Har lederrollen mye til felles med det å være klovn?

«Hilde, du må være klovn», sa Lillebett til meg en gang i 1965. Vi var på gårdsplassen. Det var høst og det begynte å bli mørkt. Innerst på gårdsplassen var det en gruset plass, plassen var rund og der hadde vi vår manesje.

Vi leker sirkus, Lillebett er sirkusdirektør, hun kommer med tydelige instruksjoner til oss andre. Lillebett bestemmer. Anne får komme først og er hest. Så er det Grete sin tur, hun er en vakker linedanserinne. Til slutt er det min tur, i rød kjeledress og lyseblå vindlue.

«Hilde nå er det din tur, du er klovn.» Det er min tur og jeg vet jeg må prestere, publikum skal le, og jeg skal være morsom. Jeg skal glede og begeistre, og jeg skal dumme meg ut.

Som yngstemann fikk jeg ikke velge, jeg måtte være klovn. Om det var noe genetisk, eller om de bare trengte en klovn, er jeg usikker på. Jeg har siden ofte lurt på hvordan dette har formet meg, å være yngst og å måtte være klovn. Og kanskje er det nettopp klovn jeg er, fremdeles, for har ikke nettopp lederrollen mye til felles med det å være klovn?

Jeg er den som skal stå opp og begeistre på kommando, eller etter ønske? Den som skal behage styret, glede personalet, og spre glede og latter til voksne og barn i barnehagen. Foreldrene skal føle seg trygge, personalet skal bli sett. Jeg har sagt at vi skal ha det gøy på jobben hver dag.

Jeg vet at når jeg viser min usikkerhet, setter ord på den, eller forteller at jeg har dummet meg ut så gjør jeg de andre voksne trygge. (Når Hilde kan gjøre feil og innrømmer det glatt, da er det vel håp for en annen en også.) Ved å være klovn, med hele klovnens følelsesregister, skaper jeg rom for mine medarbeidere, det blir høyt under taket. Det blir plass til å gråte og le, spontane skøyerstreker, eller et smil i forbifarten, latterkrampe på personalmøtet, eller å møtes i sorg når en arbeidskollega er død. Når jeg møter deg med meg, kan du møte meg med deg, og i dette mellomrommet skapes vårt møte, vårt samarbeid, vår dialog.

Som gestaltterapeut tror jeg utvikling skjer når vi blir kjent med våre egne polariteter, motsetninger. Når jeg tør å erkjenne at jeg både kan være utspekulert og velmenende, slem og snill, ensom og sosial. Det er i spenningen mellom disse polaritetene det blir spennende. Når det er rom for hele meg, kan jeg kjenne på hva som bor i meg og bruke dette i min utvikling på jobben.

Klovnen rommer både sorg og glede, mislykkethet, latter og hardt arbeid. Og det er akkurat slik jeg ønsker at personalarbeid i barnehagen skal være: hardt arbeid, glede, spontanitet og tilstedeværelse.

Vi lærer gjennom sanseopplevelse, og først når jeg er helt til stede i opplevelsen kan jeg kjenne etter hva jeg har lært og hvor jeg har lært det. Mye kunnskap sitter i kroppen, eller i fantasien eller i magen. Slik verden oppfattes av deg er din sannhet din verden.

Min er kanskje annerledes. Derfor blir denne oppdagelsesreisen på hva som oppstår i mellom oss så spennende. «Send in the clown!» Så kommer jeg da, susende på avdelingsmøtet, personalmøte, planleggingsdagen, og da er min oppgave å begeistre, få alles øyne rettet mot meg og være årvåkent tilstede, for der i mellomrommet mellom oss oppstår nye tanker og ideer til en bedre barnehage og vi reiser av gårde sammen. «Ja kom alle sammen, bli med, til Eventyrland for å se!» Jeg gleder meg, blir du med?

«Hilde, du må være klovn», sa Lillebett til meg en gang i 1965. Vi var på gårdsplassen. Det var høst og det begynte å bli mørkt. Innerst på gårdsplassen var det en gruset plass, plassen var rund og der hadde vi vår manesje.

Hilde Vrangsagen er førskolelærer og daglig leder i Lia barnehage. Hun har videreutdanning i sosialpedagogikk, veiledningspedagogikk, skolefritidspedagogikk og voksenpedagogikk og er utdannet livsstyrketrener og gestaltterapeut.