Dette er foredragsnotater fra Skoglundbarnehage. Bruk dem som diskusjonsgrunnlag og utgangspunkt for ideer.

Dette er en erkjennelse vi har kommet fram til ganske nylig. Vi har trodd at i Skoglund barnehage bestemmer barna mye. Men barn oppfatter ikke at de bestemmer når de må spørre, selv om de voksne er positive og sier ja. For vi sier ofte ja. Barn oppfatter at de bestemmer når de leker, de bestemmer hvem de vil leke med og hva de skal leke. Er dette barnas arenaer?  Hvor er de voksne? Fraværende? Er det derfor barn oppfatter at de bestemmer?

Sosialt samspill skal gjennomsyre barnehagens hverdag står det i rammeplanen. Og det har det gjort i Skoglund i snart 10 år. Vi har jobbet med Kari Lamer sitt opplegg ”Du og jeg og vi to”, Magne Raundalen og hans bok om oppdragelse, Konfliktløsning, Karsten Hundeide, Jesper Juul, Daniel Stern m.m.

Summen av alt handler om voksnes væremåte, våre holdninger og verdier. Vårt menneskesyn!

I tillegg har vi hatt som motto at vi skal se mulighetene og ikke begrensningene. Vi ønsker å ha færrest mulige regler, i stede har vi lagt vekt på, ”at det kommer an på” Vi tror på å bekrefte og oppmuntre positiv atferd og å ha få, nødvendige og forståelige regler. Du skal ikke gjøre andre noe vondt. Det krever at personalet må tenk selv, ta beslutninger og følg det opp, kjenne på egne grenser og bruke sunn fornuft.
 

Det er viktig for oss å lære barna å melde behov og ønsker. Sette ord på hva de tenker og vil. Barn må oppleve at det er positivt og nyttig.

Nesten alt vi gjennom vårt pedagogiske ståsted bestreber å være i forhold til barn, gjelder også for voksne og omvendt.
 

Vi er alle mennesker!

Hvorfor barns medbestemmelse og hvorfor akkurat nå?

Det henger sammen med:
 

Syn på barn og barndom har endret seg.

Før; Barn var uferdige, de skulle fylles med informasjon, ikke produktive. Vi drev med oppdragelse og opplæringstiltak, og i dette perspektivet var det ikke aktuelt å spørre barn.

Nå; Barn har kunnskaper, synspunkter, behov, rettigheter. De er kompetente og fullverdige deltakere.

Det finnes 2 sentrale utviklingslinjer, de løper parallelt og er 2 sider av samme sak. Vi er født med 2 grunnleggende og motstridende behov i relasjonssammenheng.

Behovet for individualitet, å føle seg selvstendig, være spesiell.
Behovet for tilknytning, en del av fellesskapet, å høre til.
Sammen med 2 like fundamentale angster
Angsten for å bli oppslukt, miste grensene, bli invadert, miste individualitet og selvstendighet.
Angsten for å bli ensom, uten fellesskap og tilhørighet.
 

Relasjoner bygger på motsetninger, paradokser og konflikter. En relasjon preget av gjensidig anerkjennelse gir mulighet for å oppleve individualitet og samtidig føle tilknytning.

I utgangspunktet foretrekker vi å samarbeide framfor å tviholde på vår integritet.  Hvis barnet blir ignorert eller krenket eller hvis samarbeidet blir for krevende oppstår det ”tilpasningsproblemer”. Når det blir ubalanse mellom å ta vare på oss selv og trangen til å samarbeide, får vi vondt. Tretthet, utbrenthet, konsentrasjonsvansker, problemer med korttidshukommelsen, lav frustrasjonsterskel, spontan aggresjon. Dette er stress symptomer. Usunn stress = ubalanse.

Hvis en gruppe skal fungere godt må enkeltindividene komme til sin rett. Hvis et individ skal ha det ok, må gruppa fungere ok. Bevissthet rundt at begge sider må bli verdsatt og bekreftet.

Variasjon, ulikhet, mangfold i motsetning til likhet, enhet, korrekthet
Humor og en lekende holdning i motsetning til alvor og seriøsitet
Mulighet for å velge i motsetning til at alt er bestemt utenfra

Dette handler ikke om barn spesielt det handler om mennesker.

Hva handler medbestemmelse om?

Å bli sett og hørt / å bli anerkjent

Jesper Juul sier at evnen til å se barn avhenger primært av 4 forhold
 

  1. Den voksnes vilje til å se
  2. Den voksnes egne opplevelser av å ha blitt sett eller ikke sett
  3. Vi ser det vi vil se
  4. Den voksnes fagpersonlige utvikling

Se Jesper Juul – selvfølelse

Å bli sett er å bli anerkjent. Det er ikke å bli vurdert: RIS/ROS.
Å anerkjenne og bekrefte kompetansen, i motsetning til å være flink.

