«Kan jeg få være med?» er et spørsmål som barn i barnehagen ofte stiller hverandre. Kanskje er det til og med det vanligste. Spørsmålet uttrykker en lengsel etter tilhørighet og fellesskap, mener Margareta Öman.
 

Margareta Öhman er psykolog, barnekulturviter og familieterapeut, kjent i Norge både som kursholder og forfatter. Hennes nyeste bok, Innenfor og utenfor – barns relasjoner voksnes ansvar, er et førstehjelpsskrin til de som jobber i barnehage. For dem er det nemlig en plikt å kunne se og møte utestenging og krenkende handlinger, mener hun. 
 

- Første kapittel i boken heter «Kan jeg være med? Vil du være med?» Du kaller det eksistensielle spørsmål for barn hvorfor det?
 

- Vi vet at når et barn spør «får jeg være med?» så er det jo fordi det de andre gjør ser interessant og spennende ut, og barnet vil gjerne være med. Men det er samtidig å utsette seg for et eksistensielt vågespill. For barnet utleverer seg til den andre, som kan svare ja, men like gjerne nei. Barnet håper å bli bekreftet, håper å bli møtt positivt, bli delaktig og kunne skape et fellesskap med den andre. Men barnet kan like gjerne bli møtte av taushet og bli satt utenfor. Menneskets største lengsel er jo å få høre til – the longing for belonging – som det kalles i forskningslitteraturen.

Digital kursbase: innenfor og utenfor

Nå kan du også se kurset "Innenfor og utenfor" -barns relasjoner, voksnes ansvar i Digital kursbase

Relasjoner er avgjørende

- Begrepet «relasjonsarbeid» er en hjørnestein i boken, skriver du. Hvorfor og hvordan? 
 

- Forskning om hjernen forteller at førskolebarnets utvikling og læring drives av den emosjonelle utviklingen, og at den skjer i relasjoner til andre. Vi vet også at kvaliteten i de voksnes relasjoner til barna er den største og mest avgjørende kvalitetsfaktoren i barnets utvikling og læring. Også barnas innbyrdes relasjoner har stor påvirkning på deres utvikling og på deres opplevelse av psykisk og sosial velvære, sier Öhman. 

- Relasjoner er noe mennesker hele tiden holder på med. Både aktivt i livet, men også i våre tanker, forventninger og følelser spiller de en stor rolle og for pedagoger handler det om å kunne bygge, opprettholde og reparere relasjoner til hvert enkelt barn og til gruppen av barn.
 

- Du skriver også om «barns relasjonsarbeid». De som arbeider i barnehager er kanskje mest vant til å snakke om at de voksne driver relasjonsarbeid. Hva er barns relasjonsarbeid, tenker du?
 

- Barn er hele tiden involvert i å nærme seg andre barn: skape lekkontakt, utvikle vennskap, ha konflikter, forhandle, bli enige og så videre. Om ikke de voksne i barnehagen ser hvordan barn stadig jobber med hvem de kan være, hvordan de kan være sammen og hva de kan gjøre sammen, da går vi glipp av noe vesentlig og kan ikke gi barna den støtten de trenger for å «lykkes» i sitt relasjonsarbeid med andre barn. Barn krenker hverandre, ofte uten å mene det og da er det som en slags sosial ulykke. Ofte ligger dette innbakt i deres lekforhandlinger, andre ganger skjer det mer åpent. Hvis vi ikke ser det, kan vi kanskje gripe inn på måter som sementerer et negativt sosialt mønster. Det er alltid vi voksne som har ansvaret for klimaet i barnegruppen.

Lære å krangle på en god måte

- Et av kapitlene heter «Konflikter å lære barn å krangle på en god måte». Så pedagoger skal altså lære barn å krangle? Hvordan?
 

- Det er ingen kunst at samarbeide når det går bra, når vi har det morsomt og alt går på skinner. Men når samarbeidet knirker, når vi ikke kommer overens, når sinne eller skuffelser presser på, da må vi kunne håndtere også disse situasjonene. Vi kan lære barna å krangle på en bra måte gjennom å hjelpe dem å uttrykke seg, uten å krenke eller ydmyke den andre, lære dem å forhandle og inngå kompromiss. Akkurat det å kunne sette ord på sine følelser har vist seg å være et viktig aspekt av «den kognitive bremsen» å tenke seg om først og så velge handling. Det er noe som det tar svært lang tid å utvikle, og noe barna trenger å øve seg på.
 

- Til slutt; hva er målsettingen din med boken?
 

- Målsettingen er å sette relasjoner på dagsorden, og ikke ta for gitt at de fungerer og bare gripe inn når det skjærer seg.  Pedagoger må arbeide bevisst med relasjonene til barn, og mellom barn, på en måte som styrker et positivt sosialt klima, løfter fram barns likeverd, og minsker risikoen for krenkelser. Og dette må gjøres på en måte som fremmer inkludering og ikke-diskriminering helt i tråd både med konvensjonen om barns rettigheter og Rammeplanen for barnehagen, sier Margareta Öhman.