Vi mennesker er vanedyr. Ofte handler vi uten å tenke, fordi vi har gjort det samme før – og det har fungert. Vi kjenner oss trygge i rutinen. I barnehagen kan det bety at vi gjentar handlinger vi har erfart som vellykkede, eller som vi har «arvet» fra kollegaer, fra utdanningen eller egen oppvekst.

Det er som å slå på en autopilot: den får oss fra A til B, men uten at vi nødvendigvis følger med på kartet. Problemet oppstår når terrenget har endret seg – når barn, situasjoner eller relasjoner krever at vi tar styringen selv.

Hei – men uten å se

Jeg tenker ofte på ekspeditøren i butikken som sier «hei» uten å se opp.
Ordene er riktige, men meningen er borte. Et «hei» uten blikk og nærvær blir tomt – som en gest uten ansikt.

Slik kan det også være i barnehagen. Vi gjør de riktige tingene: vi hilser, hjelper, smiler – men noen ganger uten å være helt til stede. Da mister handlingene sin varme og sin betydning for barnet.

Autopiloten i barnehagen

I barnehagen møter vi hundrevis av små situasjoner hver dag. Mange av dem løser vi automatisk. Det kan være en styrke – rutine gir trygghet og flyt. Men autopiloten kan også gjøre oss blinde for barnas signaler.

Rammeplanen minner oss om hvor avgjørende vårt nærvær er:

«Gjennom sine holdninger kan de voksne gjøre det enkelte barns liv usikkert eller trygt.»

For å forstå barna må vi være våkne. Vi må se bak handlingene, ikke bare reagere på dem.

Har du sjekket din egen autopilot?

Som barnehageansatt har du en definisjonsmakt – du påvirker hvordan barn forstår seg selv. Hvordan du setter ord på, reagerer på og tolker barns handlinger, er med på å bygge eller bryte ned barnets selvbilde.

Dine holdninger kan gjøre et barns liv trygt – eller usikkert.

Derfor må vi våge å stille spørsmålet:
Stemmer kartet mitt med terrenget jeg står i? Handler jeg slik jeg gjør fordi det faktisk hjelper barna – eller fordi jeg alltid har gjort det slik?

Fra vane til bevisst handling

De beste ansatte jeg har møtt, er de som aldri slutter å undre seg.
De som gleder seg med barna, undrer seg sammen med dem – og reflekterer over sin egen praksis.

Men jeg har også møtt mange som har gått seg fast. Ikke fordi de vil barna vondt, men fordi autopiloten har tatt over. De vet hva de gjør – men ikke alltid hvorfor.

Vi skylder barna å stille det spørsmålet. For når vi stopper opp, ser vi klarere – både barna og oss selv.

Refleksjon i personalgruppa

Denne artikkelen kan brukes som utgangspunkt for refleksjon i personalet.
La personalet lese teksten i forkant av et møte, og samtal om hvordan dere selv kan gjenkjenne «autopiloten» i hverdagen.

Forslag til refleksjonsspørsmål:

1. Finnes det positive sider ved å «gå på autopilot»?
2. I hvilke situasjoner merker du at du handler uten å tenke?
3. Hvorfor handler vi som vi gjør – og hva påvirker valgene våre?
4. Hvordan kan vi bevisst avlære uønskede automatiske reaksjoner?
5. Hva kan hjelpe oss til å være mer tilstede i møtet med barna?

Avslutning

Å jobbe i barnehage er et stort ansvar – og et privilegium. Barn speiler seg i oss.
Når vi handler med bevissthet, varme og undring, hjelper vi barna til å tro på seg selv.

Autopiloten har sin plass – men det er mennesket bak spakene som virkelig gjør forskjellen.