Å bli tatt alvorlig / på alvor

Vi voksne har hatt og har en tendens til å utøve makt på begge partners vegne. Eks. Vi definerer om en konflikt med et barn er viktig eller uviktig, om den er alvorlig eller bare tull, om den er riktig eller feil osv. Vi iakttar barnet og ikke oss selv, vi legger merke til barnas mangler, og ikke våre egne. Vi ordinerer tiltak uten å se på vår egen eller barnehagen sin innsats. Barn med problemer kontra problematiske situasjoner.  Berit Bae skriver om den voksnes definisjonsmakt. Dette har hindret barn i å oppleve at de blir tatt alvorlige.  For få generasjoner siden var det den maskuline definisjonsmakt som var rådende.

Eks: Hvis et barn sier at det har lyst på mer is. Kan vi synes det er urimelig, utidig, illojalt, tegn på bortskjemthet.  Handler det om å få viljen sin eller å bli tatt alvorlig? Hvis den voksne sier nei nå, begynner barnet å kjempe for sitt syn, sitt behov, sin lyst. Det ser vi i dag på som et sunnhetstegn og en absolutt nødvendighet for barnets utvikling både akkurat nå og for framtida. Når barnet ikke klarer å forhandle seg fram til mer is, lider det et tap, et tap av behovstilfredsstillelse eller bare tap en lyst. Barn reagerer forskjellig, men alle trenger å bearbeide tapet følelsesmessig. Med sinne, gråt, sutring og lignende. Det er viktig å gi barnet tid til å bearbeide frustrasjonen. Når barnet får det, bevarer det sin personlige verdighet. Et ”normal” reaksjon er at barnet gjør seg ferdig med dette i løpet av noen minutter. Det handler om barns organiske prosesser for å gjenvinne balanse. Da kan barnet si ”ja” til den voksnes beslutning og den voksnes personlige autoritet.  Hvis den voksne undertrykker denne prosessen, latterliggjør eller forbyr, blir barnet enda mer frustrert. Dette kan føre til irrasjonelle utbrudd senere, og det stjeler mye energi og oppmerksomhet. Da handler det ikke om is lenger, men om uklar eller misbruk av makt, kvalitet på relasjonen. Dette eksempelet er hentet fra Jesper Juul, Fra Lydighet til ansvarlighet.

Likeverdighet

Vi er like mye verd. Subjekt-subjekt.  Barnas nye posisjon sees både juridisk og ideologisk, eks. FN barnekonvensjon.  Foreldre setter færre grenser og de kan gjerne være gjenstand for forhandlinger. Dette gir barna større anledning til å kontrollere og regulere deler av sin hverdag. Barn blir oppfordret til å uttrykke sine egne meninger, mange øves opp i kritisk holdning og evne til å diskutere og forhandle. Dette erstatter krav om lydighet og synet på autoritet. Dagens barn ser det som sin rett å kunne si fra om sine ønsker og behov. Barn er barn og kan ikke gis de samme rettigheter og plikter som voksne. Barn er små og sårbare, de er under utvikling og trenger beskyttelse. Dette krever voksent lederskap. Å ha barneperspektivet krever at vi er åpne for barns innspill, at vi bekrefter barnet, at vi har innlevelse, at vi er tolerante til barns utspill, at vi lar oss påvirke. Vi må sette ord på det vi ser, vi må dele opplevelser. Det fordrer at vi hører, hører, hører, hører og spør!  Vi kan også spørre oss selv om det er interessant for barna å være sammen med meg? Hva bidrar jeg med?

Det er et asymmetrisk forhold, vi er likeverdige som individer, men det er vårt ansvar at barnets ve og vel blir ivaretatt. Barn vet hva de har lyst på men vi vet hva de trenger/ har bruk for. Barn må få presentere sine tanker, følelser, verdier osv. Vi skal lytte og samtidig være tydelige på vårt ansvarsområde som voksen.  Vi må være anerkjennende og vise interesse for hvem barnet er. Men det er den voksne som har ansvar for å treffe de fleste beslutninger, med mindre beslutningsretten er klart og tydelig delegert til barnet eller grupper av barn.

Demokrati og demokratiske verdier

Det handler om å fordele makt og innflytelse, om rettigheter. Videre handler det om å medbestemme i saker som angår dem selv og at den øker med barnets alder. Barn skal utvikle seg til selvstendige mennesker som respektere og tar hensyn til annerledes tenkende. Ideelt sett bør barna få erfaringer med forhandlinger som utvikler både en trygghet i det å ivareta og fremme sine egne ønsker og evne til empati og respekt for andre meninger og perspektiv – mangfold.

Demokrati i barnehagen innebærer frihet til å gjøre egne valg, øve innflytelse og ta hensyn til andre. Det betyr å synliggjøre betydningen av barns egne handlinger og samhandlinger, slik at de framstår som subjekter.  Barn vil og bør få delta i flere beslutningsprosesser blant annet for å lære seg demokratiske prinsipper. For at det skal bli tydelig for barna at de er delaktige må barna lære å sette ord på medbestemmende handlinger.

Dilemma er å håndtere når og av hvilke årsaker fellesskapet må/skal  få forrang for det individuelle og omvendt, og kan man snakke med barn om slike dilemmaer ?

De voksne

Å vekke positiv respekt og lydhørhet hos barn handler om personlig autoritet. Det handler ikke om ensidig å etterkomme barns ønsker. Vi kan ikke få et barn til å lytte eller forstå hvis vi ikke har et grunnleggende samspill.
 

Hvem er vi, hva står vi for, hva er viktige verdier, hva er meningsfullt, hva er aksepterte handlemåter i ulike situasjoner. Det stiller krav til de voksne som omgir barna; Det krever at vi er tydelig, at vi  står for våre standpunkter, begrunner dem og samtidig fungere som modeller. Det krever at vi må være tydelige, tydelige på noe annet enn tradisjonell autoritetsposisjon.

Kvalitet

Barn vet hvordan det er å være barn i barnehagen. Det er en nødvendig del av den helhetlige vurderingen og videre planlegging.  Det handler også om å sette mål for hva barn skal lære og hva de skal utvikle kunnskap om. Det innbærer å bevisst arbeide med rammeplanens mål og innhold, og ikke minst sier det noe om voksnes måte å samspille og kommunisere med barn på. Det handler om barns perspektiv og synspunkt, om at vi er forpliktet til å lytte, ta på alvor, møte deres behov og å se deres læringspotensial. Hva som er god kvalitet er ofte avhengig av konteksten. Vi oppfatter ulikt og vi har ulike ståsteder. Vi kan ha ulike syn på barnehagen, men alle har rett til å uttale seg. Hva som til enhver tid er de rådende forestillingene om hva som er bra for barn og hva barn trenger vil påvirke kvalitetsdebatten.  I kvalitetsdebatten har fokuset vært rette mot brukernes behov. Hvem er brukerne?

Er det Foreldrene og arbeidslivets behov for fleksibilitet og variasjon som styrer? Det er selvfølgelig viktig å ta hensyn til hva foreldrene mener. De er hovedansvarlige for sine barns oppvekst og hverdagsliv. Det behøver heller ikke å være et motsetningsforhold mellom foreldres og barns interesser. Men vi bør være ekstra bevisste på at barns synspunkter og forestillinger kommer til uttrykk, for det er barna som er de primære brukerne av barnehagen.
 

Rammeplanen s. 121. ”Barn bør fa delta i vurderingen av sitt eget leke- og læringsmiljø og oppleve at de blir tatt på alvor.” På s. 18 ”Personalet har plikt til alltid å jakte på barneperspektivet når virksomheten skal planlegges”. 

Forhandlinger i lek er reelle, for leken ville gå i oppløsning dersom barn ikke kom til enighet. Samleken er derfor av stor betydning for barnas kommunikative kompetanse/

forhandlingskompetanse. 

God oppførsel i dag er å ta hensyn til andre, vise respekt, samtidig som man utvikler sine meninger og evnen til ikke å gjøre som alle de andre. Dette krever tydelige voksne

Hva kan barn bestemme om?

Er det innenfor de voksnes grenser, krav og faste rammer? De voksne kan bestemme når en aktivitet skal starte og slutte, de kan bestemme hvem barna skal være sammen med i forskjellige aktiviteter og gjøremål.

De kan også bestemme hvilke voksne som barn skal være sammen med. Hvordan er det motsatt, hvis et barn foretrekker en voksen framfor en annen?

Årsplaner og målsettinger skrives av voksne og uttrykker de voksnes/ansattes synspunkter og interesser. Vi har makt til å regulere barns liv for eksempel. Ha med leker! 

Jeg vil tro at det er like viktig for barn som for voksne at man ser at man kan påvirke den virksomheten man er en del av. Forskjeller er at vi ikke kan forvente at barn kan ta ansvar for sine handlinger og forutse konsekvensene av dem.
 

Vi har siden erkjennelsen tok oss, blitt mer oppmerksom på hvordan vi svarer når barn spør oss om noe. Vi spør tilbake hva de selv tenker, eller har lyst til eller 

Svaret kan være, det kan du bestemme

BRUK AV TID - NÅR

           Når skal vi gjøre hva, dagsrytme, ukeplan eks. når kan vi være ute, spise

BRUK AV OMRÅDE - HVOR

  • Hvor vil barn være?
  • Forbudte områder, eks. personalrom
  • Områder med bestemte funksjoner, eks. avbryte for å rydde fordi vi skal spise
  • Avlåste rom, eks. snekkerrom, lager
  • Uteområde, brukes nesten fritt?
  • Frie områder, der barn søker når de vil være i fred, hvor de voksne ikke er

Disse to områdene er litt utydelige. Barn er også vanedyr og velger ikke hvis ikke de vet hva de kan velge mellom.

HER OG NÅ – HVA leke, hverdagssituasjoner som maling, gå ut, spise ute osv.
HVEM VIL BARN VÆRE SAMMEN MED? – HVEM- Kan barn si nei til andre barn ? Hvordan sier du nei? Når? Hvem? 

Hva og med hvem sier barna selv at de opplever at de bestemmer, vår erkjennelse?

Hva kan barn bestemme?

ARRANGEMENT
AKTIVITETER
PROSJEKT, Kan være både her og nå og planlagt.

Disse områdene er ganske tydelig for barn. Skal vi ha medbestemmelsesmøter?

Vi sier fra på forhånd hva vi skal og vi setter noen rammer.

Hvordan bestemme?

Barnemøter
Uformelle og formelle samtaler
Barne intervju
Fortellinger, praksisfortellinger
Foto, video, barnetegninger.
Barn kan være med å planlegge, gjennomføre, vurdere og dokumentere. og er med alle disse områdene

Kvalitet for barn er gode samspills prosesser med voksne og barn og at dagliglivets innhold engasjerer og er interessant. Vi har i mange år hatt sosialt samspill som satsningsområde, nå dreier vi fokuset mot innholdet. ”Å vokse opp er å lære” sier Ivar Frønes. Kommunikativ kompetanse eller sosial handlingsdyktighet er evnen til å uttrykke og evnen til å fortolke.
 

LÆRING, handler ikke om å motta informasjon men om å samle erfaringer. Å lære i felleskap er å ha tid til å diskutere og til å stille spørsmål. Barn trenger muligheter og plass slik at de kan trene seg i å fatte beslutninger, og i å samle erfaringer. Vi må planlegge med tanke på å skape et bedre læringsmiljø.

Vårt satsningsområde for 2004 er:

  • Det fysiske miljø og voksnes væremåte som inspirasjon til barn lek og læring
  • De voksne har ansvar for
  • det fysiske rommet, hva ønsker vi at rommet skal signalisere?
  • lekemateriellet
  • kultur
  • estetikk
  • fellesopplevelser

Innholdet i barnehagen er forankret i de styringsdokumenter vi til en hver tid har. Vi er bundet av det og av barns delaktighet. Hvordan engasjere barn og gjøre dem delaktige?

Vi må ta utgangspunkt i de barna og den barnegruppen som skal oppholde seg her.  Dersom det pedagogiske miljøet skal være en arena som støtter og utvikler barnas kompetanse må miljøet forandres parallelt med de endringene som skjer i barnegruppa. Vi må være bevisste på hva vi tilbyr barn og hvordan vi kan bidra til å gjøre dem i stand til å velge. Hvordan ser vi på og imøtekommer barna? Hvordan påvirker våre handlinger det samspillet som finner sted?  Hva slags syn har vi på læring? Hvordan kommer dette til uttrykk i holdninger, struktur, organisering osv.. Er vi bevisst vår egen delaktighet? I hvilken grad er vi i stand til å ta vare på den kunnskapen og på de synspunktene som barn kan bidra med?

Vi opplever at vi er i startfasen på et satsningsområde som kommer til å utvikle seg over tid. Vi har nesten ikke konflikter, og vi tror at det henger sammen med at praksisen vår er preget av anerkjennelse, valgmuligheter og refleksjon, og at vi er tydelige personer. Vi ser at barna får plass til å utfolde sine evner, sin sosiale kompetanse og ansvarsfølelse. Utviklingen er inne i en god sirkel.

Som vi har lært av Bjørn Hauger: Det gjelder å gjøre mer av det som fungerer.

Sette ord på det og fremheve det!

Det du gir rom, til å tenke på og snakke om vil ha en tendens til å vokse.