ som har problemer med å være sammen med andre. Han har en vesentlig rolle i lekekulturen, og skal hjelpe Ludde å komme på jobb.

Mattis lager mye lyd i det som forestiller akselerering. «Henry, du må kjøre fortere!» Den ansatte sitter tett ved siden av Mattis og nesten roper. Mattis hever stemmen enda mer, og Arman og Lorenzo stopper opp og kikker nysgjerrig på Mattis og den ansatte. Da hvisker den ansatte med vanlig stemme inn i øret til Mattis at «jeg behøvde liksom ikke på jobb likevel, men skulle til butikken å kjøpe noe brus til oss, da». I neste stund bruker hun lekestemmen i presens igjen. «Stopper du på Rema 1000, Henry?» Og det blir et kolossalt bråstopp. «Vi krasja!» roper Mattis. Arman og Lorenzo har sluttet å lage mat og snekre. De har plutselig blitt observatører av en svært dramatisk hendelse. «Vi ringer Morten Skogmus og snekkeren og ber dem komme hit!» svarer Ludde forskrekket.

Den ansatte sier «Henry, du må kjøre fortere!» noe som kan betraktes som å holde dramaturgien oppe sånn at leken forlenges og ikke ebber ut. En problemstilling jeg selv har erfart utallige ganger, er når en av lekescenene i leken blir så spennende at de andre lekedeltakerne slutter å leke og blir observatører. Antagelig skjer dette i denne fortellingen. Den ansatte kommer derfor med følgende innspill, nemlig at hun ikke trenger å reise på jobb likevel. Imidlertid ser det ut til at Mattis er så gira i rollen som Henry Danger at han lager et nytt senario i leken; bilen krasjer, hvilket påkaller enda mer oppmerksomhet fra Arman og Lorenzo.

For å involvere Arman og Lorenzo trekkes de inn i den dramatiske situasjonen. Akkurat som piloten vet hvordan hun lander flyet i all slags vær, ser vi hvordan den ansatte improviserer for å «lime» lekekultur sammen.

Diskuter metaforen «å lime lekekultur». hva handler det om, og på hvilken måte er dette en rød tråd i arbeidet?

Arman og Lorenzo medvirker i den spennende lekescenen hvor bilen har krasjet. Antagelig er det derfor den ansatte foreslår å ringe Morten Skogmus og snekkeren. At Mattis bokstavelig talt sitter i førersetet og har hovedrollen, er nok også like bevisst hos den ansatte i barnehagen – som når piloten gjør sine vurderinger.

Ligge under busker

Til nå har den ansatte hatt en posisjon i leken hvor hun i stor grad har vært i «forkant». Det vil si at hun har vært en initiativtaker. Målet er at barna selv skal ta initiativ og leke leken på egenhånd. Dersom hun hadde tatt styringen ytterligere, ville leken egentlig stoppet å være lek og blitt dramatisering eller dramaforløp, siden dette er voksenstyrte aktiviteter.

Når den ansatte sitter ved siden av Mattis, ser vi hvordan hun lar ham slippe til når bilen krasjer. Her er posisjonen et øyeblikk «ved siden av», men når hun ser hvor ivrige Arman og Lorenzo blir etter å bli med på dramatikken, gjør hun grep for å involvere dem innenfor rammen av fiksjonen som er skapt. Da går hun tilbake til posisjonen hvor hun igjen er i «forkant».

Mattis alias Henry Danger takker Morten Skogmus for at han kom først til åstedet. Ludde er skadet og ligger på overvåkningen. Snekkeren, Lorenzo, har gjort det kunststykket vi alle kjenner. I lekens verden kan man godt svitsje fra snekker til lege, og legen forteller at situasjonen til Ludde er stabil.

Mens dette pågår ligger den ansatte under buskene mens folk på utsiden tror hun er barnslig – og at det holder å være glad i barn. Den ansatte vet hvordan hun navigerer i pedagogikken. Voksenkultur skal ikke leke! Lekekultur skal leke, derfor handler navigeringen nå om å holde seg litt «bak» det barna leker.

Lekens Verden

Jeg ber alle lesere om fortsatt å holde teknisk utstyr i flymodus samt være i ro til vi har landet denne teksten og satt siste punktum. Ellers ønsker jeg velkommen til Lekens Verden. God reise videre og velkommen igjen ved mange andre anledninger!

Tenk

• Hvordan tenker du på hvor store forskjeller du kan utgjøre i barns liv når du deltar i lek på lekens premisser?

Diskuter

1. Hver dag får barn mat og nye bleier i barnehagen. På hvilken måte er det like selvsagt å støtte lek ved å delta i den?
2. Hvor mye tid settes det av til kompetanseutvikling med fokus på deltagelse i lek?
3. Deltagelse i lek er en kjerneoppgave ingen andre yrkesgrupper har i samme omfang som barnehagefolk. Hvordan gjenspeiler dette den enkeltes holdning og utøverkompetanse i personalteamet?

Gjør

1. Dokumenter lek hvor voksenkultur har deltatt. Hvordan var det før denne støtten? Og hvordan har støtten beriket lekekulturens muligheter til enda mer gøyal lek?
2. Bruk denne teksten som utgangspunkt for veiledning knyttet til voksenkulturs deltagelse i lek på lekens premisser. Ta utgangspunkt i sentrale stikkord som: Å skape dramaturgi, lekestemme kontra vanlig stemme, de grammatikalske tidene presens og preteritum, utsjekk og oppdrag (eller spredningsoppdrag) for å støtte barns selvstendighet